![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Ib Michael fortjener alt det skrytet han allerede har fått. I Den tolvte rytter brettes gode intensjoner og fatale tilfeldigheter ut, side om side. De intervenerer i større grad enn vi liker å tenke på når vi skal uttale oss om rett og galt, viktig og uviktig. Med andre ord: Avbestill Peter Høeg-boken fra den bokklubben du er medlem av!Ib Michaels nye roman, en frittstående fortsettelse av Vaniljepiken, høster unisone lovord. Nesten samtlige anmeldere nærmest puster lettet ut i det de fastslår at dette er «den gode fortelling». Et nesten magisk formular som sjelden utdypes. Men man forstår jo likevel hva som menes. Den historien som begynner på Koldinghus festning i 1808 hvor den spanske leiesoldaten Gomez fryser så veldig at han ikke bare fyrer opp i peisen, men etter hvert brenner ned hele stasen - er så actionpacked at man lurer på om man ikke bør ha litt dårlig samvittighet når man gjennom store deler av fortellingen lurer på noe så banalt som «hvordan det går». Ib Michael er selv helt klar på dette punktet: «Det er ikke leserne det er noe i veien med. Det er bøkene som er for kjedelige». Det må man bare gi ham rett i. Både dansk og norsk skjønnlitteratur har gått seg fast i en realismekonvensjon som behandler stort og smått rundt folk som folk tusler omkring og ikke gjør noe som helst. Ved siden av dette har vi den akademisk applauderte litteraturen, hvor stadig mer anemiske forfattere gjør så godt de kan for å leve opp til og verifisere stadig nye og fiffige former for litteraturkritikk (= litteraturteori).
Ib Michael er ikke useriøs, men skammer seg ikke over å underholde leseren. Dessuten vil mange mennesker idag oppleve den fantastiske og fatale historien som mer dekkende for deres oppfatning av dagens virkelighet enn tidligere tiders realisme som ble etablert i et oversiktlig samfunn med kompetente lesere som likevel ikke var akademikere osv. (På samme måten er Quentin Tarantinos film Pulp Fiction mye mer enn voldsunderholdning og fjas).
Nok en gang er leiesoldaten sentral figur. På denne måten slipper Michael å forklare eller legitimere ukorrekte handlinger. Alle forstår at leiesoldater er troende til litt av hvert. Poenget i Ib Michaels sammenheng, er at leiesoldaters handlinger er like avgjørende som snille menneskers handlinger. Og videre: Bevisste valg og tilfeldigheter/ulykker står nå som alltid like trygt plantet som avgjørende for hvilket vann som skal renne i sjøen neste gang.
Leiesoldaten Gomez sikrer sine etterkommere i to ledd. Han befrukter sin tøs Ane Catrine, men rett etterpå voldtar han en dansk adelskvinne. Den uekte sønnen vokser opp hos en annen adelsfamilie. Handlingen følger så disse nye sporene samtidig med Gomez' grusomme år i fengselet og enda mer grusomme flukt.
Det har ingen hensikt å gå nærmere inn på handlingen. Den «må oppleves», som det heter. Hovedgrunnen til at Michael greier å holde på spenningen gjennom hele boken, er at det aldri blir avslørt hva som er romanens egentlige tema eller hovedfigurer, og at han stadig veksler mellom å la lykken stå den kjekke bi, og like brutalt la ondskapen eller tilfeldighetene slå til på neste side. Et eksempel er når en av bokens hovedfigurer som har etablert seg i det Mexicos kortvarige keiserdømme, men som har bestemt seg for å støtte de revolusjonære, ombestemmer seg ene og alene av den grunn at hans kone har et brennende ønske om å oppleve et keiserball. Da Morgenbladet ikke spekulerer i sex og vold, ser jeg meg forhindret fra å gjengi denne mannens skjebne.
Hvis vi for et øyeblikk skal se bort fra «den gode historien» ligger det mest interessante ved boken i de tre forskjellige (hoved-)fokaliseringene som strukturerer boken. Disse forklarer og relativiserer hverandre. Den første og lengste delen forteller tradisjonelt og med en svunnen tids språk en vestlig røverhistorie (sentrert rundt Gomez). Andre del bringer oss til et gammelt dokument fra Sør-Amerika skrevet av en av Gomez' forfedre (sønn av en conquistador og en indianerkvinne). Dette er således «den utbyttede verdens» versjon av plyndringer som i vesentlig grad muliggjorde vestens rikdom. Men Michael har ikke falt for fristelsen til å sentimentalisere og skjønnmale dette samfunnets ethos; etter en beskrivelse av voldtekter, tyverier etc. som Gomez-slektens (hvite) grunnlegger bedrev, skriver sønnen: «Han hadde oppført seg som våre største krigere».
Tredje del plukker opp en del tråder fra forrige bok fra Ib Michael, Vaniljepiken. Dette er historien til forfatterens alter ego, merkelige barndomsminner i tillegg til glimt fra det stedet hvor alle trådene samles: På et hotellrom i en liten dansk by sitter han med en bunke gamle brev, gulnede dokumenter, fotografier og en bærbar datamaskin. Han genealogiske utforskning av egen historie samler alle de utrolige hendelsene, ulykkene og antagelsene i det mest konkrete av alt: Fortelleren selv. Med innsikten at alt kunne vært annerledes, men at ingenting er det, sitter forfatteren og venter på den tolvte rytter (forutsagt i et gammelt dokument). Men sadelen er tom…
Det eneste som trekker en smule ned i parademarsjen av en roman, er det til tider svulmende og litt for krims-krams-aktige språket i første del. «De høyryggede stolene er kalde som knokler og uten polstring. Bordplaten er klam av havskodde fra fjorden og det lukter som i en kalket krypt.», og enda verre «Vortene er blitt så valne i det siste, hun har fått kvinnetyngde i kroppen.» Slike formuleringer ligger litt for tett opp regelrett kitsch. Ib Michael er vel ikke så utspekulert at han applisert denne språklige melisen for å utvide lesersegmentet?
Ib Michael:
Den tolvte rytter
Oversatt av Knut Johansen
Aventura 1995
Anmeldt av Kjetil Korslund
BT: IB MICHAEL: «Den gode historien»? Ja, faktisk.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]