![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Kvinner har, vil jeg tro, til alle tider vurdert og sett på menn også som rene kjønnsobjekter.
Når mannen først i 90-årene ble anvendt som rent kjønnsobjekt i reklameverden, forteller det noe om hvor problematisk dette har vært. Likefullt kan en mannlig pin-up ennå ikke fremstå som et bilde på maskulinitet om han fremstilles i samme positur som kvinnefiguren - dvs. som totalt passive objekter for en annens blikk.
Om mannfolkblad à la Vi Menn, Nye Alle Menn, Playboy osv. hadde sidestilt hver nakenjente med en nakengutt og ikledd begge tilnærmet samme positur, ville den heterofile leser reagert med harme og vemmelse. Tilsvarende sidestilling i et dameblad, f.eks. à la Det Nye, ville ikke resultert i samme reaksjon. La oss se nærmere på noe av den sosiokulturelle og historiske bakgrunnen for dette, lest som symptom på hvem som styrer den offentlige diskurs.
Innen bildekunsten lot man i oljemaleriets startfase både Adam og Eva inngå som motiv for nakenfigurer. Det tok ikke lang tid før man lot Eva bli stående, sittende eller helst liggende alene i naturens drakt - sett med hans blikk. Eva kom til å bli hovedmotiv for selve nakenfiguren i bildekunsten. Fotografiet og filmen gjorde ikke annet enn å re-produsere allerede eksisterende ikoner av kvinnefiguren.
Vi kvinner er sosialisert inn i en kunst- og medieverden hvor vi re-presenteres slik mannen ønsker å se oss. Vi er vant med å se oss med hans øyne, og i senere tid også med egne øyne. Derfor ler vi ikke av absurde kvinnefigurer i massemedieverden. Mannen derimot, er i liten grad sosialisert inn i en verden hvor han også blir sett med kvinnens øyne.
Mannens behov for å nekte kvinnen rollen som kikker (av et mannlig seksualobjekt) kan skyldes hans frykt for at kvinnen kan nyte andre menn. Han kan jo risikere å komme uheldig ut i en mulig konkurranse med andre menn. Hvis kvinnen er en agerende kvinnefigur vil hun også kunne identifisere seg med henne og da på bekostning av en mannlig protagonist. Mannen ville rett og slett risikere å bli utkonkurrert - og det av en kvinne!
Men flere farer lurer. En mannsfigur, fremstilt utelukkende som passivt kjønnsobjekt, kan forårsake de verste reaksjoner hos den mannlig tilskuer: Nemlig homoseksuelle tilbøyeligheter. Å nyte og identifisere seg med en annen mann fremstilt som ekshibisjonist og seksobjekt, er i den hegemoniske maskulinitets diskurs tabu. Det rokker ved skillelinjene kvinne/mann, og vil minne mannen om det feminine i han sjøl. Fremdeles dominerer den ikke-uttalte, men høgst reelle, homofobien innen vår kultur. Det homososiale er derimot legitimt - hvorfor skulle ellers fotballgutta tillate seg å ligge oppe på hverandre hver gang det scores mål?
Konsekvensen av det massekulturelle maskuline hegemoni innebærer at den eksplisitt ikke-maskuline rollefigur bare tillates innen komisjangeren. Logikken er klar: Her er det nettopp forskjellene mellom det kulturbestemte mannlige og kvinnelige man understreker og forsterker: En såkalt feminint agerende mann blir latterlig fordi han fremstilles som ikke-mann! Risikoen for å bryte med det kulturelle hegemoni er liten, siden parodi og komedie sjelden er erotisk…
BT:
KJØNNSOBJEKT: En mannlig pin-up kan ennå ikke fremstå i samme positur som kvinnefiguren - som totalt passive objekter for en annens blikk.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]