![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Morgenbladets filmanmeldere er en forhatt og misforstått gruppe som stadig møter bryske innvendinger og knallharde, inngrodde motforestillinger. Slikt sårer. Angrepene er utallige variasjoner av samme tema: «folkelig» skepsis til kritikerens ovenfra-og-ned-holdning. Kritikeren er en takknemlig skyteskive for folk som egentlig ikke har for skikk å kritisere andre. Lettere å være (selv)rettferdig harm på en gruppe mennesker som selv lever av å kritisere.
DETTE… DETTE KRITIKER-FENOMENET
«Kritikerne driver bare med subjektiv synsing.»
«Kritikerne er inkompetente (har ikke spilt på en scene eller i film).»
«Kritikerne er livstrette og blaserte.»
«Kritikeres ensidige negativitet er forutsigbar.»
«Skal kritikeren liksom fortelle leseren hva han skal like eller ikke like?»
«Kritikerne er folkefiendtlige og snobbete.»
«Det viser seg ofte i ettertid at kritikerne tar feil.»
«Kritikere driver med slurvete og sur vranglesning.»
«Kritikerne har markeringsbehov.»
Touché! Vi har vel det - Hodepine. Åndsverk. I likhet med regissører, skuespillere, journalister, fresende leserbrev-skribenter og andre taggere. Men - er det ikke selveste ubehaget i kulturen, da? Felles for alle medlemmer av dette støyende fellesskap er faren for at nevnte behov kommer i veien for temaet. Nei, det er vel ikke helt heldig. Så var det markert.
«Kritikerne driver bare med subjektiv synsing.»
Kritikerfobikernes kronargument er påstanden om kritikeren som subjektiv synser. Dette er alltid det morsomste argumentet å parere, ettersom avsenderen gir seg selv en hørbar smekk på kjeften. A syns at B syns.
Subjektiv/objektiv- distinksjonen i kritikken - er ikke den utdebattert? Har det kanskje skjedd noe nytt med objektivitets-pretensjonene? Hva med alle kunstner-intervjuer hvor det hardnakket fastslås at man til syvende og siste instans i bunn og grunn må, dypest sett, ta utgangspunkt i seg selv og sitt indre, for altså å vinne gjenklang i mottagerens indre? Har kritikeren noen rett til dette perspektivet? Om man altså ser bort fra saklighet, redelighet og andre relevante premisser for film, kritikk, og debatt?
Visst kan man felle sin eksplisitt personlige smaksdom til sist, slik kritikk-tradisjonene faktisk tilsier; eller man kan la være, og satse på leserens evne til selvstendig vurdering av kritikkens (formidling av filmens) ingredienser. Såfremt man gjør rede for vurderingene (der de ikke er innlysende) så vil det uansett fremgå hvorfor man synes som man gjør, terning eller ei. Det er nå engang noe eget ved argumenter, underbygning og sammenheng - for regissører og kritikere såvel som for skrivekåte lesere.
«Kritikerne er inkompetente» (har ikke spilt på en scene eller i film).
Jo, nei, jo, litt, kanskje. Kjekt å vite uansett.
«Kritikerne er livstrette og blaserte.»
Altså: overkritiske, bortskjemte og uten evne til å la seg imponere. Kanskje dette stemmer - i ni av ti tilfeller? Kanskje færre? Kan det skyldes andre forhold enn at kritikeren har svidd av smaksløkene? Kan det tenkes at det store gross av industrifilmer gjøres med andre målsetninger enn å skulle imponere? Tjene penger, f.eks.?
Skulle kritikeren da, for å være litt real, gjøre seg naiv og dummere enn han er? Hvordan ellers unngå å kjede seg til døde av disse trettende beskyldninger om livstrettheten? Skulle man velge å ignorere filmhistorien og kunstartens utvikling? Forsåvidt gjør man det, i gitte øyeblikk - når en sjelden film presterer å sette tradisjonen til side med sin reformulering av tilværelsen. Når film gjør oss fortrolig med det fremmede, viser nye sider ved det kjente, og får et og annet skjell til å falle fra ens øyne, da velger man ikke, men henføres, og glemmer tid, sted og tradisjon. Man fylles av barnlig undring og føler seg litt fersk, og kanskje nettopp naiv, i alt dette nye. Det stikk motsatte skjer med de erkefloskler som ved sitt belastede slektskap ber om sammenligninger med opphavet: klisjéene. Gamle vitser, sure sokker og dumme filmer - klart man blir lei. Kall det gjerne blasert. I gamle dager bøyde folk seg i skrekk når tog kom susende mot dem på kino. Ikke nå lenger. Toget må i tilfelle komme veldig brått med massemye lyd og sånn. Selv da vil gjenstridige publikummere knapt heve et øyenbryn. De behøver hverken være hjernedøde eller kritikere, men f.eks. ungdommer som har sett det meste før, kraftigere formulert.
