Sivilisert og usentimental

«Livet er hovedsaklig en begivehetsløs affære», mener regissør Walt Stillman som har laget en film som er annerledes og viser noe annerledes. Men Barcelona krever en interessert tilskuer.

KJETIL KORSLUND

Ted arbeider som selger og forsøker å samle seg etter at et forhold har tatt slutt da hans fetter Fred kommer uventet på besøk. Fred er marineoffiser og har i oppgave å forberede besøket til US Sixth Fleet. Ted legger ikke skjul på at han synes besøket er upassende, og siterer Samuel Johnson så snart Fred har kommet innenfor: «Fisk og gjester begynner å stinke tredje dag». Fred repliserer: «Du vil oppdage at jeg stinker allerede første dag». Dette er typisk for deres samværsform: De er for siviliserte til å avvise hverandre - all divergens blir verbalisert og hevet opp på et nivå hvor man til enhver tid er like interessest i samtalens egen dynamikk som det det refereres til. Når Ted senere anklager Fred for å ha blottet hans intensjoner overfor utenforstående, svarer Fred: «Enhver samtale har sitt momentum som får en til å ville underholde, si noe morsomt». Denne forklaringen er plausibel for dem begge; det gis ingen plass for emosjonelle forsoninger av det slaget vi er vant til å se på film. Deres roller og posisjoner i forhold til hverandre er fastsatt for lengst: De henviser begge til en episode som skjedde da de var 10 år gamle: Fred lånte Teds kajakk og kom aldri tilbake med den. Ted mener dette viser at Fred lyver og stjeler. Fred mener han reddet livet til Ted: Kajakken gikk ned.

Freds tilstedeværelse virker likevel positivt på Ted. Mens Ted forsøker å finne råd om hvordan man skal forholde seg til kvinner i Bibelen (som han skjuler bak et eksemplar av The Economist), delvis kombinert med generaliseringer fra bøker og selgerfilosofi, vil Fred ut på byen og treffe mennesker. Nærmest demonstrativt går han alltid i sin offisersuniform og ignorerer den sterke skepsisen til USA i Spania (tidlig på 80-tallet). «De er imot NATO?! Hva er de for? Sovjetrussere som spiser croissanter?».

Ted og Fred er arrogante, litt klumsete og naive. De har vanskelig for å forstå spansk seksualmoral. De har i det hele tatt vanskelig for å forstå spanjolene og deres skepsis overfor USA, som de selv anser som definisjonen av verdenssamfunnet og som de selv må representere i stadige diskusjoner. I den grad de finner seg til rette i Barcelona, er det fordi byen ligner på det amerikanske. En person de begge hater, er journalisten og kvinnebedåreren Ramon som både privat og offentlig legger frem sine teorier om hemmelig CIA-nettverk i Barcelona, at et bombeattentat mot et USO-kontor er satt i scene av amerikanerne selv osv. At Ramon har eller har hatt forhold til de samme pikene de selv omgås, gjør saken enda verre.

Ted og Fred plages av selvfølgeligheten i antagelsene om at det alltid ligger noe bak face value. Eksempel: Fred sier til Ted at han har fått tid til å lese endel ombord. Og han har stadig møtt på begrepet «undertekst». Han spør Ted: «Men hva er det over underteksten?». «Tekst.» «Akkurat, men den er det ingen som snakker om».

Barcelona er likevel ikke en ensidig film. Freds paranoia blir rettferdiggjort da han blir skutt på fordi han mistenkes å være CIA-agent. Og man behøver ikke være amerikaner for å reagere på de spanske intellektuelles stadige konspirasjonsteorier mens de holder vinglasset i den ene hånden og en fotomodell i den andre. Videre er Teds anvendelse av salgsfilosofi i sitt problematiske forhold til Montserrat (som også har et forhold til Ramon) bare latterlig når man bestemmer seg for det på forhånd. For som vi vet: All verdifull kunnskap har overføringsverdi.

Det ender idyllisk tilbake i Amerika ved innsjøen hvor kajakken gikk ned. Ted har giftet seg med en av de spanske kvinnene. Hennes venninner, Fred og en kollega av Ted er på besøk. De tre amerikanerne oppsummerer forundret da de spanske pikene går seg en tur: «Det later ikke som det gjør dem noe, de tar det ikke personlig når du oppfører deg som en dass. De tror det har noe med kultur eller nasjonalitet å gjøre».

Barcelona er en sjeldent intelligent film. Den forutsetter at tilskueren følger med, de vanlige fortellerklisjeene er fraværende og dessuten handler den om mennesker og levesett man ikke umiddelbart lever seg inn i. Men nettopp her ligger det et konglomerat av muligheter som setter tilskuerens egen situasjon og genuine interesse for andre muligheter i relieff. Men da må man altså konsentere seg en smule. Den som ikke gjør det, vil som kjent bare gjenfinne seg selv uansett i hvilken retning han snubler.

Barcelona Regi: Walt Stillman USA 1994

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.