[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Syntese i synthesizeren

Banco de Gaia redder et musikkområde Deep Forest forsimpler.
SONISK SCENE

DIDRIK SØDERLIND

Det «etniske» ligger i tiden. Fra Mari Boine til Danser med ulver har variasjonen i seriøsitet vært stort, fra ekte kulturelle uttrykk til ren plast. Bølgen har herjet den elektroniske rocken i en årrekke allerede, og spennvidden har ikke vært mindre her. Ikke minst fordi sampleren kan romme en hel urbefolkningskongress uten problemer. Dermed har alle med datamaskin muligheten til dristige kulturmøter i hjemmestudioet. Nye uttrykk oppstår gjerne ved blandingen av flere gamle, og det er ingen grunn til å la slikt territorie ligge uutforsket. Derimot er ikke kulturmøtet helt problemfritt, hverken kunstnerisk eller etisk.

Toby Marks er mannen bak prosjektet Banco de Gaia, en av skumtoppene på bølgen av etno-techno. En industriblek engelskmann med sampleren breddfull av tibetanske trommer og arabisk sang. Disse bitene bruker han til å veve sammen lange, elektroniske lydtepper som elegant forener det dansbare med det atmosfæriske. Ettersom rytme er det grunnleggende i enhver musikk, kan techno (som nesten utelukkende er rytme) virke som det ideelle forum for å forene kulturelle uttrykk på denne måten. Selv om resultatet blir et møte i minste felles multiplum.

Han har ikke gått til verket uten å reflektere over konsekvensene:

- Det er selvfølgelig en masse juridiske komplikasjoner forbundet med sampling. Folk jeg kjenner kommer hjem med kassetter fra Albania og lignende steder, og jeg har ingen idŽ om hvem det er som spiller på dem. Jeg vil jo selvfølgelig gjerne kompensere i form av royalties, men det begynner å dukke opp en voldsom mengde med lykkejegere. Du risikerer å bli svindlet grundig. Derfor er denne problematikken så vanskelig. Men alt i alt prøver jeg å ikke se på den tredje verden som en copyright-fri plyndringssone.

Selv om musikken hans uttrykker en virkelig globalitet, foretrekker han å distansere seg fra World Music-begrepet:

- Hvis jeg var World Music-artist, ville jeg studert afrikansk musikk. Min arbeidsmetode er simpelthen å sette andres lydbiter inn i min egen musikk. Selvfølgelig innebærer mitt arbeid et visst studium av skalaene og rytmikken i disse lydbitene. Men jeg har like liten rett til å kalle meg en utøver av disse kulturenes musikk som en som tar et bilde av en bussjåfør har til å kalle seg bussjåfør.

- Men du har spilt bhangra?

- Jo, men det var et veldig vestlig bhangra-band, ikke noe tradisjonelt bryllupsorkester. Vi var snarere Punjabi-utgaven av Michael Jackson!

Hans interesse for andre kulturers musikk er blitt dyrket frem gjennom omfattende reisevirksomhet, særlig i Midt-Østen. Interessen har også utviklet seg til engasjement. På omslaget til hans ferske CD Last Train to Lhasa er det en appell om støtte til Tibets befolkning. Appellen inneholder også kontaktadressen til Tibet Support, en gruppe som har hatt stands ved de engelske konsertene ved Banco de Gaias turnŽ. Men Toby Marks er ingen pop-korsfarer, bare en mann med samvittighet:

- Jeg skulle gi ut denne platen allikevel, og tenkte at det ville være en god anledning til å gjøre noe nyttig. Derfor tok jeg kontakt med Tibet Support.

The Black Man's Burden?

Dermed er Banco de Gaia på vei inn i et terreng hvor fallgropene ligger tett. Et landskap for popartister som kurerer sin dårlige samvittighet over forfedrenes oppførsel og redder karriereren samtidig. Akkurat som pappagutten får «street cred» gjennom å vanke med arbeiderunger, kan «troverdigheten» reddes ved å bli sett på byen sammen med en urbefolkning eller to. Det mest smakløse med etno-slummingen er at det så tydelig er en lek for den overpriviligerte. Gresset er jo alltid grønnere på den andre siden, og det burde ikke være noe problem for overmette indianerfantaster å finne en indianerbonde som vil bytte. Men poenget er nettopp at dette ikke stikker særlig dypt i det hele tatt. Som så mange andre vestlige trender dreier dette seg oftest om rent koketteri, en interesse å dyrke så lenge det er in. Og det er selvfølgelig mye å hente for overmette overflodsbarn ved å omgås folk som vet hva sult er. Bevares, smerten i ens tekster virker jo mye mer troverdig når man har snakket med noen som har opplevd den.

