![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Før Francois Mitterand overlot Frankrike til sin videre skjebne, bidro han gjennom tre byggverk til å befeste Frankrikes posisjon som kulturland. Utvidelsen av Louvre, La Grande Arche og Biblioteque Nationale de France viser tilbake på et land som har motet til skjønnhet.
Først kraften som ligger i den (i arkitekturen i bokstavelig forstand) bærende ideen: den forrnale løsningen, bygningens uttrykk. Denne tolker situasjonen og funksjonen: tomten og det bygget skal romme. Alle tre verkene gir sjeldent helstøpte svar på dette.
For det andre tar alle tre byggene stilling til øyeblikket og til fordel for dette. I sitt modernistiske formspråk plasserer de seg i det rendyrkete samtidsuttrykket. Som konsepter plasserer de seg også innenfor den poetiske modernismen.
For det tredje: hos dem alle det krystallinske og klassiske; det rene, det enkle og alt hva det rommer.
Utvidelsen av Louvre, 1988
Den kinesisk- amerikanske arkitekten I. M. Peis løsning for Louvre er først og fremst et fremragende funksjonelt grep: hvordan ta plass uten å ødelegge plassen? Trærne måtte vike, dette er og vil forbli et savn, men ellers er plassen intakt. Toppen av en pyramide stikker opp gjennom brostenen, en enkel, men virkningsfull symbolikk: her er nedgangen til Louvres skatter. Pyramidens topp er utført i glass, et enkelt, men virkningsfullt tegn: her er inngangen, her er det åpent. Slik er «hele» bygningen en eneste inviterende inngang. Denne øverste delen av pyramiden, som stikker opp over tidens horisont, er krystallinsk fast og enkel og fremhever den generøse detaljrikdommen i de eldre omgivende fasadene, slik kontrasten far frem egenarten hos den andre. Pei gjør hommage. Og overbevisende star «øyeblikket», det rendyrkete samtidsuttrykk, opp mot «tiden», et tidligere «øyeblikk».
La Grande Arche, 1989
La Grande Arche i la Defense er resultatet av en internasjonal arkitektkonkurranse. Den danske arkitekten Johan Otto von Spreckelsen trådte med denne seieren frem på den internasjonale arena, men hadde i en årrekke prosjektert vakre bygg i sitt hjemland. Ett av arkitekturens virkemidler for å åpne opp, skape sammenhenger og henlede vår oppmerksomhet på noe, er å underlegge bygningers plassering et aksesystem. Spreckelsens Arche ligger i forlengelsen av en akse som begynner ved Louvre, passerer den lille triumfbuen, går videre gjennom den store L'Arche de Triomphe for å slutte i la Defense. Ved å inkludere dennes bebyggelse i aksen, ønsket man å inkludere en ny bydel i Paris historiske sentrum.
Bebyggelsen får sin plassering langs en for Frankrike historisk viktig linje. Et monumentalt byggverk her skulle avslutte aksen og Paris' utvidede sentrum. Konkurransens romprogram var helt og holdent prosaisk: bygget skulle romme kontorer. Spreckelsen grep anledningen til å gi mer. Hans prosjekt består av et sjeldent helhetlig konsept, med alle funksjoner innenfor en skrått gjennomskåret kube, en ren abstraksjon. I tillegg til denne en sky som svever lavt over terrenget. Det faste. Og det flyktige. Heri ligger dets våre og storslagne skjønnhet. For enden av aksen viser Spreckelsen oss at en avslutning er en fortsettelse, en overgivelse til fremtiden. En kube, skrått gjennomskåret.
Slik oppstod en avslutning med en åpenhet og en perspektivisk virkning fra skråsnittet som gir oss et byggverk som i all sin fasthet viser og leder forbi seg selv, videre inn i landskapet bortenfor, til en fremtid, en mulighet. I åpningen mellom kubens faste vegger, svever skyen, det evig bevegelige. La Grande Arche er et av høydepunktene innenfor den poetiske modernismen. Det står en sjel rundt det.
Biblioteque National de France, 1995
Så Dominique Perrault, arkitekten som plasserer trær i hjertet av sitt prosjekt. Og dette gjør det uimotståelig. Perrault har gitt oss det Boken fortjener: Den Store Fortellingen. På en generøst stor esplanade, som forbinder gaten med Seinen, innenfor tårnenes omsluttende vegger og over trekronene, kan man passere eller ankomme bøkenes verden. Fra esplanaden føres man via langsomt hellende ramper ned mot haven og bibliotekets inngang. «Trærne er landemerket, alt henvender seg til haven. På esplanaden vil publikum befinne seg over trærne, på inngangsnivå vil de være i trærne, på lesesalene vil de være under trærne», sier Perrault. Rundt denne haven sirkulerer alle besøkende. Hos publikum, rundt haven og i tarnene sirkulerer boken. På inngangsnivå er omgangen om haven åpen inn til de generelle publikumsarealene. Fra tårnenes fot fører monumentale trapper ned til trærnes rot. Her er leseplassene for akrediterte og forskere, ved treets fot. For hvor satt ikke Newton da han fikk eplet i hodet?
Spennet i Perraults prosjekt er ånd og materialitet, Vestens klassiske dualisme, men her uttrykt med fortrolighet! Haven, det organiske, menneskegitte. Tårnene, med sine fasader av glass, som med sin tilsynelatende immaterialitet skaper illusjon om abstraksjonen, det menneskeskapte. De er som åpne bøker, og abstraksjonen lagt ut i fasaden.
Men det er ikke bare dette høyreiste, krystallinsk ubevegelige som gir prosjektet dets styrke. Det er i samspillet med haven det vibrerer av poetisk liv.
Siden konkurranseutkastet er tårnene blitt lavere og slik nærmet seg haven, og haven er hevet og nærmer seg tårnene. Dette demper dualismen og fremmer fortroligheten ytterligere. I konkurranseutkastet var adkomsten fra Seinens bredd via haven til boken. Vi skulle passere Edens have på vei til litteraturen. I dag bygges det en have som er avstengt. Avstengningen intensiverer kraften i konseptet. Vi får fortellingen om skapelsen av Boken. I denne begynnelsen var ordet: «Bare de nå ikke spiser også av livsens tre og blir som en av oss».
Slik kom forvisningen fra Eden. Men «Alt henvender seg til haven.»
For nettopp i forvisningen, smerten, den avstengte haven, er kunstens opphav. I hjertet og i dybet av biblioteket hviler haven. I verdens fire hjørner star tårnene, som åpne bøker, og hegner om sitt opphav. Slik overskrider Perrault Vestens dualisme. Vi får smertens opphør gjennom mening og skjønnhet. Vi får Den Store Fortellingen. Om Boken. Uttrykt gjennom Arkitekturen.
BT:
1: LOUVRE: En bygning som er en inngang.
2: LA GRANDE ARCHE: En avslutning som er en fortsettelse.
3: BIBLIOTEQUE NATIONAL: Et bibliotek som er en fortelling.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]