[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Et lite, privat museum

Museet for Samtidskunsts nyeste ervervelse er en installasjon fra russiske Ilya Kabakovs hånd.

AV JARLE STRØMODDEN

Med installasjonen er Kabakov permanent tilstede innenfor museets vegger. I 3. etasje er det satt av et rom til kunstverket, som skal forestille en leilighet i Moskva. Den er innredet som en ett-roms kollektivleilighet. For å understreke det «leilighetsaktige» må man gå inn en dør - som når man går inn i en leilighet.

Utenfor døren finner man historien tilknyttet: «Mannen som aldri kastet noe». Kollektivleiligheten er delt opp i tre separate rom, slik at man kommer inn i en entr hvor møbler er stablet oppå og ved siden av hverandre. De er plassert der, ikke for å brukes, men fordi de nødvendigvis må plasseres et sted. Der er også filleryer og husgeråd av ymse slag. Innenfor entren ligger hovedrommet. To av veggene er dekket av små skap, tilsammen 154 stykker. I tillegg er 45 andre identiske småskap plassert oppunder taket. På alle skapene er festet en liten lapp, for eksempel «Postkort med blomster» eller «Elektrisk pære 75W. Virket nesten i 4 måneder. Laget i Burisov». Midt på gulvet i dette rommet reiser et glasskap seg - som et herbarium - i hele rommets høyde med tekstark, notislapper, tegninger og fragmenter av illustrasjonsmateriale. En smal brisk gir inntrykk av at leiligheten har vært bebodd.

Det innerste rommet gjentar entren både i form og innhold. På veggen henger to plansjer med små muttere, brødsmuler, binders, stifter, trebiter og annet «søppel» - alle ledsages av hvor og når de ble funnet.

Mannen som aldri kastet noe har selvsagt kastet noe, men poenget er at han har samlet på mye. Samlingen har sitt utgangspunkt i for ham viktige hendelser, men hvor viktige disse hendelsene har vært for leieboeren kan betrakteren bare spekulere i fordi man - i rommet og ut fra tingene - gis minimal informasjon.

Iscenesettelse

Leieboerens mani for å samle på ting har også gitt seg andre utslag; som uviljen mot å gi fra seg ting.

Man kommer ikke utenom begreper som «teater» og «performance» i forbindelse med en slik installasjon. Om man velger å se interiøret som kulisser - og det tror jeg man kan gjøre - så får installasjonen et preg av teater, men man skal ikke tolke det i tradisjonell forstand. Teatret eksisterer for et publikum, slik kunst også gjør, men teaterpublikummet er ekskludert, eller holdt fysisk adskilt fra handlingen; scenen og salen.

«Mannen som aldri kastet noe» inkluderer betrakteren og gjennom sin bevegelse gjøres vedkommende til en nødvendig del av verket. Ens erfaring av verket vil være betinget av både tilstedeværelsen og den tiden man befinner seg innenfor verkets grenser.

Tiden vil også påvirke ens erfaring på andre måter. Man vil kunne oppleve å betrakte verket annerledes om en stund, fordi et støvlag har lagt seg over interiøret. Slik betraktet får installasjonen «Mannen som aldri kastet noe» et preg av prosess-kunst over seg.

Den «uoffisielle» russiske kunsten har vært godt synlig i Oslo den siste tiden. Et spørsmål som således kan stilles er; ville det være interessant å vise den «offisielle» russiske kunsten?

Ilya Kabakov:
Mannen som aldri kastet noe
Museet for Samtidskunst
Ny permanent utstilling
BT:

ILYA KABAKOV: «Mannen som aldri kastet noe.» Tekstark, notislapper, tegninger og fragmenter av illustrasjonsmateriale.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.