Fra Bloom til Greenblatt

I Harold Blooms The Western Canon finnes en angst for nyhistorismens lesning av litteraturen. Kanskje særlig Stephen Greenblatts tolkning av Shakespeare. Den er så interessant at Bloom kan ha grunn for sin angst.

AV ARNE MELBERG

Bloom og Greenblatt har Shakespeare som felles interesse. Shakespeare er lik den vestlige kanon, insisterer Bloom, og har en gang for alle definert hva litteratur er. Shakespeare kan ikke sammenlignes med noen annen og aldri erstattes; begynner man å fingre med hans storhet så er man også ferdig med litteraturen. Shakespeare står over all kritisk diskusjon, fremdeles ifølge Bloom, samtidig som han er utrydningstruet - det siste er en merkverdig påstand med tanke på at Shakespeare aldri noensinne har vært så mye spilt og omdiskutert som de siste 15 årene. Kanskje man skal forstå Blooms utspill som et «nå får det være nok» til nettopp denne pågående diskusjon og særlig den delen av den som forsøker å plassere Shakespeare i en sosial og kulturell sammenheng.

Litteratur, som er det samme som Shakespeare, springer ut av det ensomme geniet, hevder Bloom. Men i en av de senere årenes mest innflytelsesrike Shakespearebøker, Stephen Goldblatts Shakespearean Negotiations, 1988 («Shakespearske drøftelser») leser vi at litteratur er en kollektiv skapning og at det ikke lengre går an å appellere til «geniet» som «den store kunstens eneste kilde».

Blooms kritiske strategi er enkel og staves makt og rivalisering. Som slepen strateg tyr han til orgelbruset om vestens sivilisasjon for å overdøve sitt egengtlige ærend: å ta tilbake det kritiske initiativet når det gjelder Shakespeare - som jo var det samme som «litteraturen» - fra nettopp Stephen Greenblatt. Han er den unevnte hovedfienden i The Western Canon, ikke bare fordi han er «nyhistoristenes» gallionsfigur, men fremfor alt fordi han leser Shakespeare på en ny, overraskende og (i Blooms terminologi) «sterk» måte. At begge i tillegg påberoper jødiske tolkningstradisjoner gjør ikke rivaliseringen mindre påfallende.

Siden Greenblatt introduserte idŽen om en «ny historisme» på begynnelsen av 1980-tallet har denne vokst til litt av en bevegelse med forgreninger innen alle deler av litteraturhistorien og fremfor alt innen det som i USA går under navnet «kulturstudier». Jeg skal ikke engang forsøke å presentere alt dette, men holder meg til Greenblatt og nærmere bestemt til hans Shakespeare-studier. Foruten i den allerede nevnte boken, finner man disse i Renaissance Self-Fashioning: From More to Shakespeare, 1980 («Selvfremstilling under renessansen») samt en rekke essays i hans og ny-historistenes tidsskrift Representations. I det siste nummeret (Fall 94) kan man således lese «Spisingen av sjelen» («The Eating of the Soul»), et essay der Greenblatt tar oss med på en broket tur fra Nalumin-folkets særegne kobling mellom sykdom og hekseri, via mødrenes og den naturlige dødens merkverdige fravær hos Shakespeare, til avslutningen at døden som oftest er voldsom hos Shakespeare av nærmest dramaturgiske årsaker: scenen krever moralsk sammenheng og utelukker tilfeldigheter.

Prosedyren er typisk for Greenblatts måte å gi Shakespeare og litteraturen en sammenheng: han begynner alltid et annet sted, med et antropologisk eksempel eller en kulturhistorisk anekdote, presentert som en fortelling, som deretter sammenlignes med teaterets fortellinger. Nyhistoristene forvandler, som mange har påpekt, kulturen til tekst og teksten til kultur. Greenblatt nøyer seg imidlertid ikke med slike sammenstillinger, men går alltid videre og hevder at teateret tross alt gjør noe aldeles eget: teateret tømmer og omfunksjonerer kulturens og maktens diskurser for å skape en egen slags mening. Tvertimot Blooms tirader om nyhistoristenes nivelleringer av den kanoniske litteraturens udiskutable storhet virker i det minste Greenblatts strategi som en raffinert måte å hevde Shakespeare-teaterets egenart på.

Raffinementet består, nærmere bestemt, i at Greenblatt i hvert essay tar oss med på en kritisk dannelsesreise, som innledes med den sjokkartede konfrontasjonen av ulikheter og fortsetter med at disse ulikheter sammenlignes og viser seg å være ganske like. Men det slutter aldri der: likhetens tilstand er bare en tilfeldig mellomstasjon på vei til nye ulikheter. Greenblatt vil få oss til å se nytt og å se og respektere det nye som annerledes.

