[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Oslo-avtalens siste sukk?

Prinsipperklæringen om midlertidig selvstyre i Palestina er blitt fremstilt som en fullstendig fredstraktat, der kun små justeringer gjenstår før en varig palestinsk- israelsk løsning foreligger. Det er langt fra sannheten.

AV JAN TORE SAVIC KNUTSEN

Den siste tids utvikling har imidlertid vekket den analytiske edrueligheten til live igjen. Mouin Rabbani i Middle East International (12/5- 95) kaller den «en erklæring uten prinsipper», andre betegner den som «Too much process, and not enough peace». Amos Perlmutter, en amerikansk professor i statsvitenskap, erklærer i sitt siste essay prinsipperklæringen for praktisk talt død. Og selv om han tror at fredsprosessen vil vakle videre, vil den aldri bære frem den ønskede frukt. Gjentatte palestinske selmordsaksjoner som har kostet utallige militære og sivile livet, er kun en dramatisk illustrasjon på erklæringens reelle ineffektivitet blant annet mot den forgiftende fundamentalistiske terroren.

Nybygging til internasjonal fordømmelse

Den opprinnelige prinsipperklæringen, sier Perlmutter, har blitt et dokument som verken avspeiler virkelighet eller sannsynlighet. Avtalen forlangte eksempelvis en israelsk tilbaketrekning fra Gaza og byen Jeriko, som etter dette skulle komme inn under palestinske selvstyre - med Yassir Arafat som øverste leder. Alle israelske bosetninger skulle forbli intakte, og det nye palestinske politiet skulle arbeide sammen med IDF for å garantere indre sikkerhet og bekjempe Hamas. Videre skulle IDF omgrupperes på resten av Vestbredden innen 9 måneder for å forberede palestinske valg og utvidelse av selvstyret til hele Vestbredden. Men Oslo- avtalen har splittet den palestinske nasjonalistbevegelsen. Palestinerne som støtter avtalen stoler ikke på Israel, og de som avviser den mener tiden ikke er inne for diplomati og at den militære kampen mot Israel må holde frem inntil hele Palestina er frigjort.

Samtidig ser det israelske folk nå med mistroisk blikk på den palestinske nasjonalistbevegelsens mål og resulterer i at det høyreorienterte Likud-partiet vinner frem på meningsmålinger. Ånden fra Oslo vil antakelig leve videre som en komatøs pasient som holdes kunstig i live, sier Perlmutter, som fremholder at sammenbruddet blant annet skyldes svakheter og inkonsekvens i PLOs lederskap, motstridene strategier og mangelfult utviklede forhandlingsteknikker. Arafats isolerte tilværelse på kontoret i Gaza og manglende oppslutning blant intellektuelle setter palestinerne i en situasjon der de mangler et autoritativt og autentisk lederskap. Selv Abu Mazen, PLOs viktigste forhandlingsmann i Oslo, kritiserer nå Arafat kraftig i sin nyutgitte bok. Samtidig har en generasjon med radikale palestinske nasjonalister og muslimske fundamentalister dukket opp i de okkuperte områdene for å bekjempe Oslo- avtalen med vold..

