Jeg mener, og er ikke redd for å gjenta at hans påstand om at nazisme er en svakhet i karakteren er reduksjonistisk og forenklende.

Jeg trodde at forestillingen om at de karaktersterke valgte rett og de karaktersvake valgte feil var smadret allerede rett etter krigen, gjennom bøker av Ronald Fangen (En lysets engel), Sigurd Hoel (Møte ved milepælen, Sigurd Evensmo (Grenseland-trilogien) og Kåre Holt (Det store veiskillet). Disse bøkene var anbefalt lesning på 16-årstrinnet i min skoletid. Derav min henvisning til alderstrinnet 15 år.

Disse forfatternes holdning var nasjonal nok under krigen, skulle jeg tro. For sikkerhets skyld kan jeg legge til at min pensumbok i mellomkrigstiden ved Historisk Institutt, Universitetet i Oslo, Hans Fredrik Dahls Hva er fascisme?, blant sine mange årsaksforklaringer faktisk ikke engang nevner «karakterspørsmålet».

Schjødt demonstrerer at jeg tar feil i min tro på at karaktermytologien var ryddet ut. Greit nok: Det han oppnår ved å ha vært antinazist når nazisme er karaktersvakhet, er selvsagt å tillegge seg selv den motsatte egenskap: Karakterstyrke. Det må han så gjerne. Selvros kommer fra hjertet.

Det er mulig dette støter Schjødt på mansjettene. Kanskje jeg støter han mer når jeg presiserer at jeg ved lesningen av Vi valgte det vi ikke kjente fant andre kapitler enn Schjødts mer reflekterte og gjennomtenkte enn hans. Presten Mamen, læreren Lundeby, Henriette Bie Lorentzen...

Det Schjødt underslår i sitt brev er jo det faktum at anmeldelsen han angriper er svært rosende. Jeg presiserer hvor viktig det er at krigsgenerasjonen forteller om sine erfaringer.

Schjødt velger å late som om dette er ukjent for ham og insinuerer at jeg er blant dem som vet best 50 år etterpå, når jeg de facto skriver det motsatte. Hva slags prosedyre er det? Når Schjødt topper det hele med å antyde at jeg skulle være en slags historierevisjonist, blir det bare tåpelig. Tvertimot er jeg blant dem som fortsatt synes Skodvin-generasjonen ennå ikke er alvorlig utfordret av Sørensen, Ringdal, m.fl. Jeg omtaler «hver generasjon»-rewritingen som et falskt bekvemmelighetsflagg. Alt dette har Schjødt lest i min anmeldelse. Når han turer frem med det motsatte kan konklusjonen bare bli at enhver kritikk av Annæus Schjødts bidrag til Vi valgte det vi ikke kjente er suspekt i utgangspunktet.

Men det var jo ikke den typen offentlighet Schjødt og hans medforfattere kjempet for?

Nåvel. Jeg burde ikke være overrasket, for Schjødt har på toppen av det hele den utrolige frekkhet å æreskjelle meg og kaste ut insinuasjoner mens han innrømmer å ikke ha lest et kvidder av det jeg har skrevet i egenskap av redaktør i Morgenbladet. Strålende opptreden i Norges skjebnetime, noe Schjødt var en utmerket eksponent for, er vel verd vår takknemlighet, ikke minst i dette jubileumsåret. Men slik fremragende opptreden er ingen garanti for seneren plettfrihet, for å låne et uttrykk fra Sigurd Hoel.

Lasse Midttun

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.