[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Munterhet kan ikke overdrives

Peter Thielst' nyutgivelse tar for seg latterens idehistorie fra Sokrates til Nietzsche.
Barnet lærer først å smile. Siden å le. Og etter lang tid kommer språket. Men smilet og latteren kommer først. Latteren er derfor ikke bare en lettelse av kulturens byrde (den frigjørende latter), et biprodukt av leken (den fri latter) eller en erstatningsdannelse for tap (den distanserende latter), slik dansken Peter Thielst oppsummerer i boken «Latterens lyst». For selv om latteren ganske sikkert henger sammen med kultur, ligger dens opphav bakenfor.

Boken om latteren utkom første gang i 1988 og er nå å få i slanket utgave på DET lille FORLAG. I enkeltkapitler går Thielst nærmere inn på tenkere som Bergson, Freud, Koestler og Sloterdijk. Boken er ikke morsom. Men det er heller ikke hensikten. Hensikten er å gi en oversikt over noe av det som er tenkt og skrevet om latteren. Det blir også gjort. Muligvis litt montasjeaktig, litt uten bærende ide. Men hva skal man med bærende ideer når tidsånden allikevel gjør narr av dem?

Kant tar feil

Kant, den minst humoristiske blant filosofer, må naturligvis knytte latteren til forstandsvirksomheten. Han bestemmer latteren som en bestemt type bløff fra forstandens side. Han må være av dem som tar mest feil. I alle fall når det gjelder latteren. For man må være en Kant dersom man allerede som barn skal reagere på forstandsmessig bløff. Barnet er uten språk, uten begreper, ja kanskje til og med uten rom- og tidsoppfattelse. Men det bærer latteren i seg, som den første reaksjon på omverden - etter gråten. For gråten og smerten kommer selvsagt aller først.

Mest kuriøs er kanskje Descartes definisjon av latteren. Den fortjener å bli gjengitt i sin helhet: «Latteren har sin årsag i, at det blod, der gjennem en arterievene strømmer ud af det høyre hjertekammer mod lungen, pludselig holdes tilbage og svulmer op, så den deri indeholdte luft med stor heftighed strømmer ud af luftvejene og således fremkalder en uartikuleret og skraldende tone. Og idet lungen puster sig op, så denne luft pumpes ud, påvirker den alle muskler i mellemgulvet, brystet og struben og bringer derved de forbundne ansigtsmuskler i bevægelse. Denne uartikulerede og skraldende tone samt bevægelsen i ansigtet betegner man som latter.»

Descartes definisjon bærer preg av at man nettopp har startet med disseksjon av lik. Man fascineres av kroppens maskineri og forsøker å gi alle kroppslige fenomener en fysiologisk forklaring.

Latteren var for Descartes en pasjon, det vil si noe passivt følende som kunne hemme sjelens aktivitet. Det gjaldt derfor om å rense ut latteren. Den var farlig og ledet sjelen bort fra dens egentlige oppgave som lå i aktiviteten og alvoret.

Spinoza et unntak

Descartes grunninnstilling finner vi igjen i store deler av den kristne kultur. Latteren leder mennesket bort fra konsentrasjonen over alvoret knyttet til Gud og medmennesket. Ifølge Hobbes og Aristoteles er latteren noe som øker ens selvfølelse på bekostning av de andres svakhet. I den kristne tradisjon kan dette bare tolkes som synd.

Den jødiske Spinoza er i så måte et befriende innslag. I sin Ethica (1677) sier han: «Munterhed kan ikke overdrives, men er altid noget godt; og omvendt er tungsind altid noget ondt… Mellom spot og latter finner jeg stor forskel. Thi latter, ligesom også spøg, er ren glæde; og følgelig er den noget godt, når den blot ikke bliver overdrevet. Sandelig, kun en vild og mørk overtro forbyder at fornøje sig.»

Kierkegaard utgjør en historie for seg selv. Som kjent skriver han sin berømte magisteravhandling Om Begrebet Ironi. Med hang til tungsinn sammen med følelsen av å være besatt av en «Vittighets-Djævel» gjør han fruktbare anstrengelser på å gi humor, latter og ironi en plass innenfor sitt eksistensfilosofiske univers. Et sted bestemmer han ironien som et overgangsfenomen mellom den estetiske og etiske livsholdning hos personen som ikke helt kan utholde seg selv og derfor trenger distansering. Humoren har et mer forsonende trekk og kiles inn i overgangen mellom etikeren og den religiøse, der man gjerne vil være seg selv, men ikke helt orker. Sammen med andre funksjoner spiller latteren rollen som et slags smøremiddel mellom ulike eksistensnivåer (stadier). Det moderne og spaltede jeg bruker latter som middel til å utholde motstridende tendenser i selvet.

Temperament savnes

Boken fortsetter med kapitler viet tenkere fra nyere tid. Kapitlene er interessante og lettleste, men noen ganger kan man savne konturene av et temperament forbundet med den reproduserte kunnskapen. Thielst ynder å skjule seg bak andre og blir i verste fall en akademisk koketterende kunnskaps- og sitatmaskin.

En annen sak er at samtlige filosofer det refereres til gjør latteren til et innslag i språk, bevissthet eller kultur. Jeg kan ikke forstå annet enn at et så beskjedent element av empiri som latteren fra et fire måneder gammelt barn vil være nok til å falsifisere samtlige teorier. De mange kloke menn går kanhende i baret fordi latteren forveksles med det morsomme. Men det er to forskjellige ting. Hvis man da ikke simpelt hen har en morsom latter.

Peter Thielst:
Latterens lyst
DET lille FORLAG 1995
(Norli Bokhandel, Oslo)
Anmeldt av Knut Saanum

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.48 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.