[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Ikke for alle og enhver

For nærmere åtte hundre år siden skriver en teologistudent fra Aquino, en liten landsby mellom Roma og Napoli, en avhandling om væren og vesen. Navnet hans er Thomas fra Aquino. Med sine teologiske skrifter kommer han til å legge grunnlaget for det vi i dag kjenner som den katolske kirkes teologi.

Vel tre hundre år senere, i et land som legger sin stolthet i å ha talt Paven midt i mot, ser avhandlingen dagens lys. Kristendommen er på vikende front, og takket være en øldrikkende kvinneglad tysker med folketekke har katolisismen for lengst mistet sin innflytelse over sjelene. Mannen med folketekke heter Luther og var ikke særlig begeistret for Pavekirken.

Når en avhandling fra høymiddelalderens skolastikk deiser ned i norsk språkdrakt akkurat nå kan man velge å kalle det en kuriositet eller en kulturhistorisk begivenhet av rang. Vi holder oss til det siste. For det er ikke et hvilket som helst verk som nå er gjort tilgjengelig for de av oss som ikke behersker latin.

Brytningstid

Avhandlingen har oppstått i en av de mest dramatiske brytningstidene i Europas åndshistorie. Kristendommen har eksistert uforstyrret som offisiell religion i nærmere tusen år, men møter nå plutselig en utfordrer av skremmende format. Den mulige rivalen heter Aristoteles, en filosof fra oldtiden som har gått i glemmeboken, men som dukker opp igjen via arabisk kultur.

Kirken reagerer sin vane tro med redsel på nye ting og setter Aristoteles på indeks. I 1224 blir det forbudt å studere ham ved universitetet i Paris som er et av tidens ledende lærdomssenter.

Konflikt eller syntese?

Men Thomas Aquinas aner faren. Han innser at kristendommen ikke er tjent med en så overbevisende og argumentativt overlegen motstander som Aristoteles. Utfordringen for ham ligger i å smelte den aristoteliske filosofi sammen med kristendommen, og det er det som blir hans livsverk.

De ente et essentia (Om væren og vesen) tilhører Aqinas ungdomsverk og er den eneste rene filosofiske avhandling han har skrevet. Den handler rett og slett om det som er, væren som filosofene kaller det, og er det første systematiske forsøk på å tolke Aristoteles begrepsverden inn i en kristen gunnoppfatning.

Selv om begrepene Aquinas benytter seg av ikke er spesifikt kristne aner man en understrøm av teologiske motiver som egentlig er avhandlingens sjel. Det innebærer at alt Aquinas kaller væren i siste instans munner ut i den mest fulkommene absolutte væren, nemlig Gud, som er væren og vesen i ett, opphav og endemål for alle ting.

Aristoteles hadde vært inne på de samme tankene, men av forstålige årsaker uten begrep om den kristne Gud. Aristoteles kan derfor bare slutte baklengs til Gud. Han resonnerer at siden alt må ha en årsak må det finnes en første årsak, en opphavelig beveger som har satt i gang all bevegelse i universet. I begynnelsen må det altså ha vært en slags Gud.

Gud baklengs

Men den greske filosofis element er den tilbakeskuende erindring. Å forstå væren er å forstå det som har vært. Kristendommen er derimot apokalyptisk, eskatologisk og messiansk. Den ser fremover. Tilværelsen er ikke bare noe som har opphav, men også noe som slutter. Og det er her kristendommen legger opp til et gudsbegrep som ikke ligger bakenfor, men også foran menneskene. Gud er ikke bare den som har vært, men også den som skal komme.

Alt værende, dvs. alt eksisterende i denne verden, bir derfor rangert i ulike nivåer under det absolutte, eller Gud, som troner på toppen av alt. Og det er nettopp det som skjer i De ente et essentia. Aquinas anliggende er ikke å si noe om Gud, men hvordan alt som er står i forhold til Gud. For å foreta denne rangeringen bruker han begreper som form og stoff (materie), væren, vesen, substans og aksidens. Det hele er ganske komplekst og ved første øyekast kan teksten virke forvirrende.

Imidlertid er resultatet middelalderens særegne helhetsoppfatning av tilværelsen - der alt finner sin plass innenfor et fornuftig ordnet hele. Det kan se ut som en historisk lov at slike store filosofiske systemer som ordner alt har en tendens til å opptre i perioder rett før ting braker sammen. For perioden etter Aquinas er langt fra preget av den avklarethet og ro han tilstrebet som et resultat av sine arbeider. Andre teologer med avvikende syn kommer på banen. Grunnlaget for kirkesplittelsen som kommer med reformasjonen ligger i kim i forholdet mellom Fransiskanermunker og Dominikanerne som Aquinas tilhørte.

Mystikk og taushet

Langt senere i livet skjer det imidlertid noe som setter et besnærende punktum for dominikanermunkens teologiske anstrengelser. Han holder på med sitt store verk Summa theologia, et omfattende arbeid på over 2600 kapitler som skal gi en sammenfatning av den kristne teologi. En dag går han ut på balkongen i klosteret der han holder til. En munk forteller at Aquinas kommer tilbake, forandret i ansiktet, og sier at han fra denne dag ikke vil skrive mer.

Hva som har skjedd ute på balkongen er det ingen som vet, men at Aquinas har hatt en visjon, en dyp religiøs opplevelse, er åpenbart.

Hva han har opplevd lar seg ikke uttrykke, men verket hans blir med det stående som en slags tostemt kromatisk fuge der religion og filosofi ved gjensidig hjelp klatrer mot himmelen for å kulminere i mystikerens taushet. For den som vil begynne klatringen er De ente et essentia stigens første trinn.

Thomas Aquinas:
Om væren og vesen
Oversatt og med innledning av Nils Heyerdahl, Latinsk/norsk utgave
Vidarforagets Akademibøker
Anmeldt av Knut Saanum
[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 
[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.57 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.