Grunnleggende forhandlingsfeiltrekk

De avgjørende israelske feilvurderingene kommer av at de har ignorert grunnleggende forhandlingsregler. Frustrert av de langsomme og tyngende forhandlingene med det palestinske forhandlingsteamet i Washington, hoppet Peres på den norske bak- kanalen til PLO. I 1993 var imidlertid intifadalederskapet langt mer levende enn den nesten døende PLO, som hadde mistet størstedelen av sin økonomiske støtte fra gulfstatene og mye av sin internasjonale troverdighet ved å støtte Iraks invasjon av Kuwait i 1990. Etter at forhandlingsteamet fra Vestbredden kom med sine krav som virket uakseptable på Rabin, valgte han likevel å akseptere Arafats tilbud om å utsette alle de vanskeligste spørsmålene inntil videre. Slik kom det Tunis- baserte PLO tilbake i forgrunnen. Blant de fundamentale feilene Rabin- regjeringen ifølge Perlmutter begikk var at den handlet slik til tross for at utstrakt israelsk etterretning viste at Arafat helt åpenbart var svak, ikke representerte den nye palestinske generasjonen i de okkuperte områdene, og faktisk var foraktet av intifada- veteranene. Rabin endte praktisk talt opp med å forhandle med den svakeste av alle parter blant politisk aktive palestinere: Arafats Tunis- baserte PLO. I følge Perlmutter var dette en total politisk fadese ettersom de fleste palestinerne på Vestbredden og i Gaza enten er svært mistroiske til, eller fullstendig avviser Oslo- prosessen. I skarp kontrast til den famlende Arafat og den svake og miskrediterte organisasjonen hans har islamsk ekstremisme og intifadaen skapt en sterk palestinsk- arabisk bevegelse som i dag representerer palestinsk nasjonalisme på grasrota. Når Peres nå spør oss om hva alternativet til Oslo var, svarer Perlmutter at det var å fortsette forhandlingene i Washington med de nye generasjonene av palestinske ledere. Om det hadde tatt lenger tid (en lite heldig valgstrategisk faktor for Rabin og Peres) ville man antakelig til gjengjeld fått en mer effektiv og realistisk resolusjon som resultat. Interimfasen hvor de vanskeligste spørsmålene skulle legges til side representerer en vedvarende invitasjon til Oslo- avtalens fiender - ekstremistiske israelske settlere og radikale palestinere - til å avspore prosessen, så blodig som nødvendig. Interimfasen som var ment å bygge tillit har snarere fortært den tilliten som måtte ha eksistert fra før.

Jerusalem-spørsmålet

I dag er fredsprosessen ved å bryte sammen over Jerusalemspørsmålet, som Oslo-avtalen blant annet ble utformet for å unngå. Israelerne vil ikke akseptere et delt Jerusalem som sin hovedstad. Palestinerne på sin side aksepterer ikke noe mindre enn opprettelsen av Øst- Jerusalem som sin hovedstad og palestinsk - ikke jordansk - kontroll over byens islamske helligdommer. Det at begge parter fortsetter å sette Jerusalem på dagsorden kan få den hellige byen til å bli dråpen som får begeret til å flyte over. Arafat snakker ustanselig om Jerusalem som Palestinas hovedstad, mens Rabin på sin side gang på gang forsikrer israelerne om at Jerusalem til alle tider vil forbli Israels udelelige hovedstad.

Den palestinske nasjonalistbevegelsen som etter Oslo har blitt forsterket og radikalisert mangler karismatiske lederskikkelser, men som Perlmutter legger til: enten man liker det eller ikke representerer Hamas og intifada- generasjonen palestinernes maksimalistiske, men populære aspirasjoner. Hvis Israel ønsker å berge noe som helst fra Oslo, burde de ikke oppgi Arafat fullstendig, men heller forsøke å hjelpe ham med å styrke fundamentet for støtte til å omfatte intifada- generasjonen og de moderate seksjoner av Hamas, ettersom de er populære nok til å måtte inngå i administrasjonen til en eventuell palestinsk stat. For som Perlmutter poengterer, en Arafat- Rabin løsning kan aldri føre frem uten deltakelse fra den politiske delen av Hamas og intifada- generasjonen. I siste del av sitt essay skisserer Perlmutter opp noen premisser for at fredsprosessen skal kunne gå videre. For å oppnå tillit hos palestinerne må Israel for alvor ta fatt på settlerproblemet. På palestinsk hold kan selvstyrevalgene og Arafats villighet til å bøye seg for realitetene få ham til å inkludere mer representative palestinere. Uten en koalisjonregjering vil han aldri være i stand til å opprette sitt styre eller til å skape stabilitet i en fremtidig palestinsk stat. Men selv et svakt optimistisk scenario vil i følge Perlmutter måtte vente til Osloprosessen har trukket sitt siste sukk.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.