![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
«Kor er alle heltene?», spurte Jan Eggum i en sang for et par år siden. Nå vet vi svaret: På Ullevål! At vi igjen tør å ha idoler er en begivenhet i seg selv. Men det stopper ikke der. Vi vil ha Guder.
I årevis skrek våre postmoderne sjeler seg hese i lengselen etter en metafysikk. En religion. Noe å tilbe. Og våre klagerop ble hørt: Profeten Egil åpenbarte seg. Den utvalgte, og lenge etterlengtede.
Nyreligiøsiteten er idag en etablert bestanddel i vår kultur. Fenomenet har ført til sekt og kultdannelser. Vi har fått «menigheter» innenfor naturmedisin, astrologi, meditasjon; et alternativt miljø. Et alternativ til kristendommen. En protest mot kristendommen.
En lignende sekterisme gjennomsyrer også landets voksende karismatiske miljøer. Åge Åleskjærs vekkelse ved Oslo Kristne Senter har tiltrukket tusener, men menigheten på Kjeller utenfor Oslo har likevel ikke fått et merkbart nedslag i almenheten. Det er på dette punkt Drillosreligionen er unik: Gjennom de landsdekkende medier har den blitt allemannseie. En menighet fra Lindesnes til Nordkapp, med flere millioner medlemmer!
Tidens tegn er at le peuple søker tilbake til kjente mønstre. I tilfellet religiøsitet utgjør kristendommen fortsatt vår basiske referanseramme. Det er kombinasjonen av vår barnelærdoms metafysiske grunnmønster og et voldsommt behov for religiøsitet som har utløst den nye religionsdannelsen.
Egil fra Fredrikstad er Jesus fra Nasareth. En kontroveriell og gudbenådet profet fra provinsen, som inntok fotballnorges Jerusalem, renset Tempelet, og frelste oss fra fortapelsen gjennom sine taktiske undergjerninger. Ja, han sendte oss like til «Gloryland"!
I Fotballens gamle testamente het han Drillo, fordi han var en magiker med ball. Når han inkarnerte seg som trener i vår samtid dukket navnet opp igjen, og hans flokk ble hetende Drillos. Utifra navnets opprinnelse betyr dette mer enn bare «Drillo sine», de betyr også «De magiske». På samme måte hadde Jesus allerede fra de eldste tider tilnavnet «Den salvede» -Kristus. Hans flokk ble som kjent hetende Kristne.
En annen sentral Jesus-parallell er at profeten Egil har kommet med noe helt nytt. En ny filosofi. En ny tenkemåte, når det gjelder ballspill på grønt rektangel. Denne nye læren møtte både avsky og fordømmelse i fotball-VM; kjetter-anklagene haglet fra alle verdenshjørner.
Men det er ikke bare Drillo-skikkelsen som passer inn i det kristen-metafysiske grunnmønster: Myggen, med sine filtersigaretter og toppidretts-tvil glir lett inn i rollen som disippelen Thomas. Henning Berg har overtatt rollen som klippen Peter, etter Rune Bratseths hyllelegging av fotballstøvlene.
Om Nils Arne Eggen skal sees på som Johannes døperen eller en av de skriftlærde er forsatt uklart. At Ingebrigt Steen Jensen tilhører dem som lenge har ønsket å korsfeste vranglæreren Drillo, er adskillig klarere. Lars Bohinen har i perioder kvalifisert til Judas-rollen; likeledes Kjetil Rekdal under fotball-VM. Men ingen av dem har ennå kysset mesteren på kinnet.
Kyssingen har en viss Sigrun stått for, men konsekvensen av hennes innsats har vært allt annet enn korsfestende. Drillokvinnen har likevel ikke utviklet seg til å bli en Scorsese-lignende Maria Magdalena-figur i Dagbladsportens evangeliske fortellinger.
Symbolspråket er likevel rikelig. Man har hellige slagstøvler, kalt pælær, som profeten er avhengig av for «å gå på vannet». Man har et hellig dyr, den avdøde hunden «Docile» - et eldgammelt religionsfenomenologisk trekk. Man har den hellige mannen Scheie, som nå er blitt en kultfigur langt utover fotballens firkantede verden. Og om Hr. Steen Jensen skulle gå på en real Damaskus-finte, kan vi ikke utelukke at han blir en fullt brukbar Paulus i tidens fylde.
Og best av allt; guden Egil «Drillo» Olsen er av kjøtt og blod. Menneske og Gud på samme tid. Denne formen for inkarnasjons-mystikk har dyp klangbunn i vår matafysiske banrelærdom…
I en tid hvor Egners «Kardemommeby» er blitt fortolket som et gnostisk verk, kan allt skje. Gnostisimen deler forøvrig menneskene inn i tre kategorier: Pneumatikere, psykikere og hylikere. Pneumatikerene (Pneuma = gresk for «Ånd") er de innvidde. De som har innsikt. Men deres innsikt er hemmlig, skjult. Pnumatikerne forstår «det hemmelige språket». Ryktene vil ha det til at det eksisterer et slags kodespråk i Drillosrelionens innerste krets. Men ingen av oss vanlig dødlige kan dette mystisk-kryptiske språket.
Drillo er streng. Han har domsmakt. De fleste av hans tilhengere, tilskuerne vil vel likevel kunne passere som psykikere. En ganske stor gruppe som ikke forstår noe særlig, men som tilber. Tilbedelsen sikrer dem en del av frelsen, en underordnet plass i paradiset. Verre er det med hylikerne. De forstår ingenting, og tilber heller ikke. Drillo har plassert deler av norsk jounalist-stand i denne kategorien: De er fortapte.
Det er et paradoks at den erklærte maxisten Olsen idag fungerer som folkets fremste opiums-langer. Selv vil han ganske sikkert ta avstand fra enhver jesus-paralell. Men nyere teologisk forskning mener å kunne påvise at Jesus selv ikke visste at han var Guds sønn - frelseren. Slik sett blir det opp til ettertidens fortballfrelste hvordan Drillo og hans virke blir kanonisert. Gnostikerne ble kjetter-dømmt, jeg sier ikke mer.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]