Det nye Japan?

Ichiko Ozawa, lederen av «Japan Renewal Party,» har skrevet Blueprint for a New Japan - The Rethinking of a Nation, en bok som varsler en helt ny måte å se Japan på.

AV BJøRN STENSAKER

Japans historie er merkelig og fascinerende sett med vestlige øyne. Landets føydale tradisjoner har gjennom århundrene satt sitt preg på både økonomisk utvikling som levesett, og har mye av æren for det japanske økonomiske under. Den økonomiske suksessen på 80-tallet førte til både beundring, kopiering og frykt fra vestlig side, men har også en bakside som opptar stadig flere japanere. En av de som i det siste har markert seg sterkest på den nye politiske scenen i Japan er Ichiko Ozawa. Ozawa var en sentral skikkelse i det lenge regjerende liberal-demokratiske partiet, men brøt ut i 1993 og dannet «Japan Renewal Party,» som var ett av partiene i koalisjonsregjeringen som overtok etter det liberal-demokratiske partiet.

Det er imidlertid som forfatter av boken Blueprint for a New Japan - The Rethinking of a Nation, Ozawa er blitt kjent utenfor Japans grenser. Ozawa opplevde faktisk å få boken oversatt til engelsk av den amerikanske etteretningsorganisasjonen CIA, før forlaget hadde rukket å tilby en internasjonal utgave. Størrelser som Henry Kissinger, James Baker og Jay Rockefeller har i ulike sammenhenger hevdet at boken er svært interessant fordi den representerer tenkningen til en ny generasjon japanske politikere. En generasjon som ser for seg et mer åpent og utadvendt Japan både når det gjelder sikkerhetspolitikk, bistand og internasjonalt samarbeid.

I boken tar Ozawa et oppgjør med mange av Japans foregående politiske ledere, og ikke minst deres lederstil. Kritikken går ikke på at landets tidligere statsministre har utøvet for mye makt, men heller at man har solgt sin makt til sterke politisk-industrielle konglomerater som Ozawa hevder i realiteten har styrt Japan i hele etterkrigstiden. Tesen om at «stemmer teller - ressurser avgjør» må sies å treffe godt på den japanske virkeligheten. At Ozawa er en politisk liberalist skinner imidlertid tydelig igjennom i de forslag og visjoner som stilles til skue. Som et alternativ til den japanske levemåte med høy inntekt, men også høye priser, trange boforhold, et ekstremt konkurransepress både i skole og næringsliv, og ikke minst, et dårlig sosialt klima, foreslår Ozawa en orientering bort fra det kollektivt orienterte japanske samfunn, til større fokusering på enkeltindividet. Forfatteren foreslår et program på 5 friheter som nok kan høres merkelige ut i en norsk kontekst, men som nok gir større mening for den jevne japaner: Frihet fra Tokyo, frihet fra de store japanske selskapene, frihet fra arbeidspress, frihet fra etablerte alders- og kjønnsrollemønstre, samt frihet fra reguleringer. Ved å skissere disse fem punktene får man også et innblikk i hva som må utvikles i morgendagens Japan. Større grad av byutvikling, mer vekt på miljøvern og en oppmykning av de sterke kulturelle og sosiale bånd som forfatteren fremdeles mener styrer det sosiale liv.

«Våre barn studerer for hardt, de voksne arbeider for mye, og de gamle har ingenting å gjøre» er ifølge Ozawa en vanlig japansk oppfatning av tilstanden. Et utrolig prestasjonspress allerede fra barneskolen av for å komme seg inn på de «riktige» videregående skolene, og de «riktige» universitetene, for deretter å få innpass i de «riktige» selskapene, har ført til et Japan som Ozawa beskriver som et «økonomisk dyr». Hva skal man med materielle goder når man hverken har tid eller mulighet til benytte seg av godene, spør Ozawa? Når det gjennomsnittlig tar 3 timer å komme seg til og fra jobben i Tokyo, betyr det at hele 3,5 år av livet til en Tokyoborger går bort til unyttig reising. Og selv om man arbeider et helt liv, har meget få i Tokyo faktisk råd til å kjøpe sin egen bolig. Og mens byene er overbefolket, er landsbygda underutviklet. Mangelen på vannklosetter og andre elementære fasiliteter på landsbygda oppgis som hovedgrunnen til at mange unge, tross alle ulempene, faktisk foretrekker å bo i byene.

Ozawas angrep på de store japanske selskapene er også verd å merke seg. Disse store handelshusene som driver virksomhet innen de fleste bransjer har tradisjonelt vært de dominerende maktsentra i Japan, takket være de meget tette og ofte personlige forbindelsene som eksisterer mellom industrimagnater, byråkrater og politikere. Japanere som etter sin utdanning får jobb i et av disse selskapene har stort sett tilbrakt hele sin yrkeskarriere i dette selskapet. Livslang ansettelse er nærmest blitt oppfattet som både en rettighet og en plikt. At selskapene også har sine egne fagforeninger, skoler, sosiale ordninger har bidratt til en sterk lojalitet til arbeidsgiveren. En tradisjon som kan føres tilbake til 1500- og 1600-tallet da enkelte av disse selskapene ble etablert av datidens samuraier. Fordi økonomiske vanskeligheter i 90-årene har tvunget enkelte selskaper til å si opp ansatte, har lojaliteten mellom selskap og ansatt allerede fått sine skraper.

Japan har tradisjonelt vært spart for store arbeidskonflikter. Spørsmålet er hvor lenge det vil vare hvis båndene mellom arbeidstakere og arbeidsgivere løsner ytterligere. Et bortfall av den sosiale stabiliteten som dette forholdet har bidratt til, kan medføre store omveltninger i hele det japanske samfunnsliv.

I tillegg til de innenrikspolitiske endringene som Ozawa ser for seg, er også de utenrikspolitiske visjonene Ozawa stiller opp spennende lesning. Sørøst-Asia er i dag et av de områder i verden med størst andel av militære investeringer, og med mange uløste konflikter landene imellom. Håpet som blir skissert er at Japan i det neste århundre skal bli det som forfatteren kaller en «normal nasjon» på den internasjonale scene. I klartekst betyr dette at Japan i større grad vil være delaktig i fredsbevarende operasjoner og ikke minst, spille en mer aktiv rolle for å bidra til den sikkerhetspolitiske stabiliteten i regionen. Etablering av mer omfattende bistandsprogrammer til ulike land i den tredje verden inngår også i Ozawas planer. Videre prioriteres utviklingen av økonomien i Stillehavsregionen og ikke minst samarbeidet mellom Kina og Japan, noe som indikerer hvor forfatteren mener tyngdepunktet i verdens økonomiske utvikling etter år 2000 vil befinne seg.

Hvis de reformkåte og endringsvillige nykommerene på den politiske scenen lykkes med å ta makten fra det herskende gubbeveldet, står Japan fremfor en meget turbulent og spennende tid. At Japan synes på vei ut av sin delvis selvpålagte politiske og kulturelle isolasjon vil imidlertid ikke bare bli møtt med lovord. Et mer utenrikspolitisk aktivt Japan i kombinasjon med en eventuell opptrapping av landets militærmakt har allerede blitt møtt av kritiske røster fra de som i disse dager husker japansk ekspansjon og imperialisme fra 50 år tilbake, og som ser på Japans enorme økonomiske makt som en ny potensiell trussel.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.