Marks tar avstand fra snyltervirksomheten, men er klar over farene:

- Selv om noen skulle velge å tro at jeg utnytter Tibet-saken for å få oppmerksomhet, er det uvesentlig. Støttegruppa har fått en mengde henvendelser. Det er tross alt det eneste som teller! Selv om jeg ikke har noen egentlige politiske ambisjoner med det hele, forsøker jeg å bevare en viss integritet. Jeg så Sting på et talkshow sammen med denne høvdingen fra regnskogen. Han så helt malplassert ut, og det var selvfølgelig Sting som førte ordet. Plutselig fikk jeg følelsen av at dette var reklame for Sting, ikke for regnskogen.

Innvendingen er ikke ny. Var idŽen bak Band Aid å redde sultrammede eller Bob Geldofs platekarriere? Ettersmaken er imidlertid adskillig vondere enn som så. Etno-romantikken bærer i seg et ekko av den tiden man viste frem «villmenn fra det sorteste Afrika» til offentlig forlystelse. Er dette den moderne, «politisk korrekte,» utgaven av det samme? Dyrkingen av myten om den edle og fargerike villmannen, i kontrast til den ondsinnede og grå europeeren? I så fall er det intet annet enn et vrengebilde av Myrdal-prat, og akkurat like usmakelig.

Denne fellen har ikke Marks gått i. Han er hverken interessert i hvit- eller svartmaling. Derimot virker han helt blottet for illusjoner, og tror at flisa i nord-sør problematikken kan snu seg raskere enn noen aner:

- Jeg tror I-landene beveger seg mot et økonomisk sammenbrudd. Vi har ikke ressursene, men på et eller annet vis har vi alle pengene. Når de blir verdiløse, kommer det hele til å koke ned til hvem som har maten. Da ligger vi dårlig an, for å si det mildt.

Men foreløpig er det jo ingen tvil om hvem som har bukta og begge endene:

- Med den oppløsningen av grenser som er i ferd med å skje gjennom den nye informasjonsteknologien er hele verden åpen for alle. Hvis du tilhører vår kultur, vel og merke. Vi er de heldige. Bor du i en landsby i Burkina Faso får du ikke akkurat noen glede av Internet.

- Musikk som min er jo helt klart med på å gjøre folk klar over at det finnes musikk utenfor Europa også. De vil nok ikke gå hen og kjøpe en masse plater med arabisk musikk, men de vil få en større forståelse for den, og dermed for fremmede kulturer.

Og, til syvende og sist, kan man jo håpe at denne forståelsen også vil gjelde for menneskene bak kulturen også.

Billedtekst: SPISELIG ETNO-TECHNO: Toby Marks alias Banco de Gaia.

Med Tjæreborg til Transylvania

Den andre måten å nærme seg etno-technoen på personifiseres av den franske duoen Deep Forest. Arbeidsmetoden virker ved første lytt identisk: Samplede etno-lyder blandet med maskinrytmer. Men ved nærmere undersøkelse sprekker sammenligningen. Dette er ikke den samme musikken.
Deep Forest er pakketurvarianten av Banco de Gaia, der de innfødte holdes på god avstand av reiselederne. De mekanisk fengende rytmene og sangenes strenge pop-strukturer gjør at det «fremmede» aldri får noe grep. Dette er McEtno, familievennlig og glorete. Det finnes ingen skarpe kanter, ingen ulyder. Boheme har den iskalde profesjonaliteten som skiller ekte kitsch fra blåøyde forsøk. Og det er tydelig at Deep Forest har truffet en nerve i markedet med det de foretar seg. Debutplaten fra 1993 har solgt i to millioner eksemplarer allerede, og den nye platen Boheme gjør det neppe noe særlig dårligere. Deep Forest har tatt skrittet ut av Afrika og inn i den sørøsteuropeiske folkemusikken, men resultatet er fremdeles like platt.

Det er mer enn det kalkulerte preget som skurrer. Man får lyst til å gripe etter ord som gikk av moten med AKP (m-l); «Kulturimperialisme» osv. Mens artister som Banco De Gaia og Transglobal Underground nærer en oppriktig respekt for sine kilder (sistnevnte er vel til en viss grad sine egne sådanne) presser Deep Forest dem bare inn i en A4-popmusikkformel. Boheme er ikke lyden av Transylvania (eller noe annet sted for den saks skyld,) det er lyden av Disney-konsernet som bygger «Dracula-land.»

Det er selvfølgelig ikke noe nytt å rappe, hvitvaske og markedsføre kulturelle uttrykk. Hvem tenker i dag på hvor stor gjeld Take That har til bomullsmarkene og storbyghettoen? Deep Forest er World Music for dem som er for et «fargerikt fellesskap» så lenge de slipper krydderlukt i oppgangen.

La oss håpe Deep Forest aldri kommer over norsk folkemusikk.

Deep Forest
Boheme
Sony
Banco de Gaia
Last Train to Lhasa
Polygram
Deep Forest-billedtekst: BOHEME: gjør for folkemusikken det Disney gjorde for dyreriket.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.