Nostalgisk kvinneroman

Julia Alvarez har diktet en roman om de revolusjonære Mirabal-søstrene, skreddersydd for bokklubbene.

Vel, la oss ta fakta først. Den Dominikanske republikken ble holdt i et jerngrep av diktatoren Trujillo i over tredve år, helt til han ble styrtet i 1961 av noen av sine egne generaler. Opposisjonen mot regimet var i mange år svak, men det vokste etterhvert frem en motstandsbevegelse hvor tre av de fire søstrene Mirabal ble med, sammen med sine menn. De ble alle tre myrdet 25. november 1960, en dag som i flere latin-amerikanske land markeres som Den internasjonale dagen mot vold mot kvinner. Tre vakre, viljesterke søstre som ble kalt Las Mariposas, Sommerfuglene.

Alvarez, som selv måtte flykte med sin familie til USA i august 1960, skildrer oppveksten til søstrene fra omtrent 1940 og fremover. Med andre ord, en beretning om varslede mord. Patria er den religiøse, den mest oppofrende av søstrene, Mate er yngst og romantisk anlagt, mens Minerva er den som ofrer seg for Den store saken, revolusjonen. Dedé blir stående utenfor motstandsbevegelsen. Dessuten treffer vi et mylder av andre mennesker: slekt og venner, elskerinner, kjærester og ektemenn, politifolk, ministre og byråkrater. De fire søstrene blir tildelt hver sine kapitler hvor de meddeler seg direkte, i tredje person eller gjennom dagboksnotater.

Etter å ha slitt meg gjennom 300 sider med kvinnelige følelser, tenker jeg: Dette er jo egentlig en dramatisk historie, og jeg burde egentlig blitt rasende og begynt å gråte. Når det likevel ikke skjer, så skylder jeg på Julia Alvarez som har skrevet en alt for sentimental og…vel, kvinnete roman. Jeg får lyst til å lese en mer historisk korrekt berettelse om Sommerfuglene som ikke er filtrert gjennom amerikanske øyne. Alvarez, som jeg vil kalle en fattigmanns Isabel Allende, sier i etterordet at en roman ikke er et historisk dokument men «en måte å reise gjennom menneskenes hjerte på», og det er jo vakkert uttrykt. Men det forhindrer ikke at jeg finner hennes frie diktning om søstrene Mirabal 70 prosent kjedelig.

Det virker til tider som om forfatteren lager en liten eventyrstat av Den Dominikanske republikken, hvor landets diktator dukker opp på Mirabal-søstrenes pikeskole, og hvor venner av søstrene utpekes som samfunnsfiender i avisenes lederatikler. Landet fortoner seg som en liten landsby hvor alle kjenner alle og hvor president Trujillo innbyr til ball en gang iblant. Trujillo får en til å tenke på disse tåpelige Hollywood-filmene hvor vi møter helt usannsynlige Hitlere og Mussolinier og andre patriarker.

Alvarez klarer med andre ord ikke å skildre forholdet mellom det private engasjement og storpolitikkens verden på en troverdig måte, og glir over i det sentimentale, det vil si, hun lager pappfigurer med store følelser. Det er lett å tippe over i det revolusjonært romantiske, hvor det blir noe søtt over jenter som er opptatt av politikk og som begynner å gråte over avisoverskrifter. Og det er forfatterens ansvar.

Hva er heroisme? Hva er Latin-Amerika? Hva er undertrykkelse? Hva er macho-mentalitet? Dette er noen av de temaene I sommerfuglenes tid tar for seg, uten å engasjere denne anmelderen, som selvsagt sliter med potensproblemer og har et anstrengt forhold til selvbevisste kvinner. Og som spør seg selv: Blir verden et bedre sted å leve av at norske bokklubb-medlemmer leser oppbyggelige kvinneromaner?

Julia Alvarez: I sommerfuglenes tid Oversatt av Kari og Kjell Risvik Gyldendal, 1995 Anmeldt av Mikael Godø

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.