Professorens egne sexopplevelser

En utmerket anledning for alle sosiologistudenter i Oslo til å bli bedre kjent med en av sine lærere. Karin er 46, liker å lese og kle seg litt røft. Og hun forteller alt…

Historiene fortelles med et banalt ordforråd. (Det snakkes om «hode» vs. «kropp», og «koseliv» vs. «luksusliv etc). Forklaringen kommer et sted mot slutten i boken: «I analysen fokuserte vi på hva vi husket, hvordan vi husket den aktuelle situasjonen og hvordan vi i dag ser på den sammenlignet med hvordan vi oppfattet at vi så på den da.» Det er altså den unge Widerberg som taler. Det fortelles ingenting om hvordan Widerberg og hennes kollegaer greier å holde disse nivåene fra hverandre, og det kan vel være like greit. «All historie er samtidshistorie», sa Benedetto Croce en gang; men han var jo mann, så den innsigelsen faller på sin egen urimelighet.

Det som kommer frem i historiene fra barndom og ungdom, og i en senere bolk som tilsvarende har historier fra Widerbergs møte med akademia, er at når kvinner har det bra, koser de seg. Men for å bli tatt på alvor av menn, må de tre ut av denne matriarkalske tilstanden og inn i et mønster som er styrt og kontrollert av menn: « velge kunnskapsrommet innebærer «å velge bort seksualitet», fortrenge den eller plassere den i separat rom, noe som igjen bygger opp under hore-madonna-bildet.» Men som haren sier i «Reve-enka»: «Det var ikke så ille heller». For Widerberg gjorde følgende oppdagelse: «…noen mennesker kunne lire av seg og noen kunne se. At akademia også tok vare på og verdsatte evnen til å se, var for meg en positiv overraskelse».

Det finnes altså noe verdifullt i akademiske studier for kvinner, selv om alt er styrt av menn. «At det finnes kvinner på disse arenaene forandrer ingenting», skriver Widerberg. Det er et litt merkelig utsagn. Betyr det at uansett i hvor stor grad feminister engasjerer seg og kommer til orde, så vil de pr. definisjon være undertrykt etc? Kanskje det. Det vil jo legitimere deres aktivitet i det uendelige og ad absurdum.

Det er en krig på alle fronter: «Jeg vet at i akademia kan en mann når som helst og fra det ene øyeblikket til det andre, tenke på eller behandle meg som kropp (…..) Kropp blir et maktmiddel som begge parter benytter seg av, men som hovedsaklig diskrediterer kvinnen, først og fremst fordi det foregår i et hierarki der mennene dominerer i alle henseender.»

Nuvel. Hva med Akademiet i Aten? Og engelske kostskoler? Mennesker har til alle tider behandlet hverandre på måter som ikke samsvarer med alle teorier om rettferdighet. At mann/kvinne er en grunnleggende motsetning i så henseende, er åpenbart kun for de som energisk leter etter eksempler på nettopp dette.

Hvordan torde kvinnene i utgangspunktet å gjøre entre på et sted så gjennomsyret av patriarkalske tanker og blikk? Hva skulle de der i det hele tatt. Som Widerberg sier om Dorothy Smith: «'Male-stream'-sosiologi har ingenting å fortelle, er ikke brukbar for kvinner, og det vil hun at hennes sosiologi skal være». Såvidt jeg kan skjønne er målet en sosiologi og vitenskap som i alle henseende bekrefter det man bestemt seg for å vise i utgangspunktet. (Ja, du vet hva det er).

Widerberg gjennomgår forskjellige feministiske innfallsvinkler i slutten av boken, og kommer forunderlig nok frem til at uansett hva som er problemet, så er «minnearbeid» den beste løsningen. «Minnearbeid» er fremgraving/konstruksjon av den type som Kunnskapens kjønn er full av. Nærhet er løsningen. Som Widerberg sier i sin utlegning av Joan Scott: «…hva kan være sannere enn et subjekts egen beretning om sine erfaringer?». Alt annet er bare skurr, kluss og avsporing: «Gjennom at forskningsobjektet får snakke selv, åpner det for forskjellige stemmene hun har, som lett blir usynliggjort eller forsvinner i intervjuundersøkelser der intervjuerens stemme dessuten blander seg inn og gjør det hele til en eneste grøt».

Selv forstod jeg aldri hensikten med minnearbeidet, eller dets sammenheng med teoriene såvidt antydet i slutten av boken. Jeg kunne kanskje ane en viss ekshibisjonistisk glede renne nedover tekstflaten, men det gjorde meg heller ikke klokere. Kan det ha noe med min lesesituasjon å gjøre? Den lignet nemlig ikke på Widerbergs: «Store deler av pensum opplevde jeg som så lystbetont at jeg innrettet meg deretter. Derfor bedrev jeg studiene mine i senga; varmt innpakket og behagelig tilbakelent mot putene, omgitt av te, kaffe, smørbrød og godterier. Fortsatt leser jeg helst for å skaffe meg forståelse i behagelige omgivelser; hjemme i lenestolen og senga. Kroppslig velvære letter intellektuell forståelse og vice versa.» Og vice versa?! Dvs. 'Intellektuell forståelse letter kroppslig velvære'. Prøv å anvende den på folk du kjenner og situasjoner du har vært i!

Jeg kan ikke befri meg fra tanken om at Widerberg krisemaksimerer og slett ikke ser den enkle og geniale løsningen som hele tiden har vært en mulighet: Eget kvinneuniversitet med pute og godterier innen rekkevidde. Det vil løse alle problemer.

Karin Widerberg: Kunnskapens kjønn. Minner, refleksjoner og teori. 171 s. Pax forlag 1995 Anmeldt av Kjetil Korslund

BT2: WIDERBERG: Nei til 'male-stream sosiologi'.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.57 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.