[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Bodyshopping

Kunstnernes Hus stiller ut en mengde arbeider fra Per Palle Storms ateliŽr i gips, terracotta og en stor samling tegninger.
AV TONE HANSEN

Han var professor ved Statens Kunstakademi i 33 år, og har preget hele etterkrigstidens skulpturutdannelse. Til tross for hans kosmopolittiske oppvekst og utdanning, strekker hans anerkjennelse seg ikke utenfor det norske kunstlivet. Utstillingen er, etter kunstnerens eget ønske, en salgsutstilling. Inntektene skal brukes til å opprette et fond for norske billedhuggere.

Debattinnlegg

Bronsen var Per Palle Storms endelige siktemål, leiren og gipsen var underordnet dette målet. Han er kjent for sine store bronseskulpturer utenfor Oslo Rådhus.

Intendant Thorkildsen skriver i katalogen; «At hans verk i dets ulike fremtredelsesformer og klart uttalte ideer om kunst fremdeles er så fulle av besvarte og ubesvarte spørsmål, er grunnen til at denne utstillingen blir et innspill i debatten, mer enn en oppsummering av et betydelig livsverk».

Det kan spørres hviken debatt Thorkildsen antyder med dette.

Tegningene i første etasje er for det meste skisser og forstudier til skulpturer - dyretegninger, anatomistudier og studier av menneskekroppen. Utstillingen viser at han behersket mange teknikker. Per Palle Storm kan karaktiseres som en «skoleflink» tegner: God, men uten karakter.

De to rommene i andre etasje er malt i henholdsvis rødt og grønt. Fargene gjør førsteinntrykket overveldende og utstillingen affektert.

Poserende kvinner

I det grønne rommet står en et podie med en mengde store og små arbeider i gips, terracotta og voks. De større, mer gestikulerende figurene står bakerst. Montasjen er frontal. Rommet er arkaisk, symetrisk komponert. Høyt oppe på kortveggen, bakenfor anordningen, er en malt kvinnebyste plassert som en gallionsfigur. Den er et av de få arbeidene hvor gipsen er patinert.

Per Palle Storms arbeider er tydelig preget av 40 og 50 tallets naturalisme. Dette kan sees i de mer monumentale skulpturene i det røde rommet: «Steinhugger», flere utkast til statuen av kong Haakon, «Sammenkrøket», «Ungpikeskildringen Eva», og flere poserende kvinner.

Svein Aamold skriver i katalogen om Storms kvinneskikkelser; … «i sin utpregede femininitet og ved at de som regel er både slanke og vakre. Aktene viser kvinner sett med en manns blikk, der også erotisk ladet begjær er med. Samtidig kan hans modellering i leiren for å definere kvinnekroppens grenser oppleves som en metafor for den kroppslige berøring, ja som elskov i seg selv».

Mennene er aktive og utagerende, kvinnene er innadvendte og romantiske i barokke vridninger.

Er det kjønnsrollemønsteret som gjør Per Palle Storm så tidstypisk?

Utstillingen er den siste i en serie på tre, hvor Kunstnernes Hus ønsker å vise hvor stor variasjon det er innen «tradisjonelle» skulpturale teknikker i dag. De forrige, amerikanske Kiki Smith, høsten 1994 og Istvˆn Lisztes, vinteren 1995, knyttes opp til Per Palle Storm gjennom deres felles bruk av gips.

Gips kontra bronse

Thorkildsen skriver i katalogen; «Valget av gips vil sette søkelyset på noen sentrale problemstillinger innen samtidskunsten … gipsen kan sies å være skulpturhistoriens dårlige samvittighet … så når Kunstnernes Hus denne sommeren sier; så derfor gips!, er det nettopp for å fremheve gipsen som selvstendig materiale.»

Thorkildsen utsagn er et uttrykk for det hegemoni den naturalistiske skulpturtradisjonen har hatt i Norge, og viser hvor isolert Norge har vært i forhold til internasjonale tendenser.

Ved å sammenstille disse tre kunstnerne på grunn av form og materiale, lukkes debatten strategisk. Man overser modernismen og postmodernismens betydning i i forhold til hvilke materialer som kan benyttes som selvstendige meningsbærere.

Debatten treffer dermed ingen av utstillerne: For Per Palle Storm er gipsen et nødvendig mellomstadie.  stille ut hans gipsavstøpninger i denne konteksten er som å stille ham ut i dovremakkoen.

For Kiki Smiths og Istvan Lisztes vedkommende er den dårlige samvittigheten et forlengst tilbakelagt stadium. Disse hevder en holdning der «valg av materiale følger intensjonen.»

Dette er kuratorens posering. Med så mange arbeider i godt lys og god farge, blir ideen om å debattere bruken av kropp og sluttet form i skulpturen som en dårlig unnskyldning for å stille ut salgbart materiale. Det beste hadde vært om Per Palle Storm fikk stå med sitt «historiske sus» uten å brukes i en debatt som forlengst burde vært avsluttet.

Per Palle Storm
Kunstnernes Hus
10. juni - 30. juli

Bt:

PER PALLE STORM: Ungpikeskildring, «Eva» (1982)

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.