![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
I Camille Paglias siste essaysamling Vamps and Tramps skyter hun fra hoften. Hennes tredje bok er den frekkeste og friskeste, og samtidig minst akademiske. Paglia var et ukjent navn inntil 1990, da hun publiserte den 700 sider tykke Sexual Personae: Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson. Siden det er hun blitt Amerikas kanskje ledende intellektuelle kvinne, som bevisst utfordrer Susan Sontag og feminismen.She loved the games men played with death,
Where death must win;
As thought the slain man's blood and breath
Revived Faustine.
(A. C. Swinburne: «Faustine».)
Essayene i Vamps and Tramps er, liksom den forrige Sex, Art and American Culture, for en stor del innlegg fra debatter og tidsskrift, noen også transkripsjoner fra fjernsynsintervjuer og -samtaler, samlet i bolken «Memoirs and Adventures». Da jeg overvar Paglias liveshow i London ifjor vinter, formet begrepet «Stand-up-Academician» seg vagt i hodet - et inntrykk hun nå forsterker.
En av mine favoritter herifra er «Glennda and Camille Do Downtown». Glennda er en drag-reporter som har tatt navnet Glennda Orgasm; og til deres vandrende samtale i New York stiller hun i lang kjole, mens Paglia er iført bukse og dressjakke. Det kjønnsrolle-lekende er markert. Samtalen består av kjappe replikker, hovedsaklig om Paglias yndlingstema: Kunst og sex!
PAGLIA: Pornography and art are identical for me... I think Michelangelo is a pornographer.
GLENNDA: I think a day without pornography is like a day without sunshine.
Dette bør antyde tonen i dialogen, som i nedskrevet tilstand med kommentarer fortoner seg som et drama, en Comédie humaine. Et av høydepunktene er når de to støter på en gruppe som aksjonerer mot pornografi. I utgansgspunktet er det demonstrantene som er aggressorene, en rolle som Camille og Glennda imidlertid raskt overtar. Folkelig utspørrende og utskjellende avslører Paglia det ironiske i at aksjonistene i sin iver etter å bekjempe pornografi, faktisk distribuerer den - og hun spør naivt hvor man kan få flere slike bilder. Når hun røper sitt navn, er det nesten så demonstrantene korser seg, før de dasker til film-teamet og forsøker å gjemme seg.
Er det rart de mest fundamentalistiske feministene misliker damen?
Paglia har da også oppnådd å bli angrepet i Susan Faludis Backlash. Dette skyldes nok bl.a. hennes erkjennelse av driftenes betydning ikke bare i menneskelig adferd, men også i kultur, såvel som hennes «pro-porn» holdning. «Feminist dogma keeps people from recognizing good old-fashioned decadence,» heter det i Vamps and Tramps. Her hjemme har hun pådratt seg Klassekampens mishag.
Boken innholder også endel essays og bokanmeldelser over klassikere fra kunst- og litteraturhistorien - som den engelske kunsthistorikeren Lord Kenneth Clarks studie The Nude.
«Sex, I have argued in my prior books, is animality and artifice, a dynamic interplay of nature and culture. To study it, one must weigh the testimony of art and draw on all the scholarly resources …»
De enkelte kapitler i hennes «seksualteori» diskuterer aktuelle spørsmål: Voldekt, abort, prostitusjon og pornografi, og homoseksualitet - hele tiden med et kulturhistorisk perspektiv. Avsnittet om homoseksualitet heter «Rebel Love». I Paglias verden er homoseksuell praksis like mye en symbolsk handling, i opprør mot samfunnsnormer og frigjort fra familiebånd. Hva sier bispemøtet - eller velmenende, politisk korrekte sosinomer - til dette?
Den tilbakevendende tese er at blandingen av drifter og sex - det dionysiske - med sivilisasjon, kultur og kunst - det apollinske - avler kunst; og er nødvendig for kunstene! Dette er også et sentralt point i Sexual Personae. Kanskje ikke helt nytt, men over hundre år etter Nietzsche er det befriende at noen igjen viser oss dekadensens sanne verdi, og med kraft.
