Ikke så mye Lada, snarere Volvo

Et debutverk hvor tittelen er mer original enn innholdet

Landskap med gul Lada består av ti noveller, med en relativt stor spredning i innhold, fra fasadeklatring til en 11 års dag, og her ligger noe av novelleformens fortreffelighet; forfatteren kan bevege seg fra et emne til at annet på en langt enklere og mer forståelig måte enn i det lengre formatet. Tematikken i Landskap med gul Lada er dog ikke så variererende, Ingvaldsen interesserer seg for komunikasjon, mellom mennesker, og i en mer teknifisert variant.

Boken åpner med en pastisj over filmgenren roadmovie, enkelt og greit kalt «Roadmovie,» hvor et par er på vei til flyplassen i leiebil etter en ferie i Frankrike. Her presenterer Ingvaldsen sitt favoritt knep; gjentagelsen, som brukes for å fremheve visse ting. Leseren gjøres veldig oppmerksom på at de to ikke har hatt råd til ferien, leiebilen og ikke minst soltaket i bilen, at bare en av dem kan fransk og at det hele er «som i en jævla roadmovie.»

Dette er ikke nødvendigvis en bok for Ladafanatikere, det forekommer litt bilkjøring, men ikke i Ladaer. Om det finnes en form for Lada-estetikk i boken er ikke greit å si, for hva skulle det være? Men i det som vel kan kalles hovednovellen, «Switte», er avslutningen spunnet rundt idŽen: «Det finnes dem som kan se skjønnheten i et Landskap med gul Lada.» Dette er et område forbeholdt de som klarer å bryte ut av det kjedelige, det konforme, mennesker med fantasi, og ikke «Mennesker med kortklipte negler og flass i håret, som ikke kjenner andre virkeligheter enn de hermetiserte.» I denne novellen er det og utstrakt bruk av et annet virkemiddel som Ingvaldsen liker, kommunikasjonen «jeg-du,» andrepersonsformen er ikke rettet mot leseren, men en person som er implisitt i teksten, en kvinne: «Du pekte ut Karlsvogna for meg, enda jeg evig godt visste hvor den var.»

Igjen er det kommunikajon mellom to individer som er temaet, hvorfor det kommer til brudd mellom to mennekser, hvorfor to mennesker ikke klarer noe så enkelt som å snakke sammen. Dette er klart sentimentalt, men Ingvaldsen styrer unna det klisjé-klissete, og har en så bra variasjon i fortellingenes ramme at gjentagelsene ligger innad i novellene, ikke mellom novellene.

Jeg synes det særlig er to noveller som hever seg ut, på en positiv måte. «Den dagen jeg fylte 11 år, om kvelden,» og «En utvei.» Begge to er barndomsskildringer, og har i sine beste øyeblikk et snev av norges barndomsskildringsmester Lars Saabye Christensen. Hva den første handler om sies i tittelen, og guttungen med bursdagen er av typen som uttrykker seg på denne måten: «- En beklager det inntrufne.» Og som ikke har noe bursdagsselskap for klassekameratene, det er trist, men morsomt beskrevet. «En utvei» handler om den klassike medeleven med snodig dialekt, som gjør en blunder da han kommer inn i klassen for første gang i fjerde klasse, og dermed er stigmatisert for resten av livet.

Jeg hadde håpet at Ingvaldsen var litt mer villig til å droppe oppleste litterære normer, intervjuuttalelsene han har kommet med, og den rimelig spesielle tittelen ga meg forhåpninger om et eller annet originalt. I stedet har Ingvaldsen debutert med en temmelig normal, gjennomarbeidet, lesverdig, men på ingen måte eksepsjonell novellesamling.

Bjørn Ingvaldsen: Landskap med gul Lada Noveller Gyldendal 1995 Anmeldt av Morten Abrahamsen

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.48 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.