Beretningen om en varslet debatt

Andreas Edwien er en røst som roper i ødemarken. Selv etter at hans bok Dogmet om Jesus er utgitt for tredje gang, blir det mest med varslingen.

Andreas Edwien minner meg litt om ham.

***

IdŽhistorikeren Andreas Edwien er ikke så opptatt av å erklære Gud som død, som å si med mange ord det Øverland konsist formulerte om Jesus at «jeg tenker vi kaller ham en tosk».

Stort sett vil alle ha en venn i Jesus,. Selv de aller mest kristendomskritiske vil gjerne ha Jesus på sitt lag som det gode menneske fra Nasareth, og beskriver ofte sitt angrep på kirken som et forsvar for Jesus, som en måte å «ta ham tilbake» på. Slik blir Jesus den første sosialist, den første hippie, husokkupant, muslim, human-etiker, høyre-mann, velg og vrak.

Den festen er ikke Andreas Edwien med på. Han synes Jesus videreformidlet en håndfull gode poeng fra jødisk tradisjon, men mener at han ellers er et temmelig plagsomt stykke kulturelt arvegods. Edwien har skrevet flere bøker om dette temaet, og hans mest kjente, Dogmet om Jesus, er nå blitt utgitt på forlaget Pax i sin tredje utgave siden 1965.

På et vis er det befriende at noen ønsker å rykke så hardt i religionsdebatten, at noen definerer det onde som bosatt i roten og velger å forkaste hele grunnmuren til den vestlige sivilisasjon. Nå for tiden vil faktisk noen av oss være takknemlige for hvilken som helst tilnærming til kristendommen, bare den ikke har noe å gjøre med homoseksualitet. Dessuten bruser det så deilig av en kritikk mot den norske kirke som for en gangs skyld ikke er fremmet av krypto-katolikker eller krystallbærende new-age sjamaner.

På den andre siden får utvilsomt Andreas Edwien i sin bistre kamp mot kristendommen mye av landsbyidiotens skjær over seg. Det er selvfølgelig fult mulig, og kanskje enda til intellektuelt redelig, å være mot kristendommen i hele sitt vesen. Man kan også være mot de gamle grekerene, vikingene, og den industrielle revolusjon, men like fult så sitter vi nå her og er et resultat av alt sammen, så etter at man først har erklært seg som anti - hva så?

I 1962 sendte Edwien en henvendelse til de teologiske fakulteter kalt Kirkens dogmer om Jesu naturstridige fødsel og oppstandelse. Memorandum til de teologiske fakulteter. SANNHET ELLER USANNHET? Hans spørsmål var ordrett som følger: 1. Har kirken rett i at Jesu fysiske gener på farssiden stammer fra en ånd og ikke et menneske? 2. Brøt Jesus dødens natrulov ved fysisk å «stå opp» og fortsette et deretter uavbrutt liv i sin personlige identitet (og hvor en eventuell «forvandling» ikke har gått ut over denne identitet)?

Med en toleranse han kan hende ikke fortjente og en sleivethet som ikke er de teologiske fakulteter til ære ble han lovet ja, ja, visst skulle han få svar, kan skjønne det, selvfølgelig. Svar uteble imidlertid, og beklageligvis er det mye som tyder at dette til viss grad har gått Edwien til hodet og gjort en mann av anseelige kapasiteter til en énsaksfanatiker. Man kunne vel sendt mannen et postkort. Man kunne henvist til Confessio Augustana, som han jo kjenner, og lagt ved en liten PS om at gener og gener, vi beskjeftiger oss ikke så mye med gener her hos oss men kanskje du finner noen andre som kan hjelpe? Noe i den dur.

