Kunstverket som digital illusjon

Du trenger ikke lenger å reise til Paris for å besøke Louvre. Museet har fått egen filial i cyberspace.

AV TOM KLEV

Nå kan du løse inn en virtuell gratisbillett og nyte all verdens kunstskatter på dataskjermen hjemme i stua. Riktignok er dette internett-museet et privat initiativ uten særlig forbindelse med den virkelige le Louvre: Initiativtakeren og innehaveren Nicholas Rioch måtte nylig endre navnet på samlingen sin fra Louvre til WebMuseum for å unngå rettighetskonflikter med den ærverdige originalen. Dette ser likevel ikke ut til å gjøre noen forskjell [[Eth]] WebMuseum feiret besøkende nummer 1 million rett etter ettårsdagen 20. mars, og er fortsatt en av de mest populære kunstsamlingene på nettet, med nær 3000 besøkende hver eneste dag.

Turist på nettet

Kanskje ikke så rart, det å gjøre en virtuell museumsvisitt har mange besnærende sider. De som ønsker å reise alene ønskedrøm blir endelig oppfylt [[Eth]] du slipper å møte andre turister. Og hvis du ikke liker tanken på å traske fra rom til rom på jakt etter Mona Lisa, vil du sette pris på at hele WebMuseums bildesamling er registrert på database. Du kan på få sekunder søke deg fram til akkurat det bildet du vil se. Når du har bestemt deg, kommer bildet opp på skjermen i miniatyrutgave, sammen med en kort biografi over kunstneren, litt informasjon om hvilken kunstperiode og tradisjon det dreier seg om, samt koblinger du kan følge til andre bilder og aktuelle kunstnere. Skulle du ha behov for å gi datamaskinen et estetisk alibi, er det ingen som hindrer deg i å laste ned favorittbildene. Fra Louvre til egen harddisk [[Eth]] byte for byte, bilde for bilde. Bortsett fra tellerskrittene er hele foreteelsen gratis.

Benjamins kritikk

Walter Benjamin undersøkte storbylivet som estetisk objekt ved å lese 1800-tallets Paris som iscenesettelse av modernitetens oppkomst. For Benjamin er poenget å vise at overgangen til det moderne industrisamfunnet preger menneskene så sterkt at det fører til endringer i vår bevissthet. Sjokkene vi får når storbylivet bombarderer oss med fragmentariske inntrykk, kan vi bare verge oss mot gjennom å endre måten vi sanser omverdenen på. I det før-moderne samfunnet opplevde folk virkeligheten gjennom fordypelse og erindring, mens i det moderne, mener Benjamin, er opplevelsen preget av atspredelse og flyktig engasjement. Øynene våre bedøves fordi de oversvømmes med inntrykk, og dermed registreres ikke noen ting.

Kunstens status forskyves også i takt med disse endringene. Det moderne industrisamfunnet gir nye muligheter for teknisk reproduksjon av bildekunst. Når et kunstverk kan kopieres og trykkes uhemmet, er ikke opplevelsen av kunst like unik som i det før-moderne samfunnet. Det omfattes ikke av samme aura. I og med at bildekopiene også distribueres fritt, blir kunstopplevelsen og det kulturelle livet tilgjengelig for massene. Kunstverkene rives ned fra sine pidestaller og blir salgbare varer, forbruksartikler for det brede lag av folket. Den historisk overleverte kultusen rundt Verket med stor V - det Benjamin kaller kunstens aura - avlives ved at massene deltar i det kulturelle livet. Borgerskapets kontemplative, rituelle kunstdyrkelse viker for massenes flyktige, distraherte kunstkonsum. Det er ikke lenger kunstverket selv som bestemmer effekten det får på oss. Erfaringer bestemmes av sosiale, kulturelle og materielle faktorer. Teknologien blir mer enn et middel til å spre mening, den skaper også mening. Allerede for Walter Benjamin er mediet budskapet.

En optisk illusjon

Når kunstverkene i vår tid ikke bare kan reproduseres teknisk, men også digitalt, blir kunstopplevelsen endret i enda en forstand. Den tekniske reproduksjonen av maleriet kan gjøres om til en lang rekke maskinkoder, en binær strøm som utgjør bildets Çgenetiske kodeÈ. Du kan eksempelvis hente Skriket på WebMuseum [[Eth]] her er det ingen alarmer som plager deg, og du slipper å måtte klatre i stige. Hovedgrunnen til at WebMuseum ikke vokter bedre over samlingen sin er selvsagt at den kan kopieres og spres uten at noen tjener eller taper på det. Museet består dypest sett ikke av bilder, men av binære data. Informasjon som gir mening for oss [[Eth]] i dette tilfellet bilder [[Eth]] blir det ikke av dataene før en lar den rette programvaren behandle dem. Mens reproduksjonsteknologien gav oss muligheten til å kjøpe opptrykk av et bilde, kan en si at datateknologien lar oss kopiere den digitale varianten av selve trykkplatene. Bildet på skjermen kan med rette kalles en en optisk illusjon [[Eth]] databildet er en teknisk-estetisk simulasjon av et kunstverk.

Manipulert kunst

Programvaren som lar deg realisere Skriket på skjermen gir deg også andre muligheter. Hvis du ikke liker Munchs fargevalg, kan du med største letthet manipulere den overleverte genkoden slik at bildet ditt går i friske blåtoner i stedet. Du kan også klistre inn en frodig og trygg Rubens-engel hvis du synes Munchs eksistensielle angstuttrykk blir for påtrengende. Selvsagt er ikke bildemanipulering i seg selv et nytt fenomen: Andy Warhols Marilyn Monroe-ansikter, som både går i friske blåtoner og i rødt og grønt glimrer som eksempel både på kunsten som serieprodusert vare og det manipulerbare bildet. Forfalskning av kunstverk har funnet sted siden renessansen.

Den radikale endringen i vår tid ligger i selve manipulerbarheten. Digitale bilder kan endres av hvem som helst. I og med at det egentlig ikke er bildet en manipulerer, men selve rekken med binære 0 og 1-tall som utgjør bildets kode, kan endringene også foretas uten at det etterlater synlige arr. Som et stykke digital informasjon har ikke kunstverket bare blitt forbruksartikkel for massene, det har også blitt fullstendig plastisk og prosessuelt. Databildet er perfekt tilrettelagt for at hvem som helst når som helst skal kunne kopiere det uten informasjonstap, realisere det på dataskjermen, transformere det og spre det videre over nettet med ny genetisk kode.

Ingen sublim avstand

Mens kunstverkets aura i det før-moderne holdt oss på sublim avstand, lar et trykk eller en avfotografering oss møte originalen på halvveien, sier Benjamin. For å følge opp dette: kunstverket som binær informasjonsstrøm tillater oss å sitte stille og ta imot. Virtuelt eller ikke, i vår digitale reproduksjonsalder ser det ut til at vi endelig har fått berget til å komme til Muhammed.

WWW-adressen til museet er: http://www.cnam.fr/louvre/

BT:

WEBMUSEUM: en av de mest populære kunstsamlingene på Internett, med nær 3000 besøkende hver eneste dag.


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]