Så konkret er det, så tørt kan det sies: ting er gjort før. Kanskje enda bedre. Bør kritikeren vite om dette? Bør han gjøre oppmerksom på de lånte fjær? Kan han tillate seg å mene de er kledelige eller ikke? Er det hans forbannede plikt? Skulle mene det.
«Skal kritikeren liksom fortelle leseren hva han skal like eller ikke like?»
Skal regissører, forfattere, politikere eller sangere liksom fortelle folk hva de skal føle og tenke? Skal kritikeren fortelle leseren om kritikeren skal fortelle leseren hva han skal like eller ikke like? Ellæh?
«Kritikeres ensidige negativitet er forutsigbar.»
Som om alternativene «positiv» og «negativ» omtale byr på så mange variasjoner. Som om det negative ved omtalen i seg selv er et poeng for anmelderen. Man kan mistenke denne type anti-kritikk for å være utslag av god folkeskikk: man kan gjerne være litt krass innimellom, men med måte. Muligheten for at seks-syv middelmådigheter kan ha premiere på rad har ingen plass i denne betraktningen. Lesere som håper på overraskelser i form av sjeldne negative kritikker vil nok stadig bli skuffet.
«Kritikerne er folkefiendtlige og snobbete»
En angstbitersk variant av den med «…livstrette og blaserte». Det har hendt, og er da typisk, at kritikeren distanserer seg fra det populære, og istedet hengir seg til obskure filmer som «folk flest» finner ubegripelige og ekskluderende. Altså er kritikeren ekskluderende i sine preferanser; han er folkefiendtlig fordi han liker snobbete filmer. Og samme vei tilbake. Man kunne selvsagt svare på tiltalen og hevde at banale mennesker liker banale filmer som formidler banale følelser og sannheter, men det ville vel skyve debatten over i andre fagkretser. Dessuten ville det, åpenbart nok, bidra til å sementere de kunstige og lite gunstige frontene som ligger i denne kritikken (av kritikerne).
«Det viser seg ofte i ettertid at kritikerne tar feil.»
Historien viser unektelig at kritikere har tatt feil, at trykkfeil forekommer, at arkitekter har vært mer enn rasjonalistiske, at politikere ledes av mindre prisverdige motiver, osv. Nedlegger man computer-industrien av den grunn? Jevner man borettslag med jorden i ren etterpåklokskap? Demokratiet?
«Kritikere driver med slurvete og sur vranglesning»
Å dadle kritikere for slurv og sur vranglesning tar seg dårlig ut om angrepet preges av de samme feil. Som ironisk og ondskapsfull kritiker må man vel finne seg i å bli utsatt for vranglesning, når man selv tyr flittig til metoden. Hvem som bruker metoden i forsøk på å utvide perspektivene, og hvem som bruker samme metode for å snevre inn, det bør vel ikke kritikeren selv uttale seg om. Likevel - det å ta spissformuleringer og metaforer helt bokstavelig, å fremstille bisetninger som hovedpoeng, og likeledes foreta blind eliminering av det ironiske aspektet ved allusjoner og talevendinger… En kritiker vil nok synes at det er å dra Piet Hein litt langt. Det var det med å ta ting bokstavelig.
At kritikerens ironi misforstås, må han vel ta på egen kappe. Pedantisk pukking på slurvefeil er et dårlig belegg for påstander om fundamental svikt i anmeldelsene. Synsing erstatter synsing.
«Kritikerne mangler evne til å ta andres lidelse innover seg».
