Merseyside Pop

The Boo Radleys har gjennom seks år og tre album vært på utkikk etter den gode melodi. Wake Up Boo er gruppas hittil mest utpregede popalbum, og uten å røpe for mye er det fra hjembyen Liverpool de nå henter sin inspirasjon.

OVE DALEN

Det er snart to år siden Sonisk Scene sist møtte The Boo Radleys i Oslo. Bandet var da på Europa-turne med Teenage Fanclub og The Posies og var relativt utkjørte etter mange spillejobber og dertil manglende oppmerksomhet. Uttalelsen fra The Boo Radleys dengang noe overmodige gitarist Martin Carr sto i sterk kontrast til bandets publikum. Sannheten var at The Boo Radleys var i ferd med å drukne i mengden av engelske og amerikanske gitarband med forkjærlighet for fuzz-gitarer og iørefallende melodier. Et år senere er bandet tilbake på turné, denne gang sammen med Sleeper. Det er en langt mer beskjeden og nesten ydmyk Martin Carr vi nå møter.

- Det forrige albumet vårt, Giant Steps, fikk et lydbilde som vi ettertid ikke var spesielt fornøyd med. Det ble en grøt av lyd som tok bort oppmerksomheten fra melodiene. På det nye albumet vårt har vi konsentrert oss om et mer pop-orientert lydbilde. De fleste låtene er langt mer umiddelbare samtidig som instrumenteringen er enklere.

Året som har gått har The Boo Radleys brukt til å rendyrke sitt musikalske uttrykk med stort hell. Det som tidligere var pene melodier bak masse gitarer er blitt til lekre, små popperler. Misforstå ikke: The Boo Radleys var også tidligere et særdeles bra band om en noe uforløst, men bandets virkelige potensiale kan først oppleves på Wake Up Boo.

- Vi prøvde denne gang å lage et genuint popalbum, og jeg føler at vi har lykkes med det. Men det er ikke noe radikalt stilskifte i forhold til det vi har gjort tidligere. Det har alltid vært elementer av pop i The Boo Radleys, men det er først nå de umiddelbare elementene kommer til overflaten.

Mainstream gitarpop

- Jeg ser allerede nå at mange britiske radioer har begynt å spille våre låter, og jeg prater da om radioer som vanligvis ikke spiller annet enn listepop. Samtidig er det et faktum at tradisjonell gitarpop opplever enn aldri så liten renessanse i England om dagen. I England har det aldri vært noe problem for oss å nå ut til et publikum ettersom vi har en såpass sterk uavhengig musikk-kultur. Det er verre når vi skal utenlands fordi det der er viktigere med et image for å komme i medias fokus. Men dette er veldig forskjellig fra land til land.»

Hjemme på de britiske øyer er det uavhengige Creation som er Boo Radleys plateselskap, mens det internasjonalt er Sony som har ansvaret for bandet. Martin hevder at forskjellen mellom de to plateselskapene ligger på et følelsesmessig plan. Mens Creation har ansatte som er genuint opptatt av musikk, blir Sony mer som en vanlig bedrift der hovedhensikten er å tjene penger.

- Det er klart det er irriterende og problematisk å forholde seg til et plateselskap som ikke forstår seg på musikk. Sony arbeider med Michael Bolton, jeg tror knapt de vet at vi eksisterer. Vi har et mye bedre forhold til Creation enn vi kunne få hos hvilket som helst stort plateselskap. Til tross for begrensede ressurser har også Creation klart å skape band som er blitt berømte.

Barndoms drøm

The Boo Radleys har lenge kikket mot stjernene og er ikke fornøyd med å bare se. De ønsker å ta det siste steget opp mot evig berømmelse. Det påtagelig beskjedne imaget klarer ikke å skjule bandets higen etter å bli skrevet opp med store bokstaver i rockehistoriens annaler.

- Alle ønsker å bli hyllet. For oss er The Boo Radleys en barndomsdrøm som har gått i oppfyllelse. Helt fra vi var små og bodde i Liverpool har vi drømt om å spille i band og bli like berømte som The Beatles.