Også i dette kan han kontrasteres med Bloom, som tross sine forsikringer i The Wesern Canon om at egentlig ingenting kan læres av den beste litteraturen, i sine lesninger henfaller til kåserende sammenligninger, som forutsetter at vi kjenner oss igjen, og vurderinger som forutsetter at vi aksepterer hans autoritet. Bloom prøver å avslutte denne diskusjonen som Greenblatt vil innlede gjennom å utsette oss for det fremmede.

La meg illustrere dette gjennom å referere noen poenger i det essayet som avslutter Shakespearske drøftelser: «Krigsrett i Slaraffenland» («Martial Law in the Land of Cockaigne»). Temaet er teatralsk tilegnelse, nærmere bestemt: hva hender med «angst» («anxiety») når den settes i scene? Hvor, eksakt, går grensen mellom angst som anvendes religiøst og juridisk (f.eks. i fremtvungne bekjennelser) og dramatisert angst?

For å diskutere dette går Greenblatt til en reisebeskrivelse av en William Strachey, som hadde kommandoen på en engelsk båt på vei til Jamestown, men som i 1609 havarerte utenfor Bermuda. Den reddede besetningen ville nesten ikke forlate dette Slaraffenland, men lot seg overtale til å dra videre for på passende sted å installere krigsrett.

Greenblatt inviterer oss så til å sammenligne Stracheys koloniale foretak med Shakespeares teaterkompani. Nærmere bestemt med Shakespeares siste stykke, Stormen, også det en fortelling om et skibbrudd og en fortryllet øy, der magikeren Prospero hevder sin egen rettspleie. «Prosperos magi», skriver Greenblatt, «er den romantiserte motsatsen til krigsretten» - og det kan jo virke som en særdeles bastant kobling mellom teater og makt. Så snart denne likhet er etablert, fremkaller imidlertid Greenblatt vår forundring over ulikheten. Han minner om at Prosperos øy absolutt ikke er Bermuda, men snarere et fantasiens rike, som styres av en tryllestav og ikke av vold. Prospero slutter jo med å tilgi sine fiender, knekke sin stav og overgi seg selv til publikums nåde.

Makten kunne (og kan) bruke angst og engstelse til sine formål; på scenen er angsten en del av vilkåret. Shakespeares teater tilbyr derfor en «modell av uløst og uløslig dobbelhet», det både «tilegner seg og drar seg unna maktens språk.» Den eksakte grensen mellom teater og makt viser seg å være flytende.

Det er vanskelig å sammenfatte Greenblatts tekster ettersom de bygger på en opphopning av anekdotiske detaljer, som han inviterer oss til å sammenligne. Han er selv litt av en magiker, i den forstand at han vender tilbake til de øyeblikk da likhet blir ulikhet og tilnærmingen slår om i det motsatte. Hos Shakespeare er han selvfølgelig spesielt interessert i Prosperos dramaturgi, hekseriet i Macbeth, og det erotiske forvandlingsspillet i Helligtrekongersaften. Hans favorittmetaforer for å beskrive denne grensetrekkingen og overskridelsen av den («making and breaking of boundaries» er drøftelser (forhandlinger), sirkulasjon, strøm. Ikke til å undres over at han den senere tid har tatt opp det som lenge var den magiske sirkulasjonens fornemste manifestasjon: nattverdens brød og vin.

På sin forelesning i Oslo i mai overbeviste han et først vantro, deretter entusiastisk publikum - magi! - om at renessansens grenseløse spekulasjoner om nattverdsbrødets forvandling kropp-ånd-kropp i virkeligheten gjennomsyret Hamlet. Ikke slik at Hamlet er en dårlig skjult teologisk traktat, men heller at Shakespeare underforstår en diskusjon om kropp og forvandling som strømmer over i Hamlets angstfylte spekulasjoner over sitt altfor faste kjøtt.

Hamlet-figuren markerer dermed ikke bare protestantisk ulyst overfor katolsk ritus, men faktisk også en slags jødisk tvil: Greenblatt unnlater ikke å fremholde hvordan jødene i tidens folkelige fortellinger skjender oblaten gjennom f.eks. å koke den, noe som siden motiverte forfølgelsen av de ugudelige. Til jødene forvises all den tvil som alle noen gang har kjent overfor et brød som både var og ble en hellig kropp. Hos Hamlet, dramaet og figuren, samles både tvilen og håpet om kroppens magiske forvandling.

Som alle gode lesere av Hamlet lykkes Greenblatt dermed i å finne sine egne interesser bekreftet. Det bør ha fremgått at disse interessene ikke er forenlige med en kanon, ettersom en sådan alltid strever etter uforanderlighet. Greenblatt søker forvandlingens under. Jeg tror nok at den store litteraturen gjør det samme.

Oversatt fra svensk av Kjetil Korslund

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.