Libretto til tenkt musikk

Forfatteren Paal-Helge Haugens Hertervig - ein opera er en avsluttet og ferdig operalibretto, men likevel ikke mer enn et halvt fullendt verk. For hva er en opera uten musikken?

Men Hertervig - ein opera er en tekst som krever musikk for å fremstå som et stykke levende kunst, og spørsmålet er om norske komponister føler seg kallet til å gjøre den jobben: Gi den kortvokste, relativt kraftige Lars Hertervig, kledd i trøye og bukser av grovt vadmel og utstyrt med grått fullskjegg som er vakkert klippet og stelt, musikken han er avhengig av. Jeg tror det skal la seg gjøre, for mye i Haugens tekst synger, eller har musikken i seg, for å si det slik. Det kan fort gå galt når tekst blir til opera, uansett musikalsk språk, tenk bare på scenen i Oddvar S. Kvams opera I 13. time der en mann kommer inn i en rullestol mens han synger «Jeg er en invalid, her skal jeg sitte all min tid!». Haugen har unngått slike pinlige episoder med omhu, om enn hans «Og likevel så stolt og stri som om han var eit misforstått geni» får meg til å lure litt. Hvorledes komponisten skal få til den stille, magiske formular Haugen er på jakt etter når teksten lyder «Helene/Helene Winkelmann/Jägerhofstrasse/Nummer drei» vet jeg heller ikke, men at «Det er ein rest frå aller første dagen/ Ein rest av dampen frå ein nyfødd klode/ Ein kjølna pust frå den gong alt blei skapt» lar seg synge slik forfatteren har lagt ordene i Hertervigs munn, er helt klart.

Historien om Hertervig er i denne librettoen fullstendig konsentrert rundt hans egen person. Alle bipersonene blir ufokuserte skygger av noen mennesker. Jeg er langt fra sikker på om dette er et vellykket musikkdramatisk grep, for om Hertervig nå virkelig skal fremstå som en mann med brennende (u)klare sjelsevner som en gigant i sinnets irrganger, så burde han etter min oppfatning fått noe å spille opp mot, ikke bare kulisser rundt seg. Haugen har tydeligvis oppfattet det problemet, men om han løser det når han lar Helene komme til syne som et sensuelt og fristende bytte for en eldre mann («Han grip hardt om henne, snur henne rundt, flerrar av henne overdelen på kjolen…Ho lar det skje. Ho blir tatt bakfrå, som eit dyr») vet jeg ikke. Jeg vet heller ikke hvilken operasanger som finner seg i å måtte la (vadmels-)buksene falle for at tre leger skal gjøre sine studier av underlivet hans: «Membrum kort, meget tykt…med tilspidset og af Forhuden bedækket Glans» før de fastslår at Hertervig bedriver «Onanie» og kommer med betraktninger som at «Al Erfaring tilsiger, at Melancholien udspringer i Kønsorganerne». Heldigvis slipper vi en «Onanie»-arie fra Hertervigs side; han nekter å svare på spørsmålet.

Haugen bruker latin, tysk, fransk og ulike norske skrivemåter i librettoen sin, og forsøker gjennom dette å beskrive de miljøer og personer som Hertervig kommer i kontakt med. Det er det lite å innvende mot, kanskje bortsett fra når Hertervig i et intermesso tiltaler sin «Cumulusgud», mens Haugen andre steder gir Hertervig malende, unnskyld uttrykket, tekster å synge på: «Eg, som ville måle/ ein karmosinraud lyd/ mot Jerikos murar…Tonefallet til vinden i furetreet/ Dialekten til myr og stein!»

For meg virker en eventuell visualisering av Haugens tekst som nok et stykke grått musikkdramatikk, men det kan rettes opp i scenografi og regi; Hertervig - ein opera virker dessuten kort i den forstand at du får alt tankegods lagt til hans stemme og bare brokker av omgivelsenes reaksjoner gjengitt der jeg tror stykket ville tjent på både en utviklet sekundær-handling og et adskillig mer uttalt følelsesregister hos begge kvinnene i stykket. Det kan skje på scenen, om ikke noen går inn for å gjøre Hertervig - ein opera til nok en fortelling om en figur i et folkehav. Han var jo faktisk ikke det.

Paal-Helge Haugen: Hertervig - ein opera Cappelen 1995 Anmeldt av Espen Mineur Sætre

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.48 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.