I argumentenes verden:

Den moderne skolastiker

Er det å nærme seg de klassiske metafysiske spørsmål via moderne logikk en snarvei eller blindvei? For professor Dagfinn Føllesdal er filosofi oppdragelse i å etterspørre argumentasjon.

AV HALL BJØRNSTAD

- Hvordan preger så denne metafysiske interessen ditt virke som filosof?

- All min forskning har en forbindelse med de opprinnelige metafysiske spørsmål. Det som hele tiden betyr mest for meg, er å finne metoder for å kunne hanskes med disse. Slik var det spørsmålet om væren som førte meg til Husserl og Heidegger. Husserl åpner for dype innsikter i det vi kaller opplevelse, i det subjektive vi bringer til verden, i hvordan vi strukturerer vår omverden, - innsikter Heidegger delvis utvikler videre. Men det er ofte de mest grunnleggende spørsmål det er vanskeligst å si noe om. I forsknings- og forelesningssammenheng må jeg derfor nøye meg med å ta opp de håndterbare delspørsmål som har klarest forbindelse med alt det jeg ikke kan si noe om.

- Det finnes altså noe uutsigelig bak filosofien?

- I høyeste grad! Virkeligheten inneholder mye som er uutsigelig, ikke minst på de områder som er viktigst for oss her i livet. Wittgenstein er inne på dette, og mange tror feilaktig at det er nytt med ham. I realiteten dreier det seg om en tradisjon som går langt tilbake. Her hører også de store religiøse mystikerne med. Når man skal kommunisere og ikke bare kontemplere, må man imidlertid arbeide med delspørsmål hvor det i det minste er mulig å utsi noe. Jeg ser en viktig oppgave for filosofien nettopp i å lokalisere hvor det er vi står overfor noe uutsigelig.

- Du samtykker dermed med Simone Weil når hun sier at filosofien må forstå noe enda ikke forstått for å nå fram til det uforståelige?

- Ja, det er ikke alt vi ikke har forstått som er uforståelig, og som vi bare skal sette oss ned og kontemplere i undring. Filosofien, med dens vektlegging av argumentasjon og belegg, er det beste hjelpemiddel vi har til å finne ut om vi enten står overfor noe enda ikke forstått eller uforståelig. Fornuften uttømmer ikke på noen måte alt som er, men likevel er vi avhengig av den for ikke å bli sittende fast ved noe vi ikke burde blitt sittende ved, - for ikke å bli sittende i undring som overfor et mysterium der det egentlig ikke var noe. Slik har filosofien en frigjørende funksjon ved at den hjelper oss med å rydde unna det som vi ikke bør hekte oss ved og dermed åpner oss for møtet med det fundamentale i livet. Dette fundamentale ligger for øvrig ikke bare i den religiøse dimensjon, men også i den uuttømmelige rikdommen vi finner i det enkelte menneske - slik Levinas og før ham Husserl beskriver det.

- La oss likevel stanse opp ved det religiøse. Hva er for deg, som troende katolikk, forholdet mellom tro og tanke?

- Troen hører til i grenselandet mot det uforståelige og uutsigelige. Tanken har her, som vi alt har vært inne på via Simone Weil, en oppgave overfor det enda ikke forståtte. Men tanken kan også bidra til å gjøre de religiøse dogmene mer troverdige gjennom filosofisk avklaring. Thomas Aquinas er inne på noe viktig når han sier at vi skal be om troverdighetsmotiver, ellers kan vi lett komme til å tro på avguder. Man skal ikke tro bare fordi man er invitert til å tro, og slett ikke fordi det er mot fornuften, men fordi det virker som om troen passer inn med den fornuft Gud har gitt oss.

- Du skiller deg i din filosofiske praksis fra din kollega Egil A. Wyller som har stått fram som en eksplisitt kristen filosof. Er forskjellen at han beveger seg mot mystikken med Nicolaus Cusanus, mens du blir værende i filosofien med Thomas Aquinas?

