Nazister og karaktersvakhet

ANNæUS SCHJøDT

Midttun sier om mitt bidrag:

«Andre synes påfallende umerket, som Annæus Schjødt, hvis kommentar om at han alltid har sett på nazisme som en svakhet i karakteren, understreker at en 75-åring kan være like mye gutt som en 15-åring og at man ikke trenger å forstå en krig for å kjempe i den».

Jeg ser ikke noen grunn til å diskutere spørsmålet om krigen har merket meg, i tilfelle hvilken grad. Men jeg reagerer på at min bemerkning om nazister og karaktersvakhet tas til inntekt for den karakteristikk Midttun gir av meg. Jeg får det inntrykk at Midttun tilhører de forståsegpåere som 50 år efter redefinerer hva krigen gjaldt, uten engentlig å ha peiling på hva vi kjempet for og imot. Han synes ikke å ha forstått hva nazisme var og er, hvilken djevelsk bevegelse det dreiet seg om. Vet han ikke hva det nazistiske system - hvis man kan kalle Hitler og hans menns maktbrynde et system - inneholdt av ondskap, kynisme, løgn, forstillelse og brutal hensynsløshet overfor alt som kom i veien for det?

Vi hadde i fredstid, og fikk i løpet av krigen, noen tusen nazister i Norge. En del av dem trakk endog i tyske eller norsk/tyske uniformer for å kjempe på tysk side. Det er disse norske nazisters holdning jeg betegner som karaktersvak - jeg ser i denne sammenheng bort fra de relativt få meget unge norske nazister som ble det på grunn av press fra foreldres eller omgivelsers side. Men for det store flertalls vedkommende fastholder jeg at enhver som ble nazist under krigen, eller aktivt opprettholdt sitt nazistiske grunnsyn i den tiden, utviste karaktersvakhet og i mange tilfeller også mangel på forstand. Det lar seg ikke høre at de gjorde det ut fra nasjonale vurderinger, i tro på at å kjempe på tysk side var det beste for Norge. Det var i den tiden nemlig ikke spørsmål om hårfine politiske vurderinger, hvor den ene oppfatning var like god - eller nesten like god - som den annen.

Norge var i krig fra 9.april 1940 til frigjøringen i 1945. Og vi var i krig med en fiende hvis politiske system og maktapparat vi hadde kunnet iaktta fra 1933, skritt for skritt, gjennom overgrep, tilsidesettelse av høytidelig inngåtte traktater og bruk av fysiske maktmidler i enhver situasjon hvor man ikke nådde frem på «fredelig» måte. Vi visste om konsentrasjonsleire og vi kjente til jødeforfølgelsen, ikke i det omfang de fikk i løpet av krigen, men tilstrekkelig til å vite at jøder, halvjøder og kvartjøder var uten enhver rettighet i Tyskland og land okkupert av Tyskland, at de ble fengslet, drept og sjikanert av den ene grunn at de var jødiske, at deres eiendom ble ødelagt eller fraranet dem, som f.eks. under Krystallnatten i november 1938. De som ble nazister under krigen, visste også at det parti de valgte, var med på å sette norsk samfunnsystem til side, ved bl.a. å oppheve enhver meningsfrihet og ved å ta fra det norske samfunnet det vern grunnloven gav hver enkelt av oss.

Når nordmenn ut fra en slik bakgrunn, med tyske okkupanter i landet og med lovlige norske styrker i krig på alliert side, med Kongen og den lovlige regjeringen jaget ut av landet, valgte å bli nazister - og det var det enhver gjorde som aktivt støttet tyskerne eller gikk inn i det parti tyskerne hadde gitt den politiske ledelse -, kaller jeg det karaktersvakhet. Det dreide seg om å gå inn for en politisk retning som var i strid med alle våre demokratiske tradisjoner, som trampet medmennesker under hel uten annen grunn enn at de tenkte anderledes. Jeg vet at det av mange av disse nazistene er sagt at de visste ikke om de mange tyske overgrep, at det trodde på tysk propaganda og NS-gjentagelsene av den, at de gikk på tysk side av «idealistiske grunner». Det holder bare ikke - skal man under en krig ta den beslutningen å gå imot sin Konge og lovlig valgte regjering, får man i det minste skaffe seg fullstendige opplysninger. Lar man seg rullere inn i en bevegelse som støtter den krigsmakt som uinvitert har okkupert landet, og gjør det uten å ha fått sitt kompass i orden, men utelukkende fordi man har latt seg tute ørene fulle av propaganda fra den fremmede krigsmakten eller dens norske støtteparti, er betegnelsen «karaktersvakhet» passende. Da foreligger det svikt på det etiske plan!

Til slutt dette med å «forstå en krig». For meg var krigen - som jeg også klart har uttalt i mitt bidrag i «Vi valgte det vi ikke kjente» - en kamp mot nazismen, den farligste og grusomste politiske bevegelse som har eksistert i Europa i moderne tid, kanskje til og med i all historisk tid. Det kan virke som herr Midttun ikke vil godta en slik motivering. Men da skulle jeg gjerne vite: Hva mener Middtun krigen gjaldt, om det ikke var å beseire den tyske nazismen, da og for all fremtid? Er han av dem som synest vi i eftertid bør «forstå» de norske nazistene, tilgi dem og i toleransens navn la dem få forsette med å være nazister? Eller mener han at de som stilte seg på tyskernes side - eventuelt gjennom NS - egentlig ikke var nazister, og at jeg nå - 50 år efter - burde erkjenne at de ut fra sine forutsetninger kjempet for Norge, i like høy grad som vi som var aktive i motstandskampen? Til hva enn herr Midttun legger i sin uttalelse kan jeg replisere: Det å være nazist - før, under og efter krigen, i går, i dag og i morgen - innebærer en monumental svikt overfor humanistiske og demokratiske verdier. Mener herr Midttun noe annet, har jeg ikke annet å si ham enn at han bør være glad han er født for sent til å oppleve krigen.

La meg tilføye: Jeg snakker ikke om å holde hatet ved like mot dem som svek. Men om den siden av motstandskampen for lengst er over, betyr ikke at man har lov til å tolerere, heller ikke i historisk sammenheng, politiske oppfatninger som krenker alle de grunnprinsippene vår rettsorden er bygget på!

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.