![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Jefferson i Paris er en episode-biografi som fascinerer i kraft av skuespillere, kulisser og kontrastene bak dem.
Thomas Jefferson, den tredje amerikanske presidenten, oppholdt seg i Paris som diplomat i årene 1784 til 1789.
Settingen er nærmest ideell for Merchant/ Ivory, som aldri later til å få nok av forna dars eksplisitte regler for hva man i dagens (til sammenligning nærmest klasseløse) samfunn vil oppfatte som sjargong-nyanser og sosiale subtiliteter.
De franske aristokratenes retoriske selskapslek, der man deler i to lag hhv. «hodene» og «hjertene» for derfra å drive disputt på vegne av den kroppsdel de tilhører, er ett muntert eksempel på dette. Ellers finnes det nok av kontraster med dramatisk potensiale. Foruten filmens hovedtema, Jeffersons romanse med den anglo-italienske kunstneren Maria Cosway (Greta Scacchi), berøres forholdene melllom herskap og tjenere, tjenere og slaver, bevisstgjorte slaver og ikke fullt så uavhengige slaver. Dessuten har vi tittelens antydede amerikaner i Paris, i Nick Noltes velvalgte skikkelse. Nolte, but nice - en overbevisende autoritet og solid rettskaffenhet i kjøtt og blod. Vårt første møte med Noltes Jefferson er som et stykke hugget ut av Mount Rushmore og plantet i salongen til kong Ludvig XVI.
Kontrasten i ideologi og mentalitet slås an fra første stund: Jeffersons diplomatiske innledninger blir avbrudt av kongens spørsmål om amerikanerens bopel. Han bor på hotell. Kongen understreker en flik av den lokale etikette, hvordan å bo: «A decent house is important in Paris.»
Nuvel. I andre deler av Paris var bakst og annet småtteri langt viktigere enn kongens og Marie Antoinettes absurde, luksuriøse eksesser. I Jefferson i Paris ulmer revolusjonen nede i gatene, som spredt leven og ruteknusing, men er lite mer enn en bakgrunn, sett i frihetsforkjemper Jeffersons forsonlige perspektiv: «Det er folkets røst. Det er bra den lar seg høre.»
Ellers er de politiske forhold og spekulasjoner nedtonet, til tross for nærliggende tema som revolusjonens påvirkning fra bl.a. foregående politiske begivenheter i Jeffersons hjemland. Filmen er først og fremst om elskeren Jefferson, alenepappaen og kunst-elskeren, subsidiært Jefferson som humanist og reformator (han frigir sine egne slaver, dog ikke uten en viss (familiær) egeninteresse). Vi serveres altså det personlige grunnlaget for diplomaten og politikeren, og burde kanskje være glad for at Merchant/ Ivory har vært sobre nok til å unnlatte å presse Jeffersons fulle CV inn i dette femårige Paris-oppholdet.
Likevel blir Jefferson i Paris noe utilfredsstillende, som utsnitt av et liv man gjerne vil vite mer om (som forsåvidt er bra, pedagogisk sett). Hovedinnvendingen går på dens noe svake fremdrift; den blir noe episodisk som film. Til tross for at den er spekket med (muntlige) informasjoner, blir det til tider en noe stillestående samling anekdoter som har lite annen sammenheng enn at de dreier seg om denne hederlige sørstatskaren. Foruten de gode skuespillerne er det lite annet enn miljø-skildringene og de nevnte kontrastene som holder på interessen.
Jefferson i Paris
Regi: James Ivory
USA 1995
BT: NOLTE, BUT NICE: Mount Rushmore i Paris.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]