Dypdykk uten oppdrift

Paal-Helge Haugen så langt: Tredve års diktning med stadig mindre humør og økende monotoni.

Haugens anslag var orientalsk; haiku-utvalget Blad frå ein austleg hage ble etterfulgt av Kinesisk lyrikk. Haugen presenterte sine egne parafraser av to lange tradisjoner lite kjent her inntil da, to litterære linjer med en kontinuitet totalt ukjent i Vesten. Første del av jubileumsboken, Kinesiske parafraser, strekker seg fra år 130 f. Kr. og frem til den nålevende Ho Chi-Fang. Uten kunnskaper i sinologi kan kontinuiteten muligens forklares ut fra tegnspråkets semantiske egenart og historie. Dessuten må en ha i bakhånd at kinesisk og øst-asiatisk historie - som historie - nærmest er en annen dimensjon enn vår oppfatning av historie; «tid» og «historie» må ha en annen psykisk akustikk der enn hos oss, en akustikk konkretisert i poesien via bruken av bilder; slik Haugen tolker dette på moderne norsk lager han et enhetlig bilde av kinesisk poesi fra tiden før Kristus og frem til idag; dette enhetlige sluttproduktet er en poetisk prestasjon som også presenterte en poetisk kapasitet hos Haugen, som han tok med seg videre i første bok med dikt, På botnen av ein mørk sommar.

Konkresjonen han bet seg fast i hos kinesiske poeter blir brukt her kombinert med en konsentrasjon i uttrykket, som også har en myk luftighet, som peker mot en tillit til musikken i språket, som ser det poetiske poenget som ligger latent og venter på å bli realisert i lyden i en frase og en linje. Det er ung poesi, uproblematisk poesi og samtidig stilsikker poesi, som vibrerer levende i kraft av presisjon og letthet. Det er en åpen tilstand med åpne perspektiver sagt av en tunge som liker smaken av ordene vi lever av i denne verden. Det er poesi som er her, som underskriver Wittgensteins slagord «Evigheten er her.»

Det er dikt som ikke er konfrontert med defaitisme, med språkets underminering av sitt eget potensiale, som har en uskyld fordi det er fritt for aggresjon. Det er heller ikke insisterende lyrisk, det står ikke mellom linjene med en unødvendig patos at her og nå skjer selve det lyriske momentet; skjer det så skjer det fordi Haugen viser en tidlig utviklet sikkerhet til å stole på en idŽ og la den skje på papiret uten å tøye det for langt; kunsten ligger i syntaks og punktasjon - det er kanskje medisinerstudenten Haugens stramme økonomi som ubevisst nedfeller seg i disse tidlige bøkene, som også inkluderer SANGBOK- nye tekster. Det ligger i tittelen at det fortsatt skal synges, og det har kanskje ligget under hos Haugen gjennom hele forfatterskapet at det skal synges. Men sang er bevegelse med et tonalt hierarki, med synlige punktasjoner i teksten som betoner et sted å holde pusten inne i et halvt, helt eller to taktslag: det tonale hierarket i poesi bør være et etisk hierarki; det bør være en levende moralitet som forholder seg til sin egen diktkropp - som kropp. Eller: diktet bør ikke stikke av fra diktet i stort mer enn to, tre takter; det bør forholde seg til situasjonen i linjen ovenfor, det bør spilles ut mot alle linjene ovenfor - vel å merke om det er et dikt med en ambisjon, eller ambisjoner.

Haugens 70-, 80- og 90-talls produksjon har regelrette tonale problemer - ikke tematiske. Men samtidig har dette tonale problemet hatt konsekvenser for den tematiske materien: det er materie som skal ha form, det er form som må ha styrke til å holde tematikken på bena, til å holde tematikken på skuldrene sine og la den svaie der. Det er en form Haugen hadde inne allerede i første bok, om vi skal tro på utvalget han selv har foretatt. Det er en form som hadde humør, humøret til en pur parogtjueåring med åpning til det som skjer i det poetiske, en form som har forutsetninger for å gå utover teksten og være på offensiven uten å kastrere andre teksttradisjoner - tvertimot. Det er med intensjonen om å synge at poesien tolererer å snuble i nytt landskap - sangen tar seg opp igjen etter et par hanglende takter og finner riktig tempo. Som igjen poengterer et internt problem hos den seinere Haugen: slik han har konstruert syntaksen de siste tjue, femogtjue årene har selve syntaksøkonomien han opererer ut fra påtvunget teksten en helt unødvendig monomani. Det er ikke bare han som har dette problemet - det er kanskje han som er opphavet til dette problemet, som virker særlig manifest i nynorsk lyrikk og poesi.

