En antihelt for 90-årene

Det var Pereira som slo Berlusconi ved de nylig avholdte lokalvalgene i Italia, er det blitt sagt. Pereira er hovedpersonen i Antonio Tabucchis første roman på norsk, en politisk roman for 90-årene, skrevet av en stor humorist.

Hvem er så denne Pereira? Den eneste vi kan få vite om Pereira er det han meddeler oss gjennom romanens anonyme forteller, og han vil bare fortelle om en bestemt periode av sitt liv, nemlig det som skjedde mellom de siste dagene i juli og slutten av august 1938, alt annet er uten interesse. I hvert fall vil ikke Pereira snakke om det.

Det er nemlig i løpet av denne måneden at Pereira opplever ting som fører til store endringer i livet hans, han forandrer holdninger og oppfatninger og skifter rett og slett personlighet, i det minste føler han det slik selv.

Pereira har i over tredve år dekket kriminalsaker for en av Lisboas større aviser, men nå har han skiftet beite og fått ansvaret for å fylle en ukentlig kulturside i den middelmådige aftenavisen «Lisboa». Kulturredaktør Pereiras kontor ligger litt avsides, langt unna sentralredaksjonen og selv leser han knapt nok aviser. Hans viktigste nyhetskilde er Manuel, kelneren på Pereiras stamkafé. Når Pereira spør om tilstanden ute i verden, svarer Manuel som regel: - Det rene vanvidd, Pereira, det rene vanvidd.

Pereira synes det er litt pinlig at kulturredaksjonen ikke består av andre enn ham selv og han ønsker derfor å ansette en frilans-journalist som kan skrive forhåndsnekrologer for kjente forfattere som kanskje kommer til å dø snart. Til denne oppgaven ansetter han den halvt italienske Monteiro Rossi, som har skrevet en filosofisk doktoravhandling om døden. Men nekrologene som Rossi leverer er helt ubrukelige og tar ikke hensyn til at Portugal er en diktaturstat med streng sensur, slik at Pereira blir nødt til å fylle kultursiden med sine egne oversettelser av franske 1800-tallsnoveller av Daudet og Maupassant.

Pereira er en ensom, ulykkelig, skvetten og anakronistisk mann som begynner å merke alderen, han har en stor og gåen kropp og sliter med fordøyelsen. Han har vært enkemann i et par år og snakker daglig med fotografiet av sin kone. Dessuten tenker han mye på døden, spesielt tesen om kjødets oppstandelse, som han har vanskelig for å godta. Han føler en stadig sterkere avsky overfor den portugisiske virkeligheten og de absurde overskriftene i sin egen avis: «På førstesiden sto det: 'I dag forlot verdens mest luksuriøse yacht New York'. Pereira satt lenge og stirret på overskriften, deretter stirret han på fotografiet. Det var et bilde av en gruppe mennesker i skjorteermer og med stråhatt på hodet som lot champagne-korkene sprette. Pereira begynte å svette, hevder han, og tenkte igjen på kjødets oppstandelse. Er det mulig, tenkte han, skal jeg måtte være sammen med disse menneskene i stråhatt hvis jeg står opp fra de døde?"

Jeg tror ikke Pereira ville ta det ille opp hvis vi kaller ham delvis nevrotisk. Han vil nok snarere ønske velkommen ethvert forsøk på å definere den tilstanden han føler at han befinner seg i. Han har levd med i de daglige begivenheter i over tredve år og nå befinner han seg plutselig i en eksistensiell krise, på en måte, kanskje: «Han skjønte at de var alene, at det ikke var noen de kunne dele sin angst med, i restauranten var det bare to damer med hatt og fire skummelt utseende menn borte i en krok.»

Pereira er bekymret for sin nyansatte journalist, Rossi, som er forelsket i en vakker jente i undergrunnsbevegelsen som kjemper mot diktatoren Salazar og mot Franco i Spania. Rossi skriver ubrukelige nekrologer over García Lorca, Majakovskij og andre revolusjonære diktere, og dette distraherer Pereira, som snakker med bildet av sin kone og helst vil leve i fortiden: «Tenk så mange unge skjønnheter som hadde vært ville etter ham. Og så hadde han i stedet gått hen og forelsket seg lidenskapelig i en blek og sykelig pike som skrev dikt og ofte hadde vondt i hodet.» Men så skjer det ting. Den forvirrede Pereira blir involvert i motstanden mot fascistregimet og blir etterhvert tvunget til å ta et oppgjør med sin egen likegyldighet, vel å merke uten at romanen mister sin humrende, forvirrede humor.

Antonio Tabucchi er en stor humorist, det vil si at han er en ytterst alvorlig forfatter, og han har denne underfundige og absurde, men samtidig varme og menneskelige humoren som man finner hos hans landsmann Pirandello. Pereira kolliderer til stadighet med virkeligheten rundt seg, først og fremst den politisk urolige samtiden, og det oppstår mange utsøkt komiske situasjoner.

Men Ifølge Pereira er også en politisk og filosofisk roman som tar for seg 1930-årenes virkelighet, og gjennom et perifert land som Portugal ser med et skjevt blikk på nasjonalismen, rasismen og fremmedfrykten. Mens hele Europa var opptatt av borgerkrigen i Spania, ble Portugal glemt, selv om landet var diktatorisk styrt nesten femti år.

Pereira er en meget litterær figur, i den forstand at vi sannsynligvis ikke vil treffe på ham i virkeligheten. Han har mange trekk som vi vil finne igjen hos levende mannesker, men en virkelig Pereira ville ikke beskrevet seg selv slik han blir fremstilt gjennom den anonyme fortelleren som egentlig bare gjengir det som er skjedd «ifølge Pereira». Pereira er en tvers igjennom god person, men han er så naiv og fortapt i sin egen verden av litteratur og filosofiske spørsmål at vi ikke begriper hvorfor noen har overlatt ham ansvaret for kultursiden i en avis. Slik sett er Pereira en usannsynlig figur, men ikke mindre fascinerende av den grunn.

Vår forfjamsede venn bekymrer seg for magen og er svært avhengig av sine daglige vaner, men han er samtidig åpen for å la seg påvirke av andre mennesker: Politisk av Rossi og hans venninne, psykologisk av en velorientert psykiater og moralsk av sin skriftefar. Tabucchis fabel viser seg å ha et optimistisk budskap, idet den aldrende Pereira forandrer sine holdninger, både politisk, psykologisk og moralsk.

Ifølge Pereira er en komisk og snodig fortelling mot likegyldigheten, den mener at vi er forpliktet til å gjøre oss opp en mening om hva som er rett og galt. Tabucchi viser oss at det fortsatt, etter at postmodernismens tåkefyrster har mistet noe av piffen, er mulig å skrive sprudlende, små romaner som forplikter seg overfor samtiden.

Antonio Tabucchi Ifølge Pereira Et vitnesbyrd Oversatt av Tor Fotland Pax Forlag, 1995 Anmeldt av Mikael Godø

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.