Valg ved stedfortreder

AV HUGO ERIKSSEN

Gesten var høyst symbolisk. Den 9. mai foretok president Boris Jeltsin i Bill Clintons, John Majors og Gro Harlem Brundtlands nærvær den sterkt forsinkede åpningen av minnekomplekset som markerer seieren over Hitler-Tyskland. Da han klippet over det røde silkebåndet, skar han samtidig diskret av flere små biter. Som et tegn på at ikke alt står dårlig til i forholdet mellom Russland og USA, fant en av bitene straks veien til Clintons brystlomme.

Krigen over

Tidlig i desember vakte det internasjonal oppsikt da en gruppe uniformerte og bevæpnede menn i Moskva sentrum - og i nærvær av et tallrikt pressekorps - trakasserte ansatte hos bankiren Vladimir Gusinskij i <I>Most Bank<I>. Snart ble det kjent at de bevæpnede menn hadde handlet på direkte ordre fra lederen for Jeltsins livvakt, generalmajor Aleksandr Korzhakov. Ytterligere avsløringer skapte et inntrykk av at Korzhakov var en grå emminense, en manipulator som uten sin herres vitende og vilje forfulgte innbildte og reelle motstandere. At generalen i et intervju dessuten erklærte at gåsejakt var en yndlingsbeskjeftigelse, gjorde ikke saken bedre. For de færreste kunne unngå å registrere at stammen i efternavnet Gusinskij er det russiske ordet for «Gås"!

Situasjonen i Moskva efter 1991 har vært karakterisert av et utrolig samrøre hvor ingen med sikkeret har kunnet fastså hva som «bare» er korrupsjon og insider trading, og hva som er narkotikaomsetning og politikk i skjønn forening. Men at en bestemt gruppe - kalt <I>Moskva-mafiaen<I> på folkemunne og <I>Moskva-gruppen<I> blant folk som tar visse høflighetshensyn - hersker det ingen tvil om. Borgermester Luzhkov og Gusinskij - den siste med kontroll over det reneste imperium av såkalte liberale massemedier - var nøkkelmenn i denne gruppen. Og så lenge de støttet Jeltsin, avfant han seg med deres gjøren og laden i Moskva.

Efter parlamentsvalget desember i 1993 trakk imidlertid Moskva-gruppen den konklusjon at Jeltsins dager som president var talte, og man begynte å forberede Luzhkovs presidentkandidatur. Luzhkov, som under de dramatiske begivenhetene i oktober 1993 hadde vært en av presidentens viktigste støttespillere, ble dermed en av hans farligste utfordrere, for den korpulente og skallede Luzhkov er en av Russlands mest populære politikere.

Jeltsin gjorde kort prosess. <I>Han<I> gav Korzhakov ordre om å ta rotta på Gusinskij. Han kalte Luzhkov inn til Kreml og fortalte om den fydlige oversikten over utenlandske bankkonti han satt på. I passende delikate vendinger ble borgermesteren forklart at han hadde valget mellom å samarbeide eller å stå tiltalt i den største og best dokumenterte korrupsjonsskandalen Russland noensinne hadde opplevet.

Luzhkov trengte ikke lang betenkningstid.

Ødeleggelsens kunst

Ødeleggelsens kunst er nobel. Efterhvert vil listen over menn (kvinnene har uansett ingen sjangse) som gjerne ville stilt til valg som president, men som mistet sin troverdighet, bli lang. Igjen er årsaken banal: I et land som Russland klatrer man ikke høyt opp i politikkens tre uten å ha inngått masser av <I>shady deals<I>, som lett kan fremstilles i et uheldig lys. Og når sant skal sies, er det ikke mors beste sønner som gjør karriere i russisk politikk, heller. Den som kontrollerer det <I>kompromitterende materiale<I>, har derfor et uvurdelig fortrinn. Og kom ikke her og tro at ikke Jeltsin vil gjøre bruk av dette materialet om situasjonen skulle tilsi det.

Om nødvendig, vil vi få avsløringer i bøttevis rettet mot Jegor Gaidar og hans kvasi-demokratiske kolleger i regjeringen fra 1992 av. Det har vært en vel bevart offentlig hemmelighet at mange med tilknytning til hans administrasjon beriket seg hemningsløst i privatiseringens og markedsliberaliseringens navn. Problemet er ikke hvor mye de relevante sikkerhetstjenester vet, men hvor store doser deres politiske herrer vil risikere å slippe ut.

Skulle Gorbatsjov overvinne sin tvil og likevel forsøke seg, er det ingen tvil om at skitten ligger klar og venter. Men så upopulær som han er, er det ikke så mye som skal til.

Foreløpig er Vladimir Zhirinovskij nyttig