Flom/flow:

De flomrammedes skjebnedrama

Idet vannet trekker seg tilbake kommer landskapet igjen til syne. Flommen slettet konturene ut og skapte sammenheng der det før var brudd, skapte flate der det før var terreng. Klissent myrvann henger igjen mellom gressstråene og det surkler i bondens skritt over marken. Nå er det tid til å skue over, gjøre opp status og la inntrykkene synke.

For oss utenforstående har medienes rapporteringer vært bindeleddet til hendelsene og opplevelsene. Skjønt mange utenforstående kan det ikke være; i følge en kjent hedmarking har vi alle et syskjenbarn på Gjøvik som har satt rekord i sekkeløft denne uken. Uansett, mediene vet når de trengs for å skape sammenheng i vår omskiftelige erfaringer. Og måten de gjør det på er like naturlig og katastrofal som vannets flomming over de hedmarkske sletter.

Simultant og parallelt med vannets utbredelse flommet begivenhetene fra Hedmark inn i nyhetsbildet. Sendeplaner ble forskjøvet og stoff ble fortrengt. Mens vannet stille la seg over plener og veltede sykler i oppkjørslene, arbeidet medienes nyhetsjournalister på spreng med å dekke sider og sendetid med prognoser og skjebnedrama. Fjernsynskanalenes nyhetsprogrammer antok snart form som eksotisk naturreportasje ispedd intervjuer med politikere og bilder av mannen/vannet i gaten. Til og med værmeldingene føyde seg inn i de flomrammedes skjebnedrama og oppnådde dermed uventet oppmerksomhet.

Naturens overskridelse ble motsvart av nyhetsbildets implosjon eller sammentrekning. I takt med den langsomme forvandlingen fra tredimensjonal til todimensjonal natur ble nasjonenes oppmerksomhet sugd inn. Effekten ble forsterket av avisenes fravær i pinsen og det må ha vært bittert for dagspressen å miste en sikker salgstopp på grunn av kirkens 1000-års dag. I noen døgn var det bare fjernsynets billedflom som dekket hendelsene. Og flommen bredte seg fra program til program.

Bilder av vann som stiger kan neppe sies å være særlig dramatiske i utgangspunktet. En stund hadde derfor mediene problemer med å gjøre situasjonen «virkelig» for folk. Først da flomskadene tok form av flytende hus i nye elveleier ble katastrofen synlig. Sannsynligvis var heller ikke redaksjonene klar over hvilken katastrofe som var i emning da nyhetene begynte å dryppe inn. Situasjonen ble ikke bedre av at ekspertene i Vassdragsvesenet valgte å holde igjen informasjon om flomprognoser til det var godt igang. Det er en avsindig oppfatning hos mange myndigheter at man bør holde tilbake informasjon for å unngå å skape panikk og bekymring blant folk. I dette tilfellet kan man regne seg til hvor mange sandsekker man kunne lagt ut og hvor mange verdier som kunne vært reddet hvis man hadde reagert tidligere.

Da flommen kom forsvant Ebola-epedemien, krigen i Jugoslavia og jordskjelvet i Russland fra nyhetsbildet - som pinneved nedover elven. Hva annet som ble borte kan vi knapt nok vite, med mindre vi har fulgt med i utenlandske medier. Nå dukker nyheter fra alle deler av verden opp igjen i notiser og oppdemmete kommentarer. Og det som ikke står igjen på vollen er blitt historisk drivgods ved flodens utløp. Da Storofsen herjet i 1789 var det en fransk revolusjon som pågikk, - vi fikk da den med oss, i det minste i historiebøkene.

BT:

NYHETSBILDET: Da flommen kom forsvant Ebola-epedemien, krigen i Jugoslavia og jordskjelvet i Russland. (Scanfoto)

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.