- Nei, jeg tror Wyller og jeg har samme åpning mot mystikken gjennom erkjennelsen av at vi alltid står overfor noe som er fundamentalt uforståelig for vår fornuft. Cusanus og Thomas er for øvrig også på linje i dette spørsmålet: Thomas ville ha vært enig når Cusanus understreker at det er noe ved Gud som går utover vår fornuft, og heller ikke Cusanus mener troen går mot fornuften. Når det gjelder forskjellen mellom Wyller og meg, tror jeg den ligger mindre i skillet filosofi-mystikk enn i skillet filosofi-teologi. Wyller trekker gjerne inn teologiske poenger i sin filosofi, mens jeg er mer opptatt av at også en ikke-troende skal kunne følge resonnementet. Der han vektlegger meningsmarkering, fokuserer jeg på argumentasjon og belegg. Med denne presiseringen liker jeg godt sammenligningen med Thomas Aquinas, - jeg tror jeg ligger tett opp til ham i filosofisk interesse og legning. Thomas var selv teolog, men la vekt på å skrive på en måte som ikke forutsatte tro hos leseren. I skriftet Summa contra gentiles, som er en lærebok for misjonærer blant muhammedanere, legger han for eksempel vekt på at misjonæren ikke bare skal gå ut fra sin egen kristendom, men komme i dialog, framføre grunner og argumenter, diskutere problematiske felter, etc. Dette er en veldig viktig del av en filosofisk samtale.

- Skolastikeren Føllesdal?

- Jeg setter i alle fall veldig pris på skolastikkens vekt på det argumentative. I bunnen ligger det her et felles menneskesyn: En vilje til ikke å pådytte andre sine meninger, til ikke å forkynne, men heller la dem tenke gjennom saken selv. Jeg er opptatt av at bare argumenter - og ikke forhold knyttet til stilling, profesjon, etc. - skal være avgjørende når en beslutning tas. Dette forklarer min motvilje mot alle typer opprop og mot alle former for retorikk.

- Du understreket innledningsvis at all din forskning er motivert av en metafysisk interesse. Hva angår Husserl, Heidegger og Sartre høres dette plausibelt ut, men for ditt arbeid med analytiske filosofer som Kripke, Davidson og Quine?!

- Prosjektene til disse to filosof-gruppene er ikke så ulike som man gjerne tror. På avstand kan man kanskje få et annet inntrykk, men tar man seg bryet med å sette seg inn i for eksempel Quines eller Kripkes arbeider, vil man se at også de strir med fellesmenneskelige anliggender. Det er i det hele tatt noe uheldig i det å konstruere motsetninger ut fra så vage intellektuelle merkelapper som «analytisk filosofi». Slike merkelapper tjener bare til å skape motsetninger og lukkethet der man i stedet burde samarbeide og lære av hverandre.

- Den amerikanske filosofen Mariorie Grene karakteriserer i et verk om vår tids filosofi din samtidige opptatthet av fenomenologi og språkfilosofi som schizofren. Kommentar? Kan ikke likevel filosofisk bredde gå på bekostning av dybde?

- Det er riktig at Grene betrakter Husserl, Heidegger og Sartre på den ene side og språkfilosofi av Quines type på den annen side som to helt uforenlige motpoler. Jeg vil imidlertid hevde at disse to feltene understøtter hverandre, og at man står bedre på to ben enn ett. For eksempel føler jeg at jeg får mer ut av fenomenologiens grunntekster ved å stille dem den type spørsmål etter argumentasjon og belegg som språkfilosofien har oppdratt meg til.

- Hvordan er det så med argumentasjon og belegg hos Husserl, Heidegger og Sartre?

- Hos Husserl finner jeg god argumentasjon som leder fram til viktige filosofiske synspunkter. Mange av de samme synspunktene finnes hos Husserls elev Heidegger, men her som regel med en mangelfull argumentasjon. Jeg reagerer mot Heideggers stil: Den er mer forkynnende enn argumentativ, og inneholder mange retoriske trekk. Ofte gjentas samme poeng flere ganger i ulik form i stedet for at det presenteres et resonnement. Slik fjerner Heidegger seg fra filosofien i form, men slett ikke i innhold. Dette innholdet kan imidlertid gjøres langt mer forståelig og presist ved å sette det inn i en mer argumentativ kontekst. Det samme gjelder for Sartre, som er en mester i å belyse filosofiske temaer litterært, men som er svakere på det argumentative plan. Det var blant annet argumentative problemer som gjorde at han aldri fikk fullført sitt planlagte etiske skrift.

- La oss vende tilbake til Heidegger. Han valgte selv en ikke-argumentativ stil i opposisjon til sin lærer. Et galt valg?

- Ja, jeg føler at han ved sitt stilvalg overser filosofens ansvar for å legge vekt på argumentasjon og belegg. Dette synspunkt hadde også Husserl, som av denne grunn så på Heidegger som en fare for filosofien. I Sein und Zeit fant han igjen «det jeg har sagt oversatt i en 'dyptklingende' terminologi og frarøvet enhver begrunnelse». Heidegger fanger inn sin leser, han forfører. Dermed er også faren for å bli hengende ved en avgud større enn i argumentative tekster.

