Monumentalt operabygg: Hva er det?

Monumentalbygg er et nøkkelord i Statsbyggs konsekvensutredning om nytt operabygg i Oslo, der tre ulike tomtealternativer drøftes. Det er tatt for gitt at operabygningen skal være monumental, men det er høyst uklart hva som menes med det.

ELISABETH TOSTRUP

Myten om den frittliggende monumentalitet

Uten å gå nærmere inn på det meget problematiske temaet «en felles symbolverdi», drøfter utredningen de ytre tomtemessige forhold: jo mer frittliggende, desto mer monumentalt. Da vil operaen virke som et selvstendig «dominerende byggverk» og et «landemerke», som i alternativet Bjørvika. Det er en fattigslig definisjon. Blir det noe bedre eller vakrere eller mer minneverdig av det? For monumental betyr først og fremst minneverdig, fra det latinske monumentum og monere - å påminne. Det bør minnes av mange som noe uforglemmelig gledelig, gjerne storslått og varig, men ikke knugende, anmassende eller malplassert.

Monumentalitet og det monumentale har vært negativt ladete ord i arkitekturen lenge. Arkitekturen som har preget Oslo store deler av vårt århundre, har hatt som uttrykt intensjon å være anti-monumental. En ville ta avstand fra fortidens tunge og massive monumenter; monumentalbygg ble forbundet med autoritær makt og urett. Dette preget internasjonal arkitektur såvel som den norske. Samtidig søkte en etter en ny monumentalitet i modernismens ånd. Vanskelighetene besto i å komme fri fra assosiasjoner med undertrykkende ideologier, ikke bare fortidens, men også samtidens. Nye, lette materialer ble foreslått: metall, lysende farger, og kjempevegger som projeksjonsskjermer; et forvarsel om dagens reklamemiljø!

Giedions, Serts og LŽgers Ni punkter om monumentalitet i 1943 inneholdt også en oppfordring til at monumentalbygg burde være frittliggende i store åpne parker. Så var idealet for den moderne, funksjonalistiske arkitektur i det hele tatt frittliggende bygninger. Disse idealene har gitt oss de store frittliggende blokkene og splittet opp bystrukturen. Operautredningens forsøk på definisjon henger fast i denne gamle måten å tenke monumentalbygg på.

Når jeg sier at frittliggende er en fattigslig definisjon på monumentalbygg, er det fordi den primært fokuserer avstandseffekten ved det monumentale. Operaen plassert i Bjørvika nevnes som «pendent til Rådhuset». Her gjør to forskjeller seg gjeldende: for det første størrelsen, som vel må bli vesentlig mindre, og for det andre at Rådhuset som symbol angår mange flere mennesker, hele byens befolkning, i forhold til de som sogner til operaen. Det skal godt gjøres å konkurrere blant de andre landemerkene: Akershus og siloen på Vippetangen, Havnelageret og Sjømannsskolen, Plaza hotell og Postgirobygget.

Noen monumentale perler

Noen av de fineste monumentalbygg er ikke frittliggende. For eksempel: de typiske barokkirkene i Roma, der frontfasadene henger sammen med nabohusene og gir kirkene en spesiell fremheving i gatebildet. Samtidig skapes det en særpreget overgang til et monumentalt indre rom, som er offentlig tilgjengelig. Heller ikke det antikke Pantheon, med sin store, svevende kuppel, dominerer som frittliggende med stor avstand rundt. Tvertimot: det som gjør den monumentale opplevelsen så sterk, er at bygningen åpenbarer seg med de kolossale søylene, så plutselig mellom de trange smugene. Fra den lille, rare plassen blir en trukket inn i rotunden, et av verdens mest fantastiske rom. (Vestbanetomten gir spennende muligheter!) Michelangelos monumentale Capitolplass er også basert på ulike, ikke frittliggende bygninger. Blant annet støter den ene sidebygningen enkelt og utilslørt inn i et ennå eldre monument, kirken Santa Maria d'Aracoeli. Det er elegant håndtert av Michelangelo, som ved å trekke oppmerksomheten mot plassen og den sentrale trappen, lar det gamle monumentet få beholde sin egen verdighet og sentralitet. Endog St. Peterskirken henger fast i det uoversiktlige Vatikankomplekset.

