Sacchini i Paris

Klassisk musikk har alltid ført en om ikke betydningsfull, så i hvert fall trygg tilværelse i filmens verden. Filmen har ofte trukket den klassiske musikken ut av konsertsalen og gitt verkene et bredere publikum.

ESPEN MINEUR SÆTRE

Filmen følger ambassadøren fra 1784 til 1789, og ettersom Antonio Maria Gaspare Giochino Sacchini dør i november 1786, bare 56 år gammel, har regissøren James Ivorys Jefferson i Paris plassert en av sin tids mest anerkjente komponister rett inn i sitt riktige historiske miljø.

Det kan du knapt si var tilfellet når Richard Strauss Also sprach Zarathustra lånte sin klangverden til 2001 - en romodyssé, eller når Mozarts 21. klaverkonsert nærmest fikk tilnavnet «Elvira Madigan». Samuel Barbers Adagio for strykere beviser hvor tilfeldig valget av klassisk musikk kan være: Du finner verket som illustrasjon både til Elefantmannen og Platoon. Greitt at de brukte Ravels Bolero i Drømmekvinnen 10, den hadde jo en klar hensikt der, om enn ikke i et tilsvarende samspill med selve filmfortellingen som Beethovens Niende fikk i Clockwork Orange, men her med Sacchinis Dardanus i Jefferson i Paris har du ikke bare musikk som spyttet ut av den tidens musikalske munner, men også musikk som farger selve filmhistorien. Uten å gå for nært inn på selve filmen, så kan du faktisk oppfatte gestene, uttrykkene, holdningene og skuespillet til figurene rundt Jefferson som om de var sceniske figurer i en sen barokkopera. Du ser det lettest når tenoren John-Paul Fouchecourt inntar sin positur i den parykkdannete og parfymerte salongen for å synge arien «Jour Heureux» som en helt naturlig del av miljøet.

Operaen Dardanus ble skrevet i Paris og fremført mer enn 25 ganger bare i 1786. Jefferson kopierte tenorarien i det nå berømte brevet til Maria Cosway: «I send you the song I promised. Bring me in return its subject, Jour Heureux!»

Jefferson spilte filolin selv, og gjør det med vekslende hell i filmen, men hvem var så denne for oss ukjente operakomponisten Antonio Sacchini?

Sønn av kokken Gaetano, begynte å spille fiolin på ved konservatoriet i Napoli, der han også studerte sang, og cembalo, orgel og komposisjon med Durante - som forøvrig utropte ham til århundrets komponist. Han komponerer komiske verk for to teatre i Napoli, og i 1761 får han fremført sin første «opera seria», Andromaca. Operaverkene hans blir en stor suksess; han bebor Roma, Venezia; han blir boende ti år i London, og der beskriver Charles Burney verkene hans som «equal, if not superior, to any musical dramas I had heard in any part of Europe». Sacchini vinner engelskmennenes musikalske hjerter, men suksessen hans skaffer ham mange fiender, og under trusler om å bli satt i fengsel drar han til Paris i 1781. Versailles-slottet mottar ham entusiastisk, og han har allerede en glad gjeng beundrere som gjerne vil bruke ham og musikken hans som et tungtveiende argument i kampen mot Gluck og alt hans musikalske vesen. Dronningen (Marie Antoinette) gikk til det skritt å legge press på sjefene for Paris-operaen slik at de aksepterte Sacchinis krav om ti tusen franske francs for hver av tre nye operaer, slik at han kunne forbli i Paris.

Hans Dardanus var et komplett stykke original musikkdramatikk, og med denne operaen og de som fulgte, forsøkte han å skape verk som var den franske musikkdramatikkens idealer voksne. Dardanus (1784) får først suksess etter at Sacchini har revidert verket, og hans største suksess ble først uroppført etter komponistens død, men da gikk den til gjengjeld 583 ganger!

Sacchinis operaer er full av nærmest Mozartsk melodiglede med et stort uttrykksregister. Harmoniene han bruker er tettere enn det de fleste av hans kolleger skriver, og dramatiske høydepunkter når han ofte i lynraske kast fra dur til moll. Fiolinstemmene er stadig vekk virtuose, og vokallinjene hans blir aldri dekket til av instrumentalensemblet. Dardanus og Oedipe fremstår som ektefødte lyriske dramaer der all unødig musikalsk påheng er fjernet.

Sacchinis verkliste omfatter messer, noen symfonier, sonater for ulike instrumenter og noen strykekvaretter. Dardanus er jo først og fremst kjent som en lyrisk tragedie i fem akter med musikk av Rameau og premiere i 1739, mens verket i sin senere form (1784) blir en tragedie først i fire, så i bare tre akter til musikk av Sacchini. Librettoen byr på stort anlagt kamp med et sjøuhyre, heltemot og kjærlighet som til slutt gir Dardanus kongens datter til hustru Iphise mens Venus tar seg en tur til jorden for å belønne Dardanus' troskap mot gudene, og en gjeng cupider bygger et flott palass slik at de to får seg et passende sted å sette bo nå når de engang er gift. De seks utdragene fra operaen som soundtracket til Jefferson i Paris er litt mer enn et kvarter musikk, men musikken er så fengende at det neppe kan være tvil om fortsettelsen: For vi venter på mer opera signert Sacchini, og ikke stykkevis og delt, men komplett.

Bare så det er sagt: Filmmusikken fra Jefferson i Paris byr på en flott utført Corelli-sonate for fiolin og basso continuo; du får Charpentiers sopranduett «In hoc festo», et lite stykke cembalomusikk signert Duphly, samt filmmusikk komponert for det store lerret av Richard Robbins, noe som underlig nok ikke kommer i så stor konflikt med det barokke musikkstoffet.

Jefferson in Paris Original filmsoundtrack CDQ 7243 5 55311 Angel/EMI

BT 2: Antonio Sacchinis fabelaktige opera Dardanus blir hjulpet godt frem i rampelyset av James Ivorys Jefferson in Paris.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.