Den utrolig rare filmhistorien

Hva slags problemer hadde Paul Hogan under innspillingen av Crocodile Dundee? Og på hvilket område har svenskene vært normgivende i filmhistorien?

AV MORTEN ABRAHAMSEN

Ikke alle må tenke på hvilket land de skal velge å være skatteflyktning i etter endt produksjon, Michael Lehmann var sikkert fornøyd med sin Hudson Hawk fra 1991, hvor Bruce Willis fikk boltre seg som gentlemannstyv mot CIA, men det var det ingen andre som var. Filmen kostet ikke mindre enn $65 millioner å lage og spilte inn hele $8 millioner i Nord-Amerika - og bortimot ingenting i Europa. Lehmann klarte om ikke annet å skrive seg inn historiebøkene som regissøren bak tidenes største tap, men filmen er ikke den mest mislykkede, ser man på forholdet budsjett/billettinntekt. Orphans (USA 87) var ikke så veldig dyr å lage, $15 millioner, og bra var det, den spilte inn $0,1 millioner.

Penger er et sentralt tema i filmlaging, ikke bare profittmessig. Man må aller først klare å skaffe penger til selve prosjektet. Michael Moore ville lage en film om sin fødeby Flint, Michigan, men han var blakk og arbeidløs i likhet med de fleste i hjembyen. For å få tak i de $250,000 han trengte startet han bingokvelder på lørdagene, da disse pengene var brukt opp begynte han å samle inn tomflasker som han pantet, resultatet ble den tredje mest suksessfulle dokumentaren noensinne, etter premieren i 1990 spilte den inn $6,7 millioner bare i USA.

Paul Hogan støtte på et litt annet problem da han ville inn i filmbransjen, Australske investorer var så sugne på å støtte hans prosjekt Crocodile Dundee i 1986 at han måtte returnere $3,5 millioner.

Mange regissører har uttalt at de helt fra de var bitte små har gått med ønske et om å skape film, nederlenderen Sidney Ling må ha hatt et sterkere kall enn noen andre. Da han var tretten år regisserte han langfilmen Lex the Wonder Dog, og for å ha best mulig kontroll over prosjektet produserte han den, skrev manuset - og spilte selv hovedrollen.

Helt fra filmens barndom har filmprodusenter sett på litteraturen som kildemateriale, en stor del av filmene som lages har et litterært forelegg, noe som nådde sin topp på midten av femtitallet, da over 70 prosent av alle filmene var basert på litterære kilder. Forfatterene skal selvfølgelig ha penger for at deres verker går til filmen, og den som har kunnet le høyest på vei til banken er Tom Wolfe, som fikk $5 millioner for sin bok Bonfire of the Vanities av Warner Bros. Brian DePalma var nok ikke i så godt humør da han merket at han hadde regissert 1990s største flopp med Bruce Willis (igjen!), Melanie Griffith og grusomme Tom Hanks som de tre hovedpersonene fra Wolfes suksessbok. I forhold til budsjettstørrelse er det likevel en gammel klassiker som har vært mest gavmild, den franske 1911-versjonen av Victor Hugos Les MisŽrables, Hugos arvinger tok 180.000F av det totale budsjettets 230.000F, omtrent 80 prosent. Den forfatteren som er blitt mest filmatisert, William Shakespeare, merket det neppe økonomisk, hans verker har dukket opp i nærmere 310 mer eller mindre «streite» versjoner og 41 ganger i modifiserte utgaver, hvor vinneren er Hamlet med 74 ganger.

At folk har brukt banneord så lenge det har eksistert tale er det liten tvil om, men dette faktumet har vært problematisk for det mest realistiske av alle medier, den gjengse oppfatning har vært at Gone with the Wind fra 1939 var den første filmen som dristet seg til et aldri så lite «damn». Det er ikke korrekt; allerede året før sa både Leslie Howard og Marie Lohr det i den engelske Pygmalion, og snillere utgaver av dette kraftuttrykket hadde vært brukt helt siden lydfilmens gjennombrudd. I USA ble gjerne banneord «beepet» ut, men publikummeren trengte sjeldent mye fantasi for se hva som ble sagt fra skuespillerens lepper. Marianne Faithfull har sikret seg en plass i filmhistorien ved å være den første som sa «fuck», det skjedde i den engelske filmen I«ll Never Forget Whatshisname i 1968. ret før var amerikanerene først ute med «shit» i In Cold Blood, mens danskene kom først med det nå så kjente fire bokstavers uttrykket for det kvinnelige kjønnsorganet i Quiet Days in Clichy fra 69.

Den relativt normale klesdrakten ingenting har vært svært trøblete å vise på ikke-pornofilm. Det som er litt sprøtt er at det forekom nakne kropper på film jevnlig frem til 1934 i USA, særlig representert ved europeiske produksjoner. Men i 1934 ble «The Hays Code» innført i USA, som medførte et tredve års fravær av nakne kropper i kinosalen. Sidney Lumets The Pawnbroker kom seg igjennom i 1964 tross at den viste en kvinne som var naken til livet. Også England var, og er, svært strenge med sensuren, der måtte det litt svensk syndighet til for at det skulle komme nakne kropper på lerretet, et ungt badende par, «British Board of Film Sensors» lot Summer of Happiness (Hon dansade en sommar) slippe til i 1951 med følgende begrunnelse: «it was generally accepted in this country that in Scandinavia people bathed in the nude.» Dette var første gang siden 1913 at engelskmenn kunne se noe slik på kino. Men det skulle gå en femten år til før de aksepterte nakne helfigurer sett fra forsiden, og nok en gang var det vårt broderfolk i øst som måtte til. Puss og kram kom seg igjenom sensuren og distingverte engelskmenn kunne for første gang oppleve pubeshår i to-dimensjonal bevegelse uten å stikke innom Soho på vei hjem fra jobb. Hvis noen skulle lure på det, ble en sex-akt for første gang filmatisert med tanke på normal kinovisning i den Tsjekkiske Extase fra 1933, mens den første sexscenen på vanlig film som ikke var simulert kom i Stefan Jarls Dom kallar oss mods, 1967, og den er - jepp - svensk.

