Folkediktning og politisk satire

Park Kwang-Su spiller på mange strenger; de store og små perspektiver beriker hverandre gjensidig, og tilbyr nostalgiske hverdagsskildringer og satirisk harselas med provinsielle forsøk på politisk opportunisme.

SVERRE V. SAND

Stjernene over Kwisong imponerer med sine uanstrengte bevegelser mellom fortellingens plan. Små og ofte pussige anekdoter utspilles like selvfølgelig som mer tematiske, symbolmettede scener. Park Kwang-Su later til å være regissør mer enn person-instruktør. Montasjen virker både velarrangert og naturlig, som puls og pust, og vitner om en rytmebevissthet som også kommer til utrykk ved en urovekkende og nærmest musikalsk bruk av naturelementer. Skuespillet varierer fra overbevisende burleske eller høystemte temperamentsutbrudd på det beste, til EKSPLISITT selvmedlidenhet eller klabb- og babb-teater i den andre enden. Det kan sikkert bortforklares med kulturbetingede teaterkonvensjoner eller annen form for rasisme, men «brutal mishandling» med grynt og harde slag i luften (ved siden av pliktskyldig hylende «voldsofre») vil nok bli mer av en estetisk enn en etisk utfordring av publikums innlevelsesevne. Disse innslagene er riktignok skjemmende, men få, og står knapt i forhold til det øvrige innholdet.

Lokalmiljøet presenteres med spredte tragikomiske opptrinn, mystikk og hverdagslig kiving mellom fiskerkonene, deres ektefeller og barn. Park Kwang-Su gir småbegivenhetene den oppmerksomhet de fortjener. Filmen gis et rettmessig driv, og får full kraft til de mer spektakulære scenene. Noen av de melodramatiske toppene byr på bilder som kan ta pusten fra de fleste.

Fremfor alt tjener denne forførende pastorale døsen til å forsterke den sjokkartede opplevelsen av de voldsomme hendelser som påføres fiskerlandsbyen utenfra. Den lokale rytmen gir full uttelling til militærinvasjonen, som blir like absurd for tilskueren som for våre troskyldige fiskervenner.

Invasjonen topper seg i en solid harselas med politisk opportunisme i praksis. Først ser vi de intetanende øyboerne på stranden, som ikke helt får bestemt seg for hvilken part de skal hylle når et militærskip uten flagg kommer inn. Det er komisk og det er søtt. Og satiren utvides.

Invasjonsstyrken fremfører et kollektivt provokatør-nummer for å teste «lojaliteten» hos innbyggerne. Disse er selvsagt vettskremte og mer apolitiserte enn noensinne. Overfor innbyggerne i denne lille fiskerlandsbyen blir tvungent militært avhør om politiske sympatier omtrent like meningsløst som om en kinogjenger plutselig skulle tvinges til å stemme på grønne eller rosa marsmenn, med livet som innsats. Historien gir en ironisk fremstilling av det provisoriske ved enhver frykt-motivert gruppetilhørighet og ethvert tilhørende fiendebilde. Innbyggernes (og særlig medløpernes) paniske og svært situasjonsbetingede holdninger er et slående eksempel på politikk som pragmatisk posering. Dernest får vi se det brutale provokatør-korpset gå sin egen imitasjon en høy gang, etter avsløringen. Det er unektelig noe latterlig ved totalitære posører, sett utenfra, eller, som her: når perspektivet skifter. Fanatikeren og dennes passive motstykke, medløperen, møtes i en komisk og fryktelig parodi. Det morsomme er selvsagt at de ivrigste medløperne får svi når maskene faller. Fullt så morsomt er det ikke at de samme soldater er like despotiske under et annet flagg. Dessuten er det heller tilfeldig hvem som havnet på den «rette» siden i første omgang. Sist, men ikke minst, slår denne vendingen bena under tilskuerens spontane antipati mot overgriperne «og deres vesen».

Mindre kloke regissører har tidligere valgt enklere og mer partiske løsninger på lignende konflikter, og i verste fall blitt like dogmatiske og ensrettede som uvesenet de refser. I Stjernene over Kwisong er det lite fristende å velge side, og slik lykkes filmen snedig med å sette halen på grisen; den retter elegant uviljen mot det egentlige problemet: utøvelsen og fanatismen, ikke nødvendigvis ideologien. Likevel varer krigens traume ved, og, som vi ser i åpningscenene, er antagonismen fremdeles virksom i filmens nåtid. Stjernene over Kwisong er en rik og nyansert film, som tilbyr et i filmsammenheng sjeldent tilfredsstillende samspill mellom etikk og dramaturgi.

Stjernene over kwisong Regi: Park Kwang-Su Korea 1993

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.