Likevel er det få band som har drømt sterkere enn The Boo Radleys. Strenende rundt i Liverpools gater i de sene tenår møtte Martin og vokalist Sice bassist Tim Brown og tidligere trommeslager Steve Hewitt. Forbildene den gang var lo-fi band som Dinasour Jr. og My Bloody Valentine. The Boo Radleys turnerte puber og barer i Merseyside distriktet. Drømmen var å kunne gi ut plater. I 1990 debuterte bandet på Rough Trade med EP'n Kaleidoscope, et psykedelisk lydsjokk som fortalte mye om bandets dop-bruk og mindre om bandets musikalske kraft. Fem år etter er det lite nostalgi å hente fra bandet over deres tidlige år.

- Vi hadde ganske andre referanser på hva slags musikk vi ville lage den gang. Samtidig var det litt slitsomt ettersom vi fort ble satt i bås med andre nye britiske band som Ride, Blur og delvis My Bloody Valentine. Spesielt den britiske musikkpressen var veldig opptatt av å markedsføre den såkalte shoegazer-scenen på den tiden. Den eneste likeheten med oss og disse andre bandene, var at vi hadde en forkjærlighet for støy samtidig som vi alle var søkende i vårt musikalske uttrykk. Vi har likevel blitt behandlet relativt pent av den britiske musikkpressen, så vi har egentlig ikke noe å klage over. Band som Suede f.eks har som regel alt å bevise, mens vi opererer mer lavmælt og behøver ikke å bevise noe. Det blir mer enn bonus hvis vi klarer å komme opp med noe bra.

De britiske musikkaviser har en sjelden evne til å frembringe nye stjerner for så to uker senere skandalisere dem. The Boo Radleys har foreløpig vært forskånet for denne type journalistikk og mye av årsaken er å finne i bandets nøytrale atferd. For til tross for en tidligere ekspansiv dop-bruk og dertil høy sigarføring, er bandet først og fremst på utkikk etter den perfekte popmelodi. Med Wake Up Boo har bandet kommet langt på vei, men i følge Martin Carr har bandet fortsatt mye å gå på.

- Den stadige søken etter umiddelbar popmusikk er den konstante drivkraften bak The Boo Radleys. Det er tvilsomt at vi i det hele tatt finner den, men vi vil stadig forsøke. Så får vi håpe at musikken vår fortsatt holder om 30 år. Det ville hvertfall vært morsomt om vi kunne lage musikk som hadde litt lenger holdbarhet enn dagens hit-lister.

BT: THE BOO RADLEYS: Gamle shoegazers ser mot stjernene. Foto: Scan Foto.

Hektende Dub

The Next Chapter of Dub er i motsetning til fjorårets Howyoudoin? et genuint dub-album uten vokal, med tunge bassganger som hovedingrediens. Og dette ser ut til å passe bandet langt bedre enn de konvensjonelle albumene. Her presenteres enn musikalsk lekelyst og vilje til å eksperimentere vi ikke har opplevd siden Renegade Soundwaves In Dub fra 1992. Riktignok makter de fortsatt ikke å holde interessen gjennom et helt album, men her finnes nok av lyd å leke seg med gjennom sommeren. Pulserende rytmiske temaer og elegante samplinger forteller oss at dette bandet bør holde seg til 12-tommere og dub-plater. For i perioder lager Renegade Soundwave lyd som virkelig får frem dansefoten. Oppskriften er som regel like enkel som virkningsfull. De finner en uimotståelig trommeloop og bygger videre med samples og synth-temaer. Musikken fungerer glimrende som imaginær filmmusikk og bør nytes i sene nattetimer. Hvis noe skal trekkes fra må det være manglende kreativitet i låttitler ettersom Renegade Soundwave på sitt forrige dub-album satte en høy terskel med låttittelen «Women Respond to Bass». Da blir det nedtur med titler som «The Jam Part 2» og «Nigthmare».

Renegade Soundwave The Next Chapter of Dub Mute/Sonet

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.