Utdatert gimmick-kompott

Så fikk Nicolas Cage omsider sin etterlengtede skurkerolle. Han spiller bra, som alltid. Hjelper ikke, det. Erfarne kinogjengere vet jo han er en god gutt som bare har havnet i dårlig miljø.

SVERRE V. SAND

The best of both worlds? Ikke helt.

Politimannen David Caruso spiller her en tidligere kriminell som prøver å bli streit med kone og unge. Han lar seg overtale til det siste støtet for å redde sin feige fetter i knipe. Den feige fetteren er truet av Little Junior, en astmatisk juniorboss, spilt av Nicolas Cage med pornoskjegg.

Caruso blir tatt, og havner i fengsel, og hans kone blir tatt dårlig hånd om av den feige fetteren. Caruso får en høne å plukke med et par skuespillere i trange roller.

Dødskysset vil for alle svorne Cage-fans være en lei påminnelse om hvor viktig og vanskelig det er med casting og slikt. Når denne hjelpesløst sympatiske fyren skal tøffe seg blir det vanskelig å delta som tilskuer. Det blir som å se Lucifer med dopapir blafrende etter skoene. Oogie Boogie, alle sammen.

Schroeder har utstyrt ham med et knippe psykopat-fakter og -fetisjer, til liten nytte: Cage i fengsel går som en Stanislavsky-løve i bur, med plasterlapp i fjeset (abnormal, see?), han setter på musikk før han begynner mishandlingen av den feige fetteren, og sannelig om han ikke sutter på astma-inhalatoren innimellom, bare for å minne alle om at han er tre ganger så farlig som Anthony Hopkins, Michael Madsen og Dennis Hopper til sammen. Han har til overmål utstyrt seg med akronymet B.A.D., og det er like skrekkelig som når Michael Jackson tar seg på tissen og påstår det samme - og like velegnet til å spre frykt… i samme aldersgruppe.

Presseskrivets karakteristikk av denne gimmick-kompotten er dessverre mer normativ enn deskriptiv: «terrifying and memorable». My pampers. Det er og blir Nicolas Cage med hår i fjeset og utdaterte røver-geberder.

Det virker som miscastingen av Cage har utløst lett panikk i tryneforvaltningen forøvrig.

I motsetning til Cages utfordring av vår innlevelse, er de andre aktørenes apparisjon ikke til å misforstå. Som en slags kompensasjon for Cage, virker de som rene karikaturer av sine roller.

Den feige fetteren, for eksempel, er en plakat med påskriften «Disposable Jerk». I løpet av et minutt gjør han det klinkende klart at han er Bad Luck, en vandrende kloakk som ingen kan stole på. Var det et videospill ville jeg skutt ham straks og fått poeng for det. Her er han en nødvendig link til uhumskhetene som skal komme. Han holdes i live til han har sørget for å gi Caruso nok å gjøre. Så slår de ham ihjel så blodet skvetter lystig oppetter veggene.

David Caruso er politimann. Ryktene skal ha det til at han er skuespiller som bare har hatt politi-roller. Vi vet bedre. Han ER en politimann som viser seg fra etatens bedre side i NYPD Blue, Mad Dog and Glory, King of New York… Når han nå spiller en kriminell som prøver å bli strait og greier, ja, så vet vi så inderlig godt at det er samme bunnsolide fyren, bare med et litt skjevere utgangspunkt.

På samme vis vet vi at han er i gode hender når politimannen som tar ham, spilles av Samuel L. Jackson, denne rock'n'roll-generasjonenes utgave av the Dignified Negro. Jacksons senere roller som bl.a. dranker og leiemorder, har bare vært tidsmessige avvik som forsterker inntrykket av grepakaren på bunnen.

To hederskarer på hver side av loven, som attpåtil forenes av samme kule, gjennom hhvs. hånd og kinn. They might become buddies. De maskuline æreskoder er godt innarbeidet hos kinopublikummet, ikke minst via gamle film noirs, fra 1947, for eksempel.

Her er fjorårets moter og gamle dagers treghet, som bl.a. gir seg utslag i forutsigbarhet: du vet på sekundet når Caruso skal til å oppdage (bamsen til) sin bortførte datter.

Det er noe gammelmodig over selv de mer jålete bildene til Schroeder. Introens heroiserende sveip over reklamefilm-tradisjonelt blue collar-miljø dytter geipen såvidt på plass ved å la en Coca Cola-automat gli inn i bildet akkurat i det du er i ferd med å grynte om «nok en Cola- og Levi's-setting». Skriv det gjerne på kontoen for selvironi.

Schroeder gaper høyt og vil gjerne trykke på alle knappene. Etter at man så smått har begynt å innstille seg på å være litt sporty og kjøpe «skurken Cage», så skulle det være duket for luftig underholdning.

Altså: Cage, en skurk. La gå. Moro det. Men hva skjer så? Jo, her kommer den ene sosialrealistiske scenen mer tåredryppende enn den andre, mellom Caruso og kone. Det er gripende og attpåtil velspilt og forlanger således vår innlevelse. Schroeder! For å si det med et anklagende spørsmål som dukker opp hist og her i filmen: «Hva vil du meg?»

Schroeder må ikke forveksles med Paul Schrader, som holdt seminar i Danmark for en stund siden. Derfra kunne man lese om diverse kriterier for bærekraftig film (kriterier som forøvrig ville kvalt samme Schraders største prestasjoner i fødselen). Et av knepene var fargemarkering av manusets forskjellige temperament. I Dødskysset får man følelsen av at fargeskalaen har vært i bruk som huskelapp. Hva mangler? Sex! Så leier man en strippebule. Gad vite hva de har gjort med skjemaet for logikk, koherens og publikumsvurdering.

Foruten scener med godt skuespill, byr Dødskysset også på overraskende vendinger og scener som er interessante, både i kraft av replikkene og det spennende ved situasjonen. Et eksempel er scenen der Caruso hestehandler med politiet. Det virker nesten som han har fått med seg NYPD-forfatterne på denne scenen. Synd disse ressursene ikke har fått dominere. Schroeder kunne muligens gjort en hommage à film noir, eller kanskje en pastisj. Nå fremstår Dødskysset som en film noir-protese uten kropp eller nye funksjoner. Dessuten er det tvilsomt om filmens tilsiktede publikum, tenåringsguttene, vil imponeres. De fleste av disse har trolig sett Dennis Hopper med astma-inhalatoren, de har sett Michael Madsens funky torturscene i Reservoir Dogs, og kannibal Hopkins bor som kjent under alle barns senger. Et rått parti for Cage, og en dumdristig satsing av Schroeder. Som trendnisse bør han vurderes på egne premisser, og følgelig evalueres med sjargongen til ungdommene han appellerer til: Etter. Håpløst etter..

Dødskysset Kiss of Death Regi: Barbet Schroeder USA 1994

TWENTIETH CENTURY FOX PRESENTERER RASEHYGIENE I PRAKSIS:

Feig, skitten, dum og dårlig - en unnværlig slektning.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.