Den gang studioene «eide» stjerenene måtte de ofte skrive under på visse særegenheter som gjenytelse for de skyhøye lønnene, I Joan Crawfords kontrakt med MGM på tredvetallet var det spesifisert når hun skulle legge seg, mange hadde kontraktfestet at de ikke skulle gifte seg før de var gått noen år og Buster Keaton skulle ikke smile på film i følge hans kontrakt med MGM på tyvetallet. Dagens skuespillere har ikke den samme kontraktsbindingen, og Sly Stallone godtar bare å bli filmet i profil fra sin gode side - hvilken det nå måtte være.

Et vanskeligere problem i den fysiske avdelingen er å manipulere frem store mannlige helter, filmlegenden Huphrey Bogart hadde det ikke så greit, det kan heller ikke regissør Michael Curtiz i Casablanca ha hatt, Bogart var nemlig ikke stort mer enn 160cm, mens Ingrid Bergman var bygd over vanlig nordisk lest. Løsningen ble å montere treklosser under skoene til Bogey, i en dimensjon som utklasser selv en vaskeekte diskoneger.

Mange superstjerner har begynt sitt film liv som statister, f. eks Marilyn Monroe, Marlene Dietrich, Rudolph Valentino og Gary Cooper. Men det er neppe noen som fanget verdens oppmerksomhet gjennom en statistrolle i Richard Attenboroughs mammutsandalfilm Gandhi, 1982, begravelsesferdscenen der brukte flere statister enn noen annen film, trolig rundt 300.000. 94.560 var under kontrakt, mens 200.000 til dukket opp etter at en stor kampanje var tatt i bruk for å mobilisere enda fler frivillige.

Tagningen ble gjort på en morgen, det ble skutt 6700 meter film, mer enn den totale mengden av den ferdige 188 minutter lange filmen - hvor scenen tok opp 125 sekunder.

Warren Beatty møtte på et litt annet problem med statistene under filmingen av Reds, 1981. Filmen handler om marxist-journalisten John Reed, og Beatty forleste statistene i marxisttanken at overklassen utnytter arbeiderene, statistene var lærenemme, diskuterte saken seg i mellom og gikk til streik for høyere lønn - noe Beatty vanskelig kunne si nei til.

Ja, med alle de menneskene, pengene og ambisjonene som en filmproduksjon krever, er tabbemulighetene herlig mange. Spielberg kunne ha satt seg noe bedre inn i transporthistorien før han lagde Indiana Jones and the Last Crusade, den er satt til 1938 og Indy krysser Atlanteren med rutefly ett år før passasjerflyene dekket denne ruten, på vei tilbake velger han et luftskip, ett år etter at denne typen atlanterhavskryssing opphørte. På flyplassen sitter to karer og leser avisen, tydeligvis ikke for nyhetsverdien, avisene er datert 1918. Elvis synger og er glad i Jailhouse Rock, fangedrakten er fin den òg, men til å begynne med har den nummeret 6240 sydd på, litt senere 6239. Det er klart det er lett å miste oversikten i en hektisk produksjon, men en eller annen ansvarlig i The Sound of Music, lagt til 1930, burde vel ha oppdaget at en godt synlig appelsinkasse har «Produce of Israel» trykket på siden.

Spielberg har også klart å redde inn en potensiell tabbe. De fleste har sett Jaws, med den usympatiske kjempehaien som spiser alt den møter, og alle skjønte vel at haien var proppfull av teknikk, ikke kjøtt, men technohaien var likevel så farlig at den kjente scenen hvor den angriper og senker fiskebåten Orca ikke er filmtriks. Den fjernstyrte stålhaien viste seg å være så sterk at båten gikk i oppløsning. Kameracrewet reddet seg, men kameraet gikk til bunns. Dykkere klarte å fiske det opp igjen fra ti meters dyp, og filmen tålte saltvannet så bra at tagningen ble brukt i filmen.

Tross de enorme summene som en filmproduksjon krever går det stadig vekk galt, i mange tilfaller kanskje nettopp derfor, og moderne filmteknologi vil forhåpentligvis åpne for nye og enda mer utrolige resultater. Eller for å si det med en pr-kampanje i Chigago 1918 for en av de mange Et dukkehjem-filmatiseringene: «Tomorrow - Ibsen's Doll's House - Bring the Kiddies!»

BT:

1. I WANNA TAKE YOU HIGHER: Bogarts hjelpemidler på settet til Casablanca.

2. DOGGYSTYLE: Verdens yngste regissør (til høyre.) i Lex, the wonder dog.

3. SORRY, WRONG NUMBER: Elvis i Jailhouse Rock.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.