Hei, hei, livet er kjipt dere!

Marit Hauge viser igjen at hun er på parti med språket, men for noen utrolig triste karakterer hun skaper.

John Singers sønn er Marit Hauges (f. 1957) tredje bok, og hennes første novellesamling, hun debuterete i 1990 med Den hvite byen og kom to år senere med I dag skriker Indiana, som begge fikk mange godord fra kritikerene.

Hauge serverer en slank bok, 97 sider fordelt på fem historier i lengder fra et par sider til drøyt tyve. Hun har et fint drag på språket, og en personlig utrykksmåte. De fem forskjelige stemmene leseren møter er kvinners, hovedsaklig som førstepersons fremstillinger. Det personlige kommer særlig til uttrykk gjennom innskudd som virker mer som dialog mellom forteller og forfatter, enn til leseren:

«Det strømmet underholdningsmusikk fra nattbordradioen. Jeg satt i sengen og drakk sakte, nytende, smattet som på drops…

…det nye vårværet smaker, sutter, jeg er slikepinnen, sukret, smeltende…hans tunge. Det blir vår. Snart blir vi barn neste år, havet klukker mellom fjæresteinene. Tangklasene suger og hutrer. Ennå for tidlig for alt. Ennå skjer lite.

Vinen var mild, tørr, kjølig. Som jeg selv, tenkte jeg, er vinen fuktig, kald og… velsmakende.»

Disse innskuddene er det ikke greit å bli kloke på, de virker mest som en form for poesi som dukker opp i teksten - uten at jeg noe gang var riktig sikker på hvorfor. Det ligger mye som på enkleste måte kan kalles eksperimentelt i Hauges historier, samtidig er det ikke så lett å ta stilling til to av de fem novellene, de er rett og slett for korte; «Kongene skulle komme» og «Ikke Simon fra KyrŽne» er på henholdsvis tre og to sider.

Felles alle fem er at det er kvinner som forteller sin historie. Den beste er den første «Svart vann - Abel og Pan», hvor er jente forteller om sitt forhold til sin tre år eldre bror, men det er ingen koselig mimrehistorie, forholdet mellom søskene er av incestuøs art. Samtidig har den fine skildringer av en jentes modning gjennom puberteten.

Men Hauge føyer seg inn i en trend blant dagens middelaldrende kvinnelige forfattere, et fenomen i alt fra amerikansk krimlitteratur, og kanadisk skjønnlitteratur, de virker søkklastede med personlige tragedier. Jeg synes synd på dem, de er så sure og misforståtte - livet er da ikke så jævlig? Min erfaring er at alle er klar over at det ikke er fullkommen likestilling, men kvinner går da ikke rundt forbanner verden og den mannlige halvdelen av befolkningen hver gang livet butter? Hvor kommer dette sinnet fra? Denne generasjonen har jo fått til mer på tyve år enn noen annen før i dem i historien.

Hvorfor bruker disse kvinnene masser av krefter og talent på å skape mishandlede, incestuøse og forsmådde karakterer som trolig kun en liten del av befolkningen identifiserer seg direkte med? Det er for meg like uforståelig som at politihesteieren ikke skal bruke pose når det er påbudt for en hundeeier. Jeg mener ikke at de ikke skal skrive om skyggesidene i tilværelsen, men de kunne vel skrive om andre områder også? Livet er ikke kun svart/hvitt.

Som også ville hjulpet på lengden, for slik John Singers sønn fremstår er det egentlig bare tre noveller for snaue 200 kroner, og det er det neppe noen som vil betale.

Marit Hauge: John Singers sønn Noveller Gyldendal 1995 Anmeldt av Morten Abrahamsen

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.48 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.