[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Gingrich for president?

Denne uken besøker Newt Gingrich 25 ulike steder i New Hampshire - staten der det første primærvalget holdes rett over nyttår. Der skal han trykke hender og møte lokale republikanere over hele staten - slik en presidentkandidat på stemmefiske gjør.

AV ANDREAS VIESTAD

Samtidig ser republikanerne ut til å ha erobret all makt på Capitol Hill. Men det blir vanskeligere å fortsette «den konservative revolusjonen» når presidentvalgkampen nå kjøres i gang for fullt. For Newt Gingrich's rolle som virtuell statsminister og mulig presidentkandidat har gjort veien betydelig tyngre for andre kandidater. Nå setter kongressen dagsorden i politikken, mens president Clinton er mer en fange i det Hvite Hus enn han er Den utøvende makt. Gingrich på sin side styrer ikke bare arbeidet på Capitol Hill, han er også stemmen til hele den tradisjonelle, forstads- og bygdedominerte revolusjonen i Amerika.

Omfavner storkapitalen

Senator Phil Gramm er den mest bunnsolide konservative kandidaten som har dukket opp hittil - «en konservativ grinebiter, den kristne kapitalens beste venn, en kynisk bakvasker og trangsynt moralist», sier en av hans liberale uvenner i Washington. Med det kristne høyre som basis burde han ha gode muligheter i det ny-moralistiske USA. «Jeg har den mest pålitelige venn man kan ha i amerikansk politikk; penger», uttalte Gramm nylig etter å ha samlet inn fire millioner dollar til kampanjen sin. Denne grådigheten kan felle Gramm før han kommer til målstreken. Det kristne høyre omfavner profitten og storkapitalen, samtidig forkynner den pietisme og sparing. Koalisjonen holdes sammen gjennom at storkapitalen ønsker mindre stat for å øke profitten, mens de kristne grasrotbevegelsene vil redusere statens omfang for å kunne drive sin virksomhet uten innblanding. De vil slippe skoler som forkynner liberale ideer som rase-integrasjon og moderne evolusjonslære. De ønsker i stedet små, homogene samfunn - med minimal innblanding utenfra.

Phil Gramm så lenge ut som den ideelle kandidaten for å kunne kombinere disse elementer. Rett nok kan han virke noe sjarmløs og streng, men det er ikke uten videre en ulempe i dagens USA. Griskheten har imidlertid innhentet han - for tyve år siden investerte han femten tusen dollar i den myk-pornografiske anti-Nixon filmen White House Madness, en av de mange mindre gode sexsplotation-filmene som ble laget på 70-tallet. Spørsmålet i hvilken grad man kan stole på en mann hvis handlinger er så langt fra de puritanske idealer han forfekter melder seg følgelig. Familiemannen som selger porno gir neppe et troverdig inntrykk.

Dole - «Nixons dobberman-pincher"

Den ledende republikanske presidentkandidaten er Bob Dole. Gjennom tretti år har han vært en aktiv del av partipolitikken, siden han for 25 år siden var «Nixons dobberman-pincher» - til han som 72-åring nylig ble leder av Senatet. Dersom Dole blir president, vil man få et politisk scenario der presidenten er den eldre statsmannen, mens det politiske initiativet ligger hos Gingrich. «Men som politiker uten overbevisninger vil han vanskelig kunne stå frem som leder», sier en av Gingrich-tilhengerne, som har reist mest tvil om Dole. I sin ytterste konsekvens kan «den republikanske revolusjon» føre til at president Dole skaper en amerikansk «konstitusjonell republikk», der den utøvende makt ikke lenger har initiativet». Ironisk nok er det flere tilhengere av «Big Government» som håper at Newt Gingrich blir republikanernes president-kandidat. Med ham i spissen vil den utøvende makt igjen kunne ta initiativer, selv om det blir på andre områder enn før. Slik det ble sagt at Nixon kunne normalisere forholdene østover fordi han unnslapp frykten for seg selv - slik kan Gingrich vise seg å bli en sterk president. Ingen vil mistenke ham for å ville utvide regjeringen på bekostning av folks personlige frihet.