Ved kirkelige høytider bevilges Edwien av og til spalteplass i Klassekampen der han trekker fram sin ubesvarte henvendelse i vekselsvis bitre og triumferende ordelag. Klassekampen har en tolerant holdning til kristendommen men som prinsipielt opposisjonell nærmest forplikter den seg å velge mellom ham og Audun Eckhoff til jul og påske. Hva skulle de gjort ellers? Hatt portrettintervju med Varg Vikernes?

Den fortielse både Dogmet om Jesus og hans memorandum er blitt møtt med tolker forfatteren selv som tegn på kirkens feighet og på sine egne argumenters fortreffelighet. Det slår ham tilsynelatende aldri at andre kanskje finner hans prosjekt ikke så lite dustete, og derfor velger å prioritere andre saker framfor hans egen.

Kanskje man et øyeblikk skulle forsøke å ta utgangspunt i Edwiens premisser; at Jesus tok feil og at det er på tide å føre ham til en mindre eksaltert plass i verdenshistorien, som Edwien sier i klartekst ved flere anledninger; «Enhver historisk person, Jesus innbefattet, har et ubetinget krav på å beholde sin historiske identitet». Argumenterer han godt og vettugt? Er dette et viktig manifest for en post-kristen tid, burde dette være pensum for kommende teologer og sjelesørgere, for at de skal få innsikt i viktige problemstillinger?

Denne anmelder synes Edwien stiller seg mer lagelig til hogg enn det som nødvendig er med sine hyppige referanser til apokryfa som Henoks bok og Thomas-evangeliet. Dette er utvilsomt skrifter av betydelig kirke- og kulturhistorisk betydning men deres relevanse i Edwiens debatt er meget uklar utover at de passer inn i hans verdensanskuelse. Når Edwien i tillegg hevder at denne type skrifter er blitt bevisst holdt tilbake av kirken for å hindre erkjennelser og innsikt som hans egen smaker det hele av en underlig blanding av konspirasjonsparanoia og anti-kristen gnostisisme.

I tillegg har han lett for å gli over i den reneste kneipeteologi, som når kristendommen forkastes fordi Edwien mener jorden umulig kan ha blitt skapt på så kort tid som det hevdes i skapelsesberetningen. Kombinert med spekulasjoner omkring Jesus som kastrat for egen hånd blir til slutt Edwiens tanker omkring Jesus og kristendommen av heller liten interesse.

Den nye utgaven er forsynt med et spektakulært avskyelig forord der forfatteren tar Holocaust til inntekt for sin egen sak og hevder at det hele skyldes kristendommen, dens førerprinsipp og dens religiøse rasisme. Edwiens forsøk på å påvise en kobling mellom Jesus og den vestlige sivilisasjonens barbari blir uinteressant når han viser for en dag en så til de grader manglende nyanseringsevne. Ved å frikjenne en udåds gjerningsmenn og heller legge skylden på en ideologi han misliker, åpner Edwien sin bok med å presentere seg som en underlig skrue snarere enn en debattant som fortjener den oppmerksomhet han til kjedsommelighet krever.

Dogmet om Jesus er en tåpelig bok skrevet av en tåpelig mann. Argumentasjonsnivået ligger omtrent på samme nivå som de fleste bøkene i bokhandlenes «alternativ livsstilÓ-avdeling. En fundamental debatt omkring kristendommens vesen er helt sikkert på sin plass. At det fram til i dag ikke har kommet noe ut av Edwiens forsøk skyldes ikke nødvendigvis feighet fra kirkens side, men snarere at hans argumentasjonsrekke ikke holder mål. Kanskje interessen ville øke dersom forfatteren var mindre snar til å koble folkemord i det 20. århundre med antagelsen om at Jesus ikke hadde forutsetning for å vite at jorden var rund.

***

Jeg løy for drosjesjåføren bare for å komme ut av bilen. Egentlig bekjenner jeg meg til den autoriserte verdi av Pi.

Andreas Edwien Dogmet om Jesus - En bok om hans feiltagelser 3. utg. Pax Forlag anmeldt av Bjørn Gabrielsen

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.