[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Hvor får de all sin råskap fra?

Shalllow Grave er årets beste film så langt. Ingen moralisering eller karakterutviklende tidtrøte. Istedet: Unge mennesker som har forstått at man ikke får annen moro enn den man lager selv.
FILM

KJETIL KORSLUND

Alle som går på kino mer enn to ganger i året vet at britisk film for det meste er stillestående, moralsk og teatralsk. Derfor er det alltid hyggelig å se filmer som ignorerer denne ufilmatiske tradisjonen og går sine egne veier. Regissør Danny Boyle debuterer med denne filmen, men har tidligere arbeidet både med teater og TV (bla. Inspektør Morse). Boyle er har ingen auteur-nykker, ser ingen motsetning mellom kommersiell og god film, og prediker ikke. Og lavbudsjettsfilmen Shallow Grave (1 mill pund) er blitt oppsiktsvekkende god. Boyle har får en idŽ, og gjennomført den uten å ta hensyn til moralske og estetiske konvensjoner.

Shallow Grave handler om tre ungdommer som deler leilighet: Juliet, Alex og David. Det er imidlertid plass til én til, og filmen begynner med en serie intervjuer de tre gjør med folk som gjerne vil flytte inn. Alle som har satt inn en annonse i avis for å finne noen å bo sammen med, vet hvilket fesjå av sosiale outcasts som derved vil melde sin interesse. Det er nettopp de som har hatt problemer med å finne noen trenge seg innpå, som aldri gir opp, men som forblir like håpløse. Juliet, Alex og David benytter da også anledningen til drite ut kandidatene, stiller dem irrelevante spørsmål og pirker i deres svakheter. Før de kaster vedkommende ut med hånlatter. Juliet, Alex og David er altså ikke spesielt snille, men deres oppførsel er fullt forståelig.

Til slutt kommer det en ultrakul fyr, Hugo, som påstår han er forfatter. Han får flytte inn. Men allerede i løpet av ett døgn er han død (tilsynelatende overdose). Inne på rommet ligger det også en koffert full av penger. Hva gjør man så? Alex, den mest munnrappe og sleske av de tre, mener de skal ta pengene selv og kvitte seg med liket. De andre er skeptiske, men lar seg etterhvert overtale.

Med fascinerende målrettethet begynner de forberedelsene i et isenkram-stormarked: «Hva trenger vi? Sag, hammer, plast, tape…»

De trekker lodd om hvem som skal partere liket, og David utfører jobben motvillig. Han sager og han sager, snørr og tårer renner. Til slutt graves bitene ned ut i skogen.

Etter dette er alt tilsynelatende normalt, men David blir mer og mer innesluttet og ettertenksom. Som han sier over pastasausen: Det smaker annerledes». Juliet og Alex vil bruke penger, David vil gjemme dem på et sikkert sted. Denne uenigheten mellom de tre og den latente erotikken - begge guttene tiltrekkes av Juliet - fører til et trekantspill med stadig nye konstellasjoner. Samholdet er bare en funksjon av at alle tre ønsker å male sin egen kake. David blir småparanoid, stenger seg inne på loftet med pengene, og borrer hull slik at han kan holde øye med de to andre i leiligheten.

At en voldelig konfrontasjon er underveis, blir vi stadig minnet om av innskutte scener hvor to menn forhører og torturerer folk på jakt etter Hugo og pengene. Og en dag braser de to mennene inn i leiligheten, banker opp Juliet og Alex som snart avslører at pengene er på loftet. Men der er også David som viser seg å ha skjulte egenskaper: Plutselig er det to lik til som skal graves ned i skogen.

Virkelig spennende blir det når likene blir oppdaget og Alex, som er journalist, blir sendt ut for å dekke saken…

På tross av den ytre voldelige handlingen, er det forholdet mellom de ungdommene som er filmens force: Den munnrappe Alex som når Juliet forteller ham om forfatter Hugo og hans jakt på selvet, svarer: «Har han sett bak kjøleskapet? Der pleier jeg å lete etter ting». Den lakoniske og nervøse David som arbeider i et konservativt bokholderfirma; og Juliet som stadig lar seg trekke mot den av to som til enhver tid har overtaket. Typisk kvinnelist. Typisk kvinnelig.

Filmen er en oppvisning i hvordan man skal lage god og billig film. Istedenfor mengder av dyre utendørsscener, foregår 80 prosent av filmen i en diger leilighet i Edinburgh. Her er det befriende god plass, og alle rommene er malt i sterke primærfarger, i motsetning til alle pastellfargene folk flest forsøker å harmonisere livene sine med. Ikke et øyeblikk har regissør Boyle latt seg lure til å senke tempoet for å dvele ved poetiske øyeblikk. (Det er en utbredt misforståelse at jo langsommere filmer er, desto bedre). Det klippes kjapt tilskueren trekkes med i filmens tempo og rastløshet. Hverken filmens aktører eller publikum sitter og grunner over hvorfor det gikk som det gikk, men er stadig på hugget: Hva nå?

Det er lenge siden et dannet publikum satt og reflekterte over belærende fremstillinger innenfor en helhetlig diskurs. Idag overveldes alle av informasjon, fordypning har på mange måter blitt overflødiggjort. I stedet for å sutre over dette mangfoldet og mangelen på et liv som sleper seg mekanisk fra A til , kan man benytte seg av de mulighetene som ligger der. For at det skal finnes noen ofre, må noen oppføre seg som ofre. Er det noen som gidder det lengre?

Shallow Grave
Regi: Danny Boyle
Storbritannia 1994
BT: THE RIGHT TO PARTY: Alex, Juliet og David har nettopp fått øye på en fyr de kan ha litt moro med.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.