Hennes & Vigdis

ARNE STAV

Veien til helvete er som kjent brolagt med de beste intensjoner og idelig optimisme, og er den ikke dét, er den ond og fatal, og går oss begjærlig i kroppen. Det blir det lett øresus og himlende øyne av, kvalme og onde sirkler. Men ser en som Vigdis Hjorth begjæret som et vilkår for livet (hva hun faktisk er blankt referert for å se det som i aprilnummeret av «Henne») - hva ellers kan da være mer naturlig enn å opptre i rød defilé, i portrettintervjuet hun gjør med den vilt soignerte Niels Chr. Geelmuyden. Og ingen skal si det ikke er som seg hør og skal, for denne Forfatterforeningens nestdame har før florert i mental neglisjé, og ved gjentagen egosentrisme furnert oss med delikate intervjuer og portretter.

Slikt blir det størrelser av, - denne har avkledd begjæret, og møter oss med rolige øyne innefra en rockering, det skjer på det ene av billedbladets albumblad. Videre i forløpet løper hun rundt med den, og utfallent i fullformat får vi sekvenser som spriker mellom en anelse rødt og mørk vellyst.

Men hun har blikk for det luende røde, òg, Vigdis Hjorth, hun betror oss at hun er arg og lite begeistret for det mannlige fokus, for hun synes veldig mye av det «har karakter av fransk truse», skjønt det er det ikke greit å få bukt med: Da blir det jo - so oder so - å se begjæret som en stadig forutsetning for livet («jeg må betrakte meg selv som pervers»), og det skjønnes, at vil en først ut på livet, er dette bare noe en må ha for øye, desto mer som forfatterinnen er «skamløs fra fødselen av», som det likefremt åpenbares, av biografen til kvinnen bak «Fransk åpning.»

Hun gjør godelig intet uforsettelig, Vigdis Hjorth, og hennes forsetter er blåøyet gode. Hun er en musenes «stå på - kvinne», som det heter, og ingen motfallen Mari Mus. Når Øyvind Berg og Truls Øra i Dagbladet ber alle som i god tro hestehandler med sin pegasus om å ryke og reise, den første riktignok når det gjelder deres bornerte selviscenesettelser, - da må en tross det besnærende inntrykket en får av den hjorthske gla'filosofi, skam melde at det er sørgerlig lite det hun har å melde når det kommer til frågan om hva det egentlig er godt for, hennes bukkeritt på mediatoppene. Truls Øra kan på den annen side redelig kontant konstatere at markedskreftene har gjort forfatteryrket til en jobb for prostituerte, og behøver ikke engang avlure Vigdis Hjorth noen forklarings-sofismer med forventet skrått blikk.

Og jeg er like ut hjertens enig, uten at jeg skal terpe på dette med «mediahore». I strømmen av infotainment, «public service» uten innhold, er en libidinøs tøse i grønngresset ikke mer eggende for den kreative hjerne enn en Hennes & Mauritz - plakat i forsumpet plaskvått rotasjonstrykk.

Det hjorthske uttrykk («Hvis jeg er lang i maska, tror jeg det skyldes andre forhold enn forløsningsmåten») kan ganske sikkert tilbakeføres på mange forhold, og er åndelig desidert en flerforgrenet affære, men hvis det i alt sitt sprik vil heve seg ut over bladkompanienes terskel og glans («Henne» er et Se og Hør - foretak), må hun manne seg opp til å skrive sitt liv ut av det berømmelige kvinnelige babe - watch. Da figurerer man ikke à la Pamela og annet à la carte, men stikker under stol alt som ikke har med de vitale mål for tekstens lyst å gjøre.

Utover bekjentskapet med Athene Pallas, er det dem som har et og annet annet på Parnasset å gjøre. Det er å håpe at landets kvinnelige lesere også etterhvert vil bli bleietørre - og søke demonien ivaretatt annetsteds enn i luftige gevanter, hva de bakenforliggende motivene hos litteraturens sprelske flukser enn skulle være.

BT1:

ISCENESATT HJORTH: «Jeg har en vid ramme for hva jeg tillater meg selv» (Faksimile: Henne)

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.