«Newt Gingrich kommer til å vinne valget i 1996 for Bill Clinton». Dette var avskjedsbeskjeden fra en av de siste troende liberalere i amerikansk politikk, New Yorks mangeårige guvernør Mario Cuomo. Han og mange med ham, mener at Gingrich overspiller rollen sin, og at det vil straffe seg i det lange løp. For de første hundre dagene med Gingrich-kontroll på Capitol Hill har vært en veritabel revolusjon, med en enestående aktivitet i arbeidet med ny lovgiving, og framfor alt kutt i statlige reguleringer. Men bordet fanger, og når Gingrich bevilger 40 prosent mer til administrasjonen av sitt eget kontor enn forgjengeren, demokraten Tom Foley, skapes misnøye i befolkningen. Å kutte utgifter er alltid vanskeligere og mer upopulært i virkeligheten enn i en valgkamp. Men når «kjerringa mot strømmen» blir valgt, hender det ikke sjelden at også hun snur i det hun blir lei av å «klippe klippe».

Tiden vil også vise hvorvidt det kristne høyre vil akseptere Gingrich også som en moralsk leder og ikke bare en fotsoldat. Nylig ble den politiske thrilleren «1945» lansert. Dette er Gingrichs andre roman, og også denne inneholder beskrivelser av «potente sex-kjæledyr» som ikke bare vekker harme hos den utslåtte kvinnebevegelsen i USA, men også hos det kristne høyre som fordømmer den løsaktige omgangen med seksualitet. Boken skal sensureres i sine neste utgaver, men eksempelet viser at underlivet vil være et viktig emne - også i det forestående presidentvalget.

Ikke alle på høyresiden er begeistret for den stadig økende makten til de kristne konservative. For et par år siden ble Jack Kemp regnet som et av republikanernes sterke kort for 1996, men det er nå klart at han allikevel ikke stiller. «Jeg kjenner ikke igjen partiet lenger», sa han i kunngjøringen, der han angrep den kulturelle invasjonen fra det kristne høyre. Det paradoksale i budskapet hans var at man sto i fare for at folk ville stemme demokratisk for å holde regjeringen ute av privatlivet sitt hvis hovedtema i valgkampen ble bønn i skolene og moralsk trangsyn.

Presidentembedets reduserte status

Etter brakseieren i fjor, er det oppsiktsvekkende at republikanerne ikke stiller med et sterkere lag i konkurransen om presidentembetet. Mange kommentatorer mener dette skyldes embetets reduserte betydning og prestisje. Der det skulle være flust av konkurrenter ute etter å høste fruktene av fjorårets seier, er det bare de mest åpenbare traverne som hittil har meldt sin interesse. Bob Dole anses som en flegmatiker, som med sine 72 år og sin lange fartstid i Washington er ute av stand til annet enn å spille rollen som «eldre statsmann». Når han den siste uken har gått til frontalangrep på Hollywood-industriens voldsdyrking, men straks tar forbehold for filmene til republikanerne Arnold Schwarzenegger og Bruce Willis, som må gjelde som «gode familiefilmer», synliggjør Dole seg som lite annet enn en politisk ringrev. På samme tid levnes senator Bill Gramm - med sitt usjarmerende vesen - liten sjanse i en sluttspurt. Californias guvernør Pete Wilson, mannen bak Californias restriktive og populære anti-innvandringslov Proposition 187, falt nylig for selvskudd da han hadde hyret en hushjelp som var illegal innvandrer. Den eneste som da står igjen som en seriøs utfordrer til Clinton fra det nye høyre, er Newt Gingrich.

Selv om han hittil har avvist enhver påstand om at hans ambisjoner strekker seg til det Hvite Hus, lar det seg ikke forbigå at New Hampshire besøket minner sterkt om en presidentkandidat på stemmefiske. Fordi det republikanske laget er så svakt, og valgkampene stadig blir mer skitne, gjør han lurt i å holde tilbake så lenge som mulig. Når kandidatene har påført hverandre mange harde slag, kan han tre inn som en samlende figur - det er tross alt han som var strategen bak den republikanske seieren i fjor. Og med aktiv støtte fra sin politiske mentor og forlegger av boken hans, mediamogulen Rupert Murdoch, vil Gingrich kunne tre fram som kandidaten best i stand til å sementere republikanernes seier.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.