![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
-FN's hoved-dilemma er at de har søkt å anvende fredsbevarende taktikk i en situasjon der de ikke har mandat, midler eller partenes samtykke. Uten en helhetlig plan for organisasjonens virke, blir situasjonen forvirrende. Dette hevder forsker Espen Barth Eide ved FN-programmet, Norsk Utenrikspolitisk Institutt..
- Dersom vi skal dømme FN, må vi om ikke annet gjøre det ut fra FNs mandat. FN fikk i utgangspunktet en tredelt oppgave: For det første å gi humanitær støtte til mennesker som er fanget av krigens armer; dernest å beskytte FN-erklærte sikre soner, deriblant Sarajevo og enklaver i det østlige Bosnia; og til slutt å legge grunnlaget for en forhandlet fredsløsning. Det var ikke Sikkerhetsrådets intensjon at FN skulle løse konflikten (med unntak av at fredsmeglerne skal søke å få partene til å løse krisen ved forhandlingsbordet fremfor på slagmarken). Organisasjonen kan følgelig ikke dømmes for ikke å ha oppnådd fred, mener Eide. Derimot har FN maktet å løse begrensede oppgaver, som å sikre og støtte leveringer av humanitær bistand. Det viser at bildet er nyansert; FN har ikke mislykkes totalt i Bosnia. Men de har heller ikke hatt omfattende lykke med seg.
- Et av FNs største dilemmaer har vært at de har søkt å anvende fredsbevarende taktikk i en situasjon der de ikke har mandat, midler eller partenes samtykke. Resultatet er at FN betraktes som fiende av de bosniske serberne. FN har operert langs flere dimensjoner og hatt oppgaver av meget variert karakter. For partene i konflikten er det problematisk å skille FN's ulike roller fra hverandre. Samtidig som fredsmeglere søker å fremstå som upartiske og trekke de lokale politiske lederne til forhandlingsbordet, vil FNs krigsforbryterdomstol i Haag stevne de samme politikerne og militære lederne for retten. FN prøver å være upartisk og dømmende samtidig, og er nær ved å strekke seg for langt i alle retninger. Isolert sett er FNs tiltak godt ment og viktige, men i sum motvirker de ofte hverandre, og det er et kjempedilemma, understreker Espen Barth Eide. Han legger til at FN derfor står ved et veiskille nå, ved at endel viktige beslutninger må fattes angående FNs fremtidige rolle i Bosnia.
- Styrkene kan begrense sin funksjon til ren støtte overfor humanitære forsendelser, og anvende makt kun i ekstreme tilfeller, - eller ta spranget over i full kampvirksomhet der fredsoppretting er hovedmålet. Uansett strategi: Begge alternativer krever en plan - en helhetlig plan der det tilkjennegis hva verden vil skal bli utfallet av krigen i ex-Jugoslavia og dimensjonere midlene deretter. Dersom vi fortsetter å håndtere situasjonen som hittil med kun diffuse signaler - uten plan - og la tilfelighetene og krigens logikk mer eller mindre styre begivenhetenes gang, vil det gjøre ondt verre, mener Eide.
- Sort/hvitt-tenkningen med motpolene uttrekning eller full styrking av FN har vært lansert i rikt monn den siste tiden. I Tyskland har endel kommentatorer prøvd å nyansere fremtidens strategier, og snakker blant annet om «bevisst tilbaketrekning». Det innebærer at FN midlertidig trekker tilbake personell fra Øst-Bosnia, der situasjonen er mest problematisk, og konsenstrerer seg om å yte humanitær bistand og sikre områder i Vest-Bosnia, der det fortsatt er mulig å arbeide under «gunstige» forhold. På den måten kan FN yte effektiv hjelp fremfor å bruke en mengde ressurser på å kjempe i hard motstand. Hva er din kommentar til dette?
- Jeg er skeptisk til hvilken signaleffekt det kan gi befolkningen, politiske og militære ledere i Bosnia og verden forøvrig. Det kan virke som om FN gir opp og overlater problemområdene til seg selv, slik at krigen fritt kan utkjempes utenfor verdens ansvarsområde og samvittighet, sier Espen Barth Eide til Morgenbladet.
- Ja, men det har lenge vært problemer ved at FN oppfører seg som om alle parter er likeverdige. Etter min mening begår Thorvald Stoltenberg og Owen en moralsk feil når de hevder dette. Opprørsregjeringen i Pale kan på ingen måter sammenstilles med den bosniske regjeringen, og det må bli en snarlig slutt på utbryterrepublikken i Pale, uten at det nødvendigvis skal skje ved bruk av makt. Fredsmeglerne har etter min mening langt på vei gitt etter for de bosniske serbernes premisser ved Vance/Owen-planen. Med denne planen har de tatt parti for prinsippet om etnisk renhet, selv om de tar avstand fra etnisk rensing. Å arbeide med ideen om etnisk renhet som premiss er både umoralsk og urealistisk, fremholder Eide. Med Vance/Owen-planen har Vesten også erkjent som premiss at de ulike folkegruppene i Bosnia ikke kan leve sammen. De må deles inn i små, etnisk rene områder for å sikre fred og stabilitet i fremtiden. Espen Barth Eide ser dette som en av krigens perverse sannheter. - Konflikten er blitt redusert og forenklet til en konflikt mellom muslimer, kroater og serbere, og krigen er strukturert etter disse premissene om gruppetilhørighet og historisk fundert hat. Etterhvert er dette blitt en pervers sannhet, men det er viktig å merke seg at den er konstruert, og har ført til en ekstrem «oss"/"de"-tenkning og tro på illusjonen om at de ulike etinske gruppene ikke kan leve sammen. I iveren etter å komme med enkle, begripelige bilder og konfliktløsninger er vi blinde for hvor kompliserte forholdene er, og for tanken på at sammensatte strategier muligens er veien å gå. Det innebærer imidlertid en klart oppstaket vei, grunnet på bevisste overveielser og klare planer, hevder Espen Barth Eide ved FN-Programmet. Argumentet om at FN ikke har nok styrker å sette inn ved en større operasjon avviser han. - Dersom det er politisk vilje tilstede, og den uttrykkes i en klar plan, kan man oppnå det man ønsker.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]