Problemet er en akutt mangel på variasjon i tempo og tonalitet - Haugens syntaks har utviklet seg til et «safe «prosjekt han skulle ha unngått. Det har resultert i en lyrisk insistering på tekstens vegne; det har dessuten ofte tatt diktene bort fra diktene, som det også har tatt fra dem humøret: det har innpodet i en dem en merkelig defaitisme og underlegenhet. Det er ikke en sterk melankoli eller nostalgi hos Haugen som kan kompensere for dette: det er mange forsøk på begge deler, men det er ikke makten i melankoli eller nostalgi som ofte nok slår igjennom - det er to dimensjoner som er underordnet en monoton rytmikk. Kanskje kontrastene til dem ikke blir stilt opp: råhet og regelrett faenskap, - inklusive litturaturens alltid immanente faenskap. Den er der; den er til å temmes, og inn i mellom slipper den løs og herjer. Og styrer tempo og tonalitet, og sparker bena under skriftens hierarki og kropp.

Men ikke hos Haugen. Pussig. Om tanken som ligger bak er at lyrikken er en slags vernet sone eller tempel, forutsetter tanken grenser til å bryte, midlertidig, om ikke sprenge. En ting er at Haugen beskriver trykket lyrikken blir utsatt for fra ikke-lyrisk tankestoff; det litt uforståelige er at lyrikken hans ikke har en eller annen refleksreaksjon, som skvetter til av støtet det kjenner på kroppen og kommer i utakt; «punchdrunk» får ikke plass i Haugens semantiske kosmos, og det er lett å lese det som et ikke-kosmos uten dynamikk og intensitet. Det finnes ikke sterke gloser overhodet hos ham, og dŽt lar seg ikke gjennomføre utenfor Sarons Dal.

Boken betoner poesi i tittelen, og poesi betinger et øre - et helvetes stort øre. Lyrikk betoner litt for ofte oss et skjørt øre, et slags autistisk organ som hører når det passer. Det er bedre å ligne lyrikken med en sone, som trenger å skjermes, som har noe å skjerme. Det virker viktig å være bevisst når det skjer, når den lyriske stemmen er sterkest og vil ha styringen og kontrollen over teksten. Haugen er kanskje blitt stående i mellom disse sjiktene i psyken, som kanskje er hans helt eget sjikt, et sjikt mellom de tidlige kinesiske parafrasene og et blikk som retter seg innover uten gå inn dit - permanent. Det skulle kunne la seg gjennomføre, å pendle mellom et rått og et skjørt uttrykk, uten at dette noengang har vært Haugens intensjon.

Hans poesi/lyrikk har en poetisk tid, en virkningshistorie i norsk offentlighet, som også er ment som en kommentar til den samme offentligheten, fordi det offentlige har en eller annen slags innvirkning på dikt. Potensialet hos Haugen har ikke gått i en sterk retning mot det offentlige rommet; det er et rom som han på Žn måte har unngått, da selve det urbane språket er holdt nede - som også vil si det urbane trykket; det finnes hos ham, som en litt fjern bakgrunn som han trekker frem uten å la dominere for lenge - det urbane går på tvers av hans stemme og tone, og det er ikke den konfrontasjonen han har oppsøkt; han har oppsøkt dypdykket, men spørsmålet står åpent om han har klart veien ned; spørsmålet står åpent om et dykk bare er et dykk, om det kan klare seg uten en oppdrift.

Humør er allerede nevnt; humør som en pådriver, men også som en egen dimensjon i poesien, som gir motstand, og bevegelse i diktet; som poengterer diktets spennkraft, selvstendige økonomi og særegne premisser. Det er noe Haugen kunne ta i bruk i fremtiden; han har holdt det nede, han har holdt det i bakgrunnen - fordi han ikke har tillit til det? Det finnes ikke en regel som sier det ikke hører til i genren, selv om det finnes en praksis som ikke vil ha det med i genren. Det er en teknikk som kan lette på det ufrivillig pompøse, eller det ufrivillig håpløse, eller det ufrivillig stengte. Det åpner, slik Haugen skrev med åpninger på 60-tallet. Humøret, som har uforsigbarhet: hvilken poet har råd til å unngå dŽt?

Det er kanskje det som er virkelig progressiv litteratur, når det kommer til stykket.

Paal-Helge Haugen: POESI. Dikt i samling 1965-1995 Cappelen Forlag Anmeldt av Kurt Sweeney PAAL-HELGE HAUGEN: Best før. Foto: NTB.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.