«…Nå vil jeg la storflommen komme over jorden og utrydde alle skapninger som det er livsånde i. Alt som lever på jorden, skal omkomme. Men med deg vil jeg opprette en pakt. Du skal gå inn i arken, du og dine sønner og din kone og dine sønnekoner med deg. Blandt alle levende skapninger skal du ta ett par av hvert slag inn i arken, så de berger livet sammen med deg. Hann og hunn skal det være. Ett par av hvert slag skal komme inn til deg, av alle slags fugler og alle slags fe og alle slags krypdyr på marken, så de kan berge livet. Du skal samle deg et lager av alt som kan brukes til mat; det skal være til føde for deg og for dem!».

«Gå inn i arken, du og hele din husstand! For jeg har funnet at bare du er rettferdig for meg i denne slekt. Av alle rene dyr skal du ta med deg sju par, hann og hunn, og av de dyrene som ikke er rene, ett par, og likedan av fuglene under himmelen, sju par, hann og hunn, for at deres slekter skal holdes i live på jorden. For om sju dager vil jeg la det regne i førti dager og førti netter og utrydde fra jorden alt liv som jeg har skapt».

Da nå sju dager var til ende kom storflommen over jorden. Og regnet strømmet ned på jorden i førti dager og førti netter.

Ja, vannet økte voldsomt på jorden, og arken fløt på vannet. Høyere og høyere steg den over jorden; alle høye fjell under himmelen ble skjult. Femten alen over fjellene steg det, så de ble helt borte.

Da omkom alt liv som rørte seg på jorden, både fugl og fe og ville dyr, alt krypet som det kryr av på jorden, og alle menneskene. Alt som hadde livspust i nesen, alt som levde på landjorden, døde. Slik utryddet Herren hver levende skapning på jorden, både folk og fe og kryp og fuglene under himmelen; alt ble utryddet fra jorden. Bare Noah og de som var med ham i arken, ble tilbake. Og vannet steg høyt over jorden i hundre og femti dager.

Men Gud kom i hu Noah og alle ville dyr og alle husdyr som var med ham i arken. Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet begynte å synke. Havdypets kilder og himmelens luker ble stengt, og regnet fra himmelen stanset. Etter hvert trakk vannet seg tilbake fra jorden. Da hundre og femti dager var gått var det minket.

Den syttende dagen i den sjuende måneden ble arken stående på Ararat-fjellene. Og vannet minket mer og mer helt til den tiende måneden. Den første dagen i den tiende måneden kom fjelltoppene til syne.

Da førti dager var gått, åpnet Noah den luken han hadde laget på arken, og slapp ut en ravn. Den fløy frem og tilbake til til vannet var tørket bort fra jorden. Så sendte han ut en due for å se om vannet hadde tørket fra jordoverflaten. Men duen fant ikke noe sted hvor den kunne hvile sin fot, og kom tilbake til ham i arken; for det stod vann over hele jorden.

Han venetet sju dager til til og sendte så duen ut av arken igjen. Da det led mot kveld, kom duen til ham og hadde et friskt oljeblad i nebbet…

(Tekstutvalg fra 1.Mosebok 6:17 - 8:11, ved Pål Mathiesen)

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.57 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.