Harde masker og sårbare kropper

Vesentlig om veien til Himmelen

PETER SERCK

Nordmennene går mann av huse for å se Evangeliet etter Markus, og det er vel og bra; men også dette stykket har en sakral dimensjon - riktignok av et mer makabert tilsnitt. For dette er - langt på vei - et «grusomhetens teater» i tråd med den ekspressive surrealismen til Artaud (Theatre de la CruautŽ). «Sov min lille dokke, som ingen ville ha,» mumler Audin Meling overbevisende dystert, igjen og igjen, før denne «Mann i dress» gir seg aktiveteten i vold, slår hustruen, og snakker i telefonen - med forretningsforbindelser; de bestiller skokrem, hermetikk. Mens hun - «Kvinne i dress» - formidles uhyggelig og sterkt av Lillian Lydersen som den blanding av militant og geskjeftig hun er, også hun nærmest helautomatisk i all sin ferd.

Arketypiske situasjoner går igjen. Ekteskapelig kniving, mellom de to på stylter; møtet med den groteske øglen - udyret; og så de geistlige, da, bestående av fire marionetter, og Žn «live»: sistnevnte utføres av Geo von Krogh, som har flere roller, og fyller dem - mesterlig. Som naken gamling formelig kastet inn på scenen minner han på uforglemmelig vis om det dette stykket kanskje først og fremst handler om: kroppen, eksistensen, skjørheten ved vår væren i verden.

Det er en bemerkelsesverdig fin kontrast og balanse her, mellom glimtene av sårbar kroppslighet og hardt maskespill, noe som tidvis samles i en slags syntese - der hvor det danses, og hvor det finnes elementer av ren skjønnhet: Operasangerinnen Liv-Unni Larsson sørger godt for det. Så hører hun et øyeblikk et skipsul; som i Kirsebærhavens plutselige og fjerne ulykkeslyd fra en gruve, er det en lyd som setter scenerommet i relieff ved å komme likesom et sted utenfra, eller hinsides. Ellers er dette grusomhetens teater lukket, samlet og fortettet om sitt eget uttrykk. Akkurat passe langt, ja man fristes til å si: Fortettet i tid og rom. Det er en fortetning som rimeligvis utelukker de mest opplagte henvisninger til dagens virkelighet slik den blir opplest og vedtatt i media. Er det derfor salen er halvtom for publikum, kanskje?

Surrealismen har aldri stått sterkt i Norge, og det kan synes som om vi mangler tradisjon for dens innsikt i sammenhengen mellom det sakrale og det onde i ritualistisk forstand. Slik sett spørs det om ikke det katolske moment innebærer en smule hedendom - som gjør det lettere å knytte det hellige til det demoniske, og dermed også til selveste de Sade, som siteres i begynnelsens lysbilledskrift på fondveggen…

Her har man forresten vært ironisk smakfull ved å velge hans stillferdige ønsker vedrørende sin egen begravelse. Det er i det hele tatt ikke noe grovt voldelig over denne forestillingen, snarere er det på det indre plan at voldens uttrykk finnes, og fremfor alt dreier den seg om uniformering, tingliggjøring av det menneskelige. Rokokkoen står i den forbindelse som et bilde, nettopp på det dukkeaktige menneske, og her synes jeg det er Mozart kommer inn med størst betydningsfylde. Han står på podiet sitt og dirigerer, de dansende. Men også de Sade var som kjent kledd i senrokokkoens klær, før han ble kastet i Bastillen.

En kjent Artaud-titel er «Blodsprut» - i et stykke der «Bordellmammaen» biter Gud i håndleddet, og «en umåtelig stor blodsprut ødelegger scenen». Så langt forsøker ikke Øyno å drive det; han faller ikke for fristelsen til å drive det for langt i retning av det uttalt makabre. Antakelig får vi nok av det ellers gjennom media i dag. Surrealismen er forøvrig som kjent godt integrert i dagens reklamespråk, og likevel makter Øyno en grenseoppgang mot denne nye formen for banalitet. Det er blitt et meget morsomt og meget alvorlig stykke, dette, uten ironiserende kitschbruk, noe som gir det hele en snev av naivitet - som heller ikke drives for langt. Det er virkelig hårfint gjort med for eksempel denne øglen som virker både komisk klosset, ja forsåvidt rørende, og tåpelig, med en enkel og underfundig dialog med skjønnheten på stylter. Og ettersom bildene ellers fremstår med så få ord, oppnåes - langt på vei - det vi kan tenke oss Artaud dypest sett ønsket av sitt teater: at det skulle virke som et eiendommelig dragende fikserbilde, for vår, publikums, skapende fantasi: den egges ytterligere mot slutten, da man marsjerer og monotont gjentar «Herr Nilsen, Herr Nilsen», og den gamle mannen med skjegget, von Krogh igjen, med sterkt talende, besvergende bevegelser drar og drar i det imaginære, usynlige evighetshjulet.

Lars Øyno Vegen til himmelen Grusomhetens Teater, i samarbeide med Det Norske Teatret, scene 2

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.