Roma og andre gamle byer er fulle av forfriskende og uortodokse løsninger på monumentalbygg, og det er nettopp for denne variasjon og oppfinnsomhet at så mange mennesker finner slike miljøer minneverdige. Vår tid har (hatt) noen idealer om en nesten totalitær estetisk renhet som, freidig rensket for fortidens overlevninger, snarere ble til illusjonistiske dogmer. Jeg snakker om idealene, ikke virkeligheten som den blir hver dag. I EUR-forstaden utenfor Roma, som ble bygget omkring 1940, er frittliggende monumentalbygg med brede veier og gressplener typiske, men som monumentalt arkitekturmiljø foretrekkes det ufullkomne historiske sentret.

Skal operaen vise ansikt mot sjøen eller byen?

Går en litt nærmere alternativet Bjørvika, reiser det seg flere spørsmål med hensyn til det monumentale. Skal operaen vise ansikt mot sjøen eller byen? For de gamle monumentalbygg som Nationaltheatret og Universitetet var det å ha en tydelig inngang mot byen typisk. Utsikt og solvinduer mot en park eller mot fjorden var ikke et poeng. I dag ville det være et naturlig ønske, om en har en tomt mot sjøen. Den nye frittliggende Gøteborgoperaen har foyer og kafŽ mot Gøtaelven, og verksteder og varelevering mv. mot byen, med en markant publikumsinngang på spissen. Førsteinntrykket av Gøteborgoperaen er at den først og fremst er et «monument» over ulike motiver fra internasjonale arkitekturtidsskrifter omkring 1990. Den vinner seg ved nærmere syn, både på publikumssiden mot elven og den mere rustikke og lukkede bysiden der kulissemakerne kan ses i arbeid gjennom store glassvinduer. Et problem med Gøteborgoperaen som monumentalbygg i byen, derimot, er at om den ligger aldri så frittliggende og vakkert mot vannet, så er det øde og dødt i forhold til byen, omgitt som bygningen er av mangefelts hovedveier.

En får en følelse av noe kunstig ved at nettopp et operahus i Oslo skal være overordentlig monumentalt. Opera er en sjeldent fascinerende kunstart, men folk flest har et fremmed forhold til den. Det blir vanskelig å finne en felles symbolverdi, både innholdsmessig og arkitektonisk, som kan svare til slike ytre forventninger.

Det er mange sider ved en operabygning som er vel så interessante som fjernvirkningen: det er samspillet med det nære bymiljøet, det er å komme til den, og ikke minst inn i salen - der det egentlige monumentale skjer; det er pausen, og det er å komme tilbake til byens gater med opplevelsen av musikk og drama friskt i minnet.

Noen av skisseprosjektene for operaen som ble lansert i avisene for et par år siden, viste forslag ved Vestbanen og Kontraskjæret, som lignet på et varemagasin eller forretningsbygg med rutenettfasader og mye glass. Et romprogram for en operabygning gir muligheter for en annen utforming enn den ordinære repetisjon av rom med standardstørrelse. Det behøver ikke bli anmassende som et av de andre forslagene (ved Sørenga, tror jeg) som minnet om en banal «dekonstruert» skipskollisjon. Det hevdes at en såkalt «privat monumentalitet» er typisk for moderne arkitekturs bestrebelser i retning av det monumentale. Isåfall ville det være i tråd med den privatisering som preger moderniteten på flere områder. Den statlige utredningen nevner «individuelle frie arkitektoniske uttrykk» som middel til å eksponere operaen som et monumentalbygg. Det er nettopp på dette punkt at Oslooperaen bør bli minneverdig med gyldighet utover en privat markering.

Utgangspunktet for denne artikkelen var ordet monumentalbygg som jeg syntes hadde fått en for klisjŽpreget betydning i utredningen. En kan vel få til en pen og god operabygning i Bjørvika, men la ikke glosen «monumentalbygg» få noen hovedrolle i argumentasjonen mot Vestbanetomten.

Illustrasjoner:

MONUMENTALT?: Piazza Rotunda med Pantheon. Foto: Jan G. Digerud

MONUMENTALT?: Gøteborgoperaen fra byen og mot sjøen. Foto: Olof Hultin

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.