- Camilla Serck-Hanssen uttalte tidligere i denne intervjuserien at å skrive om Heidegger på en vitenskapelig argumentativ form for henne ville være å forråde Heideggers tanker. Et slik forræderi gjør du altså gjerne?

- Jeg ville kvie meg for selv å falle inn i en heideggersk form, - det ville være å forråde noe som er viktig for meg som filosof, nemlig oppdragelsen til å spørre etter belegg. La meg legge til at jeg ikke føler jeg trenger å forråde noen synspunkter hos Heidegger for å sette ham inn i en mer argumentativ sammenheng.

- Finnes det da spørsmål som er filosofiske, men som ikke egner seg like godt til en vitenskapelig argumentativ drøftelse?

- Det er selvsagt forskjell på hvor godt de egner seg, men i den utstrekning filosofi er en erkjennelsesmessig aktivitet som har å gjøre med å ta stilling til og å reise spørsmål, vil forsøkene på å finne svar bero mye på å finne argumenter og belegg.

- Dermed har vi to syn på filosofi: Du står på Husserls side, mange andre på Heideggers?

- Ja, men det har ikke så mye med innhold å gjøre, men mer med måten man driver filosofi på.

- Men vil ikke måten man filosoferer på igjen prege innholdet?

- Det er klart at hva man påstår, avhenger av hvordan man vil belegge det. Jeg føler at fokusering på argumentasjon og belegg gir større innsikt i hva påstandene går ut på, og slik kan nok også innholdet i påstandene ta farge av formen.

- La oss til avslutning ta fram merkelappene igjen: Anklages ikke ofte den analytiske tradisjon du står i, for en innsnevring av filosofiens område?

- Jeg har alt kommentert det problematiske i betegnelsen «analytisk filosofi». Den benyttes - og da aldri av de omtalte filosofene selv - om så forskjellige tenkere som Rawls, Thomas Aquinas, Quine og Husserl, og det er vanskelig å se at disse skulle ha noe annet til felles enn vektleggingen av argumentasjon og belegg. Påstanden om en innsnevring av filosofien er enda mer problematisk. Selv er jeg, som sagt, i likhet med Heidegger svært opptatt av spørsmålet om væren, og jeg ser ikke at min måte å filosofere på skulle forhindre meg i å ta opp denne eller andre problemstillinger. Her ligger bevisbyrden på dem som mener man ikke skal legge vekt på argumentasjon og belegg. De må peke på filosofiske problemer som ikke blir tatt opp.

- Du etterlyser altså argumentasjon og belegg fra dem som ikke legger vekt på argumentasjon og belegg?

- Jeg avskriver ikke filosofer som ikke argumenterer eller som argumenterer dårlig. De kan ha interessante ideer som man bør tenke gjennom for å se hva de innebærer. Her, som overalt ellers, bør man ikke styres av merkelapper som «analytisk» eller «kontinental»: Merkelapper lukker sinnet.

BT1:

DAGFINN FØLLESDAL: - All min forskning har en forbindelse med de opprinnelige metafysiske spørsmål. Foto: Arne S. Gjone

BT2/BOKS:

DAGFINN FØLLESDAL

Professor Føllesdal har vært en ledende skikkelse i det norske filosofiske miljø helt siden han i 1956 leverte sin magisteravhandling om Edmund Husserls fenomenologi. Han var med på å introdusere eksistensialisme og fenomenologi i den anglosaksiske verden, samtidig som han har samarbeidet nært med språkfilosofer som Davidson og Quine. I dag deler Føllesdal sin tid mellom universitetene i Oslo og Stanford, og er høyt respektert på den internasjonale fagfilosofiske arena for et arbeidsfelt som strekker seg fra Husserl, Heidegger og Sartre via Thomas Aquinas til språkfilosofiske og logiske grunnlagsproblemer. Her hjemme i Oslo har han som bestyrer for Institutt for filosofi, tidvis vært mer omstridt, men later nå til å ha vunnet fram med den vitenskapeliggjøring og analytiske dreining av filosofi-faget som han har vært en eksponent for.

«…min motvilje er mot alle former for retorikk»

«Å finne svar beror på å finne argumenter og belegg»

«Filosofen Heidegger fjerner seg fra filosofien i form, men slett ikke i innhold.»

«Jean-Paul Sartre er en mester i å belyse filosofiske temaer litterært»

«Virkeligheten inneholder mye som er uutsigelig»

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.