Blant de fem morsomste i år

Er det mulig å leve sammen med noen som har en håpløs platesamling? Er det noen vits i å bli kjent med noen som liker Simple Minds, og aldri har sett en Quentin Tarantino-film?

For et menneske som har et par tusen skiver, og ukentlig leser et større antall musikkblader er dette blasfemi, det er en kløft som er uoverstigelig, for hva skal en prate om når partneren har hatt de samme femten skivene i ti år, og svarer «alt mulig» på spørsmål om hva slags musikk en foretrekker.

For trettifem år gamle Rob Fleming er dette helt sentrale problemer, han er musikkjunkie, og driver en nedadgående platesjappe. Han er akkurat blitt droppet av kjæresten, en jurist som ikke lenger bryr seg om hva som burde være førstevalget på platetallerkenen, og som er gått lei av musikksnobben Rob.Han tenker alltid på livet i henhold til de fem beste bøkene (The Big Sleep av Raymond Chandler, Red Dragon av Thomas Harris, Sweet Soul Music av Peter Guralnick, The Hitchhicker«s Guide to the Galaxy og noe av enten William Gibson eller Kurt Vonnegut), de fem beste filmene (The Godfather, The Godfather II, Taxi Driver, Goodfellas og Reservoir Dogs), og selvfølgelig alt av musikkrelaterte ting. Etter å ha blitt dumpet av dama presenterer han også sin topp fem slutt-med-kjæresten liste. Og det er ikke så greit å være 35 og drive en lite vellykket plateforretning, mens hans jevnaldrende tjener masse penger og lever lykkelige A4-liv i forstedene. Settingen er selvfølgelig London, musikk og trendsnobbested nr. Žn, en by hvor det virkelig krever total dedikasjon for å henge med.

Robs «Top Five Bands Or Musicians Who Will Have To Be Shot Come The Musical Revolution:»

1. Simple Minds

2. Michael Bolton

3. U2

4. Bryan Adams

5. Genesis

Rob har egentlig ingen nære venner, riktignok er det to ansatte i sjappa hans som han hver uke tar en pubtur med, men vennskapet er basert på diverse topp fem-lister, og stikker egentlig ikke særlig dypt. De lever etter idelogien: «What really matters is what you like, not what you are like.» Det er ikke så veldig mange på deres alder som tenker slik, og Rob er i tillegg av den typen som blir patetisk selvmedlidende etter bruddet med kjæresten. Han er sykelig interessert i om hun har ligget med noen andre, og alt det der, han piner seg selv og blir mer og mer hårsår overfor alle andre.

Dette kan kanskje høres trist og leit ut, det er det ikke.

Hornby har bare satt seg ned og latt historien rase avgårde, og det flyter som en god pønkskive. Det hele er skrevet i presens første person, som gir en direkte følelse, og Rob er herlig teit. Han oppfører seg som en tenåring med midtlivskrise, han vil så gjerne ha tilbake eks. kjæresten, men buser på med utsagn som får en til å rødme.

Når Rob setter opp sin topp fem drømmejobbliste, er - ikke overraskende - journalist i New Musical Express vinneren, og High Fidelity burde passe utrolig bra for folk som har lignende jobber. Boken viser det utrolig tåpelige med å være fullstendig fiksert på musikk og samtidig hvorfor det er så morsomt å være det.

I do what I want

I do what I feel like

I'm not a trendy asshole

- Offspring, «Smash»

Nick Hornby: High Fidelity, 253 sider Victor Gollancz 1995 Anmeldt av Morten Abrahamsen Olaf Norlis Bokhandel, Oslo

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.