Dette er vel det slibrigste argumentet hittil. Uansett hva man svarer, vil det kunne tolkes som ytterligere intellektualisering og iskald rasjonalisering, og dermed som bekreftelse av påstanden om følelsesblokkering. Argumentets logikk-blokkering er ille nok i og for seg, og dessuten et symptom på offentlighetens mer tvilsomme beveggrunner. Det er lite annet enn denne kvasihumanismen som holder mølla i gang for snyltekunstens spekulative stimulering av det veloppdragne publikums ryggmargsrefleks overfor lidelse: empati. Alle føler jo og vet at lidelses-kunst er smakfullt, og ikke smakløst, som lidelses-TV. De lider neppe under kvelende kunstneriske ambisjoner, sympatibomsene som skamløst tar applaus for at de har latt være å behandle sine ofre på en respektløs måte.
La gå: kanskje kritikerne mangler innlevelse, i samme grad som VERDIENE overprøver estetisk vurdering. Det ene, autoriserte perspektivet legger sitt klamme monopol på resepsjonen: de stuerene følelsene. Film, per se, underordnes; kritikk evalueres på et like snedig vis: lydig (medfølende) eller ikke lydig (ung, livstrett, m.m.). Lesere som dette gjør underverker med forutsigbare, snevre og unyanserte anmeldelser; enhver undersøkende vurdering blir overflødig. Filmkunsten likeså.
Kritikeren skal bare hevde seg på andres bekostning!
Kritikeren har ingen venner, men rakker istedet ned på menneskene han ser på film.
Bare fordi kritikeren har vært på fylla dagen i forveien.
Er det nødvendig å a-na-lly-SERE alt mulig hele tiden?
Å, har du lest en b-BOK igjen, nå da?
Kritikeren lar sine seksuelle frustrasjoner gå utover uskyldige kunstnere.
Ingen kritiker har noensinne lært noen noe som helst om noenting.
Kritikeren snakker ubegripelig dustete høytravende svada og fillosofi og pisspreik og alt mulig.
Kritikerne er surmagede og hevngjerrige fordi de er mislykkede musikere, skuespillere eller kunstnere.
Kritikeren har ikke følelser.
Jeg driter i kritikken, jeg!
Det var minst dobbelt så dypt som den blanke kritikeren påsto!
Drit i kritikken du også, da vel!
Hva han vet. HVA HAN VET!
Sånne forståsegpåere kan ofte ødelegge fine stemninger og sosialt samvær.
Kritikeren er sikkert homo - ikke at det er noen skam, altså, men...
Felles for alle disse er den stilige lyden. La oss gjøre det enkelt og besvare samtlige med et like lystig «Fruktbart det, vel!»
«Folk flest» - denne mytiske skikkelsen dukker gjerne opp i debatter der noen har vansker med å følge med i timen. Ingen liker å føle seg dum, og søker umiddelbart trøst i en innbilt felles skjebne. Det er ingen grenser for de fornærmelser man må tåle som medlem av denne gruppen. Man har kritikere, sies det, og så har man «folk flest». Besøkstallene tas til inntekt for at «folk flest» liker hva kritikerne ikke liker. Som om en solgt billett er ensbetydende med applaus. Som om misfornøyde kinokunder krever pengene tilbake.
Man kunne for sportens skyld hevde at folk flest er opplyste, engasjerte og nysgjerrige mennesker, som stiller krav til film, som problematiserer filmens form, budskap og klisjéer. En fin påstand. Den vinner neppe gehør blant sosialdemokratiske fundamentalister som gjør likhetstanken til en tvangstrøye; det minste felles multiplum, der alle som gidder kan føle seg hjemme. De fleste underholdnings-produkter unndrar seg krav og kritikk når det presenteres som uambisøst, les:
«Folkelig» - En inkluderende term. Svært inkluderende. Utlagt: Ingen skal føle seg for dum til å forstå dette. Med «folket» som gissel brukes begrepet som et svært gjennomskuelig påskudd for, pussig nok, å snyte det samme folket, som av og til vil bedras, av og til ikke. Sa man i stedet «søppel for svin» ville besøkstallene trolig endret seg.
«Folkepølsa» - skrinlagt sosialdemokratisk prosjekt, grunnet prinsipielle/ praktiske problemer med fordeling og distribusjon: «Skal det være på den måten, så kan det være det samme med hele folkepølsa!»
Går man lei av diskusjon og argumenter og denslags, kan man runde det hele av på en uforpliktende måte, samtidig som man får det siste ordet: kunst, og særlig film, er jo følelsesladet, mystisk og åpen for tolkning. Smaken er jo en smakssak, en god film kan like godt være en dårlig film for en annen. Det kommer an på den som ser, og dessuten: kriteriene for god og dårlig kunst forandrer seg jo. Ting flyter, ikke sant?
Festdeltagere som fremdeles er våkne etter denne tiraden, vil enten være veldig kåte eller svært glade i kaffe og cola. Eller kverulanter. Eller kritikere. Så får man høre at de originale, subtile, nyanserte, kort og autoritært sagt: gode filmene, som regel IKKE er følelsesladede, men snarere legger premissene til rette for tilskuernes innlevelse; føleriet overlates til de som måtte føle for det. Mystisk? Om det er ønskelig. De få filmer som er bryet verd å «tolke», er gjerne av vesen gjenstridige til det å skulle fastholdes i en tolkning. De spreller gjerne i flere retninger, og har gjerne flere stemninger samtidig..eller kanskje de bare utporsjonerer de nødvendige mengder informasjon som historien krever. Åpent for tolkning? Er det åpent nok, får man plass til både filmer, gummistøvler og hva det skal være.
I den grad en film skulle være enten GOD eller DÅRLIG, ville det være en sjelden diskusjon for seg. Mellom disse to standpunktene vil det dessverre dreie seg om mer enn bare smaksforskjeller. Smaksforskjeller, det er noe man redder husfreden med. Andre individuelle kvaliteter som bl.a. medfølelse, dannelse, refleksjonsnivå vil være mer presise distinksjoner, og følgelig mindre behagelige å gå inn på.
«Ting flyter». Jovisst klinger det bra. Så er det sagt. Nesten like godt klinger det å påstå at andre ting ikke flyter... på en måte. Det morsomme med tiden som går, er alle de ting som utvikler seg, selv om de ikke nødvendigvis flyter. Noe rager vedvarende, annet synker, blant klisjeer.
Hva jeg vet! HVA JEG VET!
En saklig formular-analyse av dramaturgien i de siste nitten Hollywoodfilmene ville sikkert fenge lesere, men neppe de av oss som mener det lyder som en førsteklasses oppskrift på «forutsigbare anmeldelser»: konstatér Aristoteles x 19.
Ellers kunne man på tabloid-manér ramse opp tendenser innen film-tematikk: «Voldsbølge», «kvinnefilm», «roadmovie-revival» etc. Her kan man både drøfte og problematisere, eller stable facts oppå hverandre, uten å pådra seg lesere. Man kan gjøre det enda enklere, med utbroderinger av resymeet fra vaskeseddelen, og oppsummere med «Bra/Dårlig» til sist. Også slike anmeldelser vil finne et publikum.
Om man derimot vil unngå å gjøre forutsigbare kritikker, kan man eksempelvis ta eksterne eller praktiske forhold med i betraktning, som bl.a. filmers politiske og økonomiske forutsetninger. Man kan ta film på alvor, med f.eks. moralsk eller psykologisk nærlesning, eller se film som bevisst/ ubevisst mentalitets-portrett (filmens tilstrebede mentalitet såvel som den bakenforliggende). Det er også gøy å spekulere over tenkte målgrupper, (ikke minst ved de mest desperate forsøk på å fange flyktige moter). Man kan parodiere og banalisere, og la regissør og andre få munnen full av egne verdier. Videre kunne man sette veiledningsmotivet til side og simpelthen bruke filmen som forelegg for essayistikk, eller polemisere i kritikken, som en offentlig ytring til en annen. Dette er bare noen av flere innfallsvinkler som kanskje lyder litt alternative for enkelte. På den annen side: Morgenbladets lesere oppfatter kanskje disse punktene som selvfølgeligheter? Bra det.
Dessverre kulminerer Antikritikken som oftest i uinteressante videreføringer av Janteloven, eller savn av innlevelse (= leserens egne følelser). Antikritikken henger seg opp i måten og ordlyden, snarere enn budskapet, jfr. «nedlatende», «bedrevitende». De provoseres av formen og misforstår innholdet - en kruttsterk kombinasjon, utbredt blant mennesker med intense følelser og ikke fullt så intens refleksjonsiver. En bøtte isbiter hadde vært på sin plass. Tok de seg tid til noe så germansk som en smule kjølig resonnering, ville de kanskje slippe å snappe etter pusten i moralsk indignasjon? Kanskje man ville finne at indignasjonen var ubegrunnet?
Antikritikken prøver altfor sjelden å ta kritikeren der det svir: på kritikkens premisser, og ikke alltid på filmens. Kritikeren bør som kjent stille seg selv de samme spørsmål og krav som han retter mot filmen som behandles. Det samme gjelder antikritikeren. Noen eksempler: Hvordan formidles ressurser og svakheter? Hvilke stilistiske grep og retoriske midler tas i bruk? Er de relevante? Hvis ikke - ville en eventuell relevant vinkling nødvendigvis være mer interessant? Hvert enkelt av disse spørsmålene kan i og for seg diskuteres i timevis, men vil uansett være mer opplysende enn tendensiøs terping på overdrevne motsetninger mellom innbitt sure kritikere og det uskyldsglade publikum.
Inntil eventuelle utfordrende, bevissthetsutvidende og nyanserte irettesettelser blir gitt, vil kritikere av lyst og plikt fortsette sin nedlatende og bedrevitende spalte-krig mot kvasifilm og dens stadig smalere publikum. Til glede for de mange andre som - nettopp - «vet» litt «bedre» enn plumpe, følsomme selvfølgeligheter, og som helst ikke vil «nedlate» seg til filmer som tar publikum for idioter. Kanskje vi likevel skriver for folk flest?
En rørende unnskyldning for våre bortskjemte, sure maver vil neppe spre glede. Vel så viktig og langt morsommere er det å hetse anti-kritikken, som sikkert, i kraft av sin livsbejaende pondus, flegma o.l., vil tåle noen hugg i siden. La oss sette Anti-kritikken alvorlig på rammen.Antikritikken synes at kritikere kan diskutere og problematisere med filmfolk privat, men være positive og entusiastiske i offentligheten.
Antikritikken har god oppdragelse.
Antikritikken liker filmer som bekrefter trafikkreglene.
Antikritikken er glad i gode følelser.
Antikritikken er glad i film med gode følelser.
Men Antikritikken er oppmerksom på at ikke alt er bare bra her i verden, heller.
Antikritikken er glad i film som på en renslig måte gjør oppmerksom på at ikke alt er bare bra her i verden, heller.
Antikritikken synes alle mennesker (kanskje også kritikere) er like mye verdt.
Antikritikken synes alle filmer burde vise at alle mennesker er like mye verdt.
Antikritikken synes alle kritikker burde vise at alle filmer burde vise at alle mennesker er like mye verdt
Antikritikken er glad i kunst og kultur som sier noe om det å være menneske, så man får et avbrekk i hverdagen.
Antikritikken liker filmer som er dype og slørete, så alle kan fylle ut med egen dialekt.
Men Antikritikken synes ikke all film er like bra, heller. Antikritikken synes Dis er litt pretensiøs og sånn.
Antikritikken synes nakenhet er naturlig og fint, bare det er kunstnerisk forsvarlig, slik at det ikke blir spekulativt.
Antikritikken synes rå vold er naturlig og fint, bare det er kunstnerisk forsvarlig, slik at det ikke blir spekulativt.
Antikritikken synes det er en grense mellom erotikk og pornografi.
Antikritikken synes det er litt pirrende med filmer som beveger seg på grensen mellom erotikk og pornografi.
Antikritikken synes kritikker er litt uforståelige.
Antikritikken synes kritikker er litt intetsigende.
Antikritikken synes ikke kritikerne skal fortelle dem noe dem allerede veit.
Antikritikken synes det er trettende og forutsigbart å lese negative anmeldelser.
Antikritikken synes kritikere burde skrive litt positive anmeldelser, og litt negative anmeldelser.
Antikritikken synes at annenhver film som lages skulle være litt god, og de andre ikke fullt så gode.
Antikritikken synes det er litt forvirrende når kritikere skriver både litt positivt og litt negativt i SAMME anmeldelse.
Antikritikken synes det er litt vanskelig å finne veien hjem etterpå.
Decisions, decisions….
Personlig holder jeg en knapp på nummer 1 og nummer 23, om jeg måtte velge blant disse persepsjonens dører. Intet lett valg. Skal man gjøre alle disse vinklinger til lags, må man ta lodne midler i bruk.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]