Driftenes tilsynekomst i kunstene og litteraturen skaper en også en viss dekadense som i den «guddommelige» Marki de Sades verk. Av lignende grunner er også de engelske dikterne Swinburne og Wilde store for Paglia.
«The book accepts the canonical western tradition, and rejects the modernist idea that culture has collapsed into meaningless fragments.»
Avhandlingen hennes bar også tittelen Sexual Personae, og omhandlet androgyni og hermafrodittisme - som står sentralt i Paglias forfatterskap - i Spensers engelske renessanseepos The Faerie Queene. Først efter mange år oppnådde hun et professorat, i Philadelphia.
I 1990 publiserte hun Sexual Personae: Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson. Boken var av en mer akademisk art enn de påfølgende, og følger gjennom historien motiver som androgyni, femme fatale og the beautiful boy.
Dermed var hennes berømmelse sikret. Både i USA og Europa har hun vakt stor oppmerksomhet, og figurerer stadig i media. I Norge var UKS-nytt 1/2 1994 for en stor del viet Paglia. Betegnende nok var de de beste artiklene skrevet av to norske kritikere. Man burde kanskje latt det bli med det. Å bringe oversettelser av to kjente representanter for det feminist-establishment Paglia står i oposisjon til, er som å la Pollyanna vurdere Marki de Sade, eller omvendt.
De to essaysamlingene: Sex, Art, and American Culture (1992) og Vamps and Tramps gir fortløpende oversikt over hennes mediahistorie. Coverene forteller sin historie: Sexual Personae bærer et dobbeltportrett av Nefertiti og Emily Dickinson, her er det kulturhistorien som står i sentrum. På forsiden av Sex, Art, and American Culture ser vi en beskjeden kvinnelig akademiker i en vag tåke. Men nå til sist fremstår hun selv som Vamp, fotografert i helfigur, heftig sminket og med kniv i beltet. Hun vet som de antikke cæsarer at folkets gunst og publisitet er hennes beste beskyttelse. Det kan hun trenge, for nå har Camille Paglia utfordret det politiske korrekte, kvasi-radikale establishment som styrer de akademiske og intellektuelle verdener, representert ved en ledende skikkelse som Susan Sontag:
«When I heard that Sontag was directing Waiting for Godot in Sarajevo, I burst out laughing. 'Little Susie Sunshine,' I cried, 'bringing good cheer to shellshocked Bosnia'!»
Billedtekst:
Camille Paglia:
Vamps and Tramps: New Essays.
Vintage Books: New York 1994
Anmeldt av Knut Ljøgodt
PAGLIA SOM DIVA: Denne karikaturen gir assosiasjoner til Aubrey Beardsleys strek og de dekadente 1890-årene - en periode Paglia gjerne identifiserer seg med.
Tegning av Charles Heffling, fra Vamps and Tramps.
BOKS:
«… too-muchness [is] the hallmark of decadence."
«Judeo-Christianity never did defeat paganism, which still flourishes in art, eroticism, astrology, and pop culture.»
«There is no female Mozart because there is no female Jack the Ripper.» (Klassekampen avskydde dette sitatet.)
«A hundred nuns linked by dildos!» (Om Marki de Sade)
«I resist the general perception that sadists and masochists are maladjusted. Like drag queens, they see through the sexual masks of society."
«The lovable nerd was just another leering Nero.» (Om Woody Allen)
«Donatello's David, one of the most important, revolutionary works in the whole history of ar, is, in fact, a work of child pornography."
«I see the vendetta as jolly, historical, knee-in-the-groin sport."
«They [Madonna & Diana] will withdraw to a Tibetan monastery, run by Richard Gere, to which women and hermaphrodites can come for flagellation by Madonna and then nursing and healing by Diana."
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]