Den arabiske reisen til Europa.

Forskeren Gunvor Mejdell bruker moderne arabisk litteratur for å forstå arabernes særdeles ambivalente syn på Vesten - og Europa.

GUNVOR MEJDELL INTERVJUET AV SIDSEL HANSSON

- Dette forholdet berører deres identitet. Dilemmaet er at mange av verdiene internalisert gjennom moderniseringsprosessen, også de positive, blir definert som vestlige. Man setter pris på disse verdiene, men får problemer med dem, når man politisk tar avstand fra Europas dominans. Politiske spørsmål fremstår som sosiale forhold, og omvendt. Denne ambivalensen kan illustreres med novellen «Umm Hashims lampe» av Yahya Haqqi. Den er fra 1944, men er fortsatt høyaktuell. Budskapet er at man må forsøke en syntese mellom Vestens vitenskap og Orientens varme spiritualitet.

Kan «reisen til Europa» karakteriseres som en egen genre i moderne arabisk litteratur?

- Ja, det kan man si. Den unge intellektuelle som tilbringer noen år i Europa, og reflekterer over seg selv og den fremmede kulturen, er et tilbakevendende tema, med selvbiografisk tilsnitt. Europa fremstår her både som en ettertraktet modell, og en dominant aggressor, noe som ofte blir tematisert som den unge araberens møte med den europeiske kvinnen. Hun blir symbolet på den nye kulturen. Studenten i «Umm Hashims lampe» forelsker seg i en av disse spennende, europeiske kvinnene. Hun er utdannet, uavhengig og selvbevisst, og oppdrar den usofistikerte helten. Men så avslører hun seg som en egoistisk kyniker. Studenten reiser hjem, og gjennomgår en verdikrise. Men, forandret av oppholdet i Europa, går han i sin tur inn for å veilede og opplyse den naive forloveden, som har ventet på ham.

Europeiske kvinner - et kultursymbol

I en senere fase med nasjonale omveltninger, kom den sudanesiske forfatteren Tayyib Salih i 1969 med romanen «Årstiden for reisen mot nord». Her møter vi Orientens hevn, en vellykket akademiker, men med splittet personlighet, etter årene ved vestlige læresteder. Han fanger europeiske kvinner inn i et destruktivt erotisk spill, ved å illudere Vestens bilde av den mytiske, dyriske og voldelige Orienten.

Nyere litteratur overskrider kulturkonflikten, slik den er beskrevet, som opplevd av «de naive fra de uskyldiges samfunn», påpeker Gunvor Mejdell. I den egyptiske forfatteren Baha Tahirs novelle fra 1984, «I går drømte jeg om deg», er det den unge europeiske kvinnen som er usikker og sårbar, og som tror at Afrikas uskyld kan redde henne. Men den egyptiske studenten er nå desillusjonert, og kommunikasjonen mislykket. Det de deler er den eksistensielle krisen, som er felles for kulturene mot slutten av det 20. århundre.

Hvordan vil du karakterisere den moderne litteraturens syn på øst - vest forholdet?

- Et gjennomgående trekk er at Østen og Vesten blir behandlet som et motsetningspar. Generelt, når budskapet er tilnærming, står Orienten for uvitenhet, stillestand og despoti, mens Vesten er opplyst, pågående og demokratisk. Er budskapet nasjonal selvhevdelse og avvisning av Vesten, blir Orienten stedet for åndelighet og idealisme, fellesskap og medmenneskelighet. Vesten er da agressivt, materialistisk og dekadent, et sted for kynisme, egoisme og ensomhet. Litteraturen tar her opp det spørsmålet som har vært grunnleggende for politisk og kulturell debatt i den arabiske verden: Hvordan skal vi forholde oss til Vesten? Svarene har utviklet seg som respons på utfordringene fra Europa. Det positivt søkende har vekslet med det defensivt avvisende.

Du hevder at nyere litteratur behandler hele spekteret av europeiske fordommer, fra de frustrertes aggressive rasisme, via uvitenhet, og dannet nedlatenhet, til de uanfektedes sug mot Orientens mystikk, - og reaksjonene på dem. Er dette tegn på en aktuell sivilisasjonskonflikt?

Forståelsen av Vesten er på en side blitt mer realistisk, men det forenklede synet blir også stadig fremmet. Den selvhevdende islamske fundamentalismen og de angstbiterske europeiske reaksjonene har skjerpet de negative holdningene, og ført til en økt polarisering. Her er den nykonservative tesen om en sivilisajonskonflikt mellom vestlig og islamsk kultur komplementær til islamismens syn på øst - vest forholdet.

Tas de samme tema opp i litteraturen om den egne kulturen? I en ny egyptisk roman, «L'Autre Pays» av Ibrahim Abdel-Meguid, forelsker innflytteren i en av Gulf-statene seg lokalt. Men tanken på tilnærming vekker frykten for straffen. Han sitter ved pengestrømmens bredd, mens livsopplevelsen er umulig.

- Også den nyere litteraturen fra Gulf-området diskuterer spørsmål om nyrikdom og endrede sosiale relasjoner.

Hvilke ideer er fremtredende i samfunnsdebatten?

- Ideen om al-nahda, renessansen, er fortsatt levende. En renessanse for arabisk kultur i kombinasjon med opplysningstid, lik den Europa hadde, for å oppnå velstand, vitenskap, demokrati. I den arabiske idéhistorien blir al- nahda betegnet som møtet med Vesten, med ideene om frihet, likhet og brorskap og europeisk opplysningstid. Disse tankene utviklet seg i det forrige århundre parallelt i Beirut og Kairo, to miljøer med tunge læreinstitusjoner. I Beirut, som på den tiden tilhørte Stor-Syria, var den vestlige innflytelsen direkte, fra kristne miljøer og det protestantiske American University of Beirut. I Kairo var den mer indirekte, mange liberale strømninger kom via intellektuelle som reiste til Europa, særlig Frankrike. Møtet med Europa som litterært tema, har sitt utgangspunkt i disse reisene. Ideen om al-nahda førte også til den arabiske nasjonalismen, som rettet seg både mot europeisk og tyrkisk hegemoni. Denne nasjonalismen er fortsatt levende som ideologi, selv om den arabiske verden er mer splittet enn noen gang. Nasjonalistene hevder at den arabiske verden samlet sett, er rikt på både materielle og menneskelige ressurser. Den pan-arabiske unionstanken, som er eldre enn den tilsvarende europeiske, står idag sterkt i Syria og Irak. Men de folkerike statene er ressursfattige, og de folkefattige ressursrike. Gulf-statenes samarbeid blir kritisert for å ikke integrere de andre arabiske landene, og for å være et samarbeid med vestlige interesser. Man viser til EU som eksempel på felles ressursforvaltning.

Hvilke debatt-tema er de mest aktuelle nå?

Et ikke-tema er sekularisering, den diskusjonen blir tolket som forsøk på å avvikle religionen. Kvinnenes rettigheter er et annet spørsmål som lett fører til at man blir tolket som kultursviker. Det nye de senere årene er den tiltakende debatten om det sivile samfunnet, om like rettigheter og demokratiske institusjoner. Dette er samtidig en kritikk av de eneveldige regimene i regionen, og av de islamistiske bevegelsene. Jeg snakker her først og fremst om de intellektuelle som har andre utgangspunkt enn marxisme og islamisme. Menneskerettighetstankene er den ideologiske inspirasjonen. Denne debatten kan man føre uten samme risiko for stigmatisering.

Den marokkanske filosofen Al Jabri sier at den arabiske tenkningen har det problem at den ikke behandler tradisjonen som «farens etterlatte testament til sønnen, men som en far som lever i sønnen"?

- Ja, problemet blir framstilt som mangel på kreativ tenkning. Fordi kulturen orienterer mot fortiden, mystikken, og retorikken, - og mot en stadig, gjentagende resitasjon. Den palestinske sosiologen Hizshan Sharabi har sagt, «Vi resiterer framfor å lese kritisk».

Familiestrukturene blir diskutert, særlig hvordan normene for autoritet og sosialiseringen av barn fører til et underskudd av kreativitet. Samtidig blir det påpekt at sosiale strukturer tilsvarende de vestlige fører til ensomhet og moralsk forfall.

Det er forøvrig påfallende hvor ofte arabiske politiske skribenter trekker fram Japan for sammenligning. Fra et noenlunde likt utgangspunkt har Japan oppnådd to ting, hevdes det, både et godt materielt nivå, samt å bevare og utvikle den egne kulturen som drivende for moderne vitenskap. Det blir hevdet at den japanske kulturen her har vært selve drivkraften, etter at det ble utviklet et klart skille mellom kultur, tro og vitenskap.

Blir Edward Saids orientalisme-kritikk videreført?

- Filosofen Hasan Hanafi introduserte begrepet oksidentalisme i «Introduction to the Science of Occidentalism» i 1992, for å følge opp Edward Saids orientalisme-kritikk. Han kommer med gode argumenter for de følelsene av ubehag som vestlig vitenskap vekker. Hanafi oppfordrer til en mer offensiv holdning, araberne og muslimene må begynne å vurdere kulturvitenskapene ut fra egne premisser.

Hvilke synspunkter har de intellektuelle på dialogen med Europa?

Jeg har inntrykk av at det for ti år siden var et noe sterkere ønske om dialog. Ikke minst, det fantes tro på at den hadde en hensikt, at det var mulig å få gjennomslag i dialogen med de vestlige intellektuelle. I de senere årene er denne troen veket for resignasjon. Etter at den vestlige radikalismen, og interessen for den tredje verdens sak har avtatt, er man skeptisk til interessefellesskapet. Det intellektuelle Europa blir vurdert som noe falmet, og det som formidles som mindre interessant. Men en av grunnene til det er at man nå vurderer den interne debatten som den viktigste. Det finnes en økende innsikt i at man må skape sine egne forutsetninger for utvikling.

BILDETEKST: -Arabiske intelektuelle er ved å miste troen på en dialog med Vesten, mener forskeren Gunvor Mejdell. Det skyldes ikke minst en stadig avtagende interesse for den tredje verdens sak. (FOTO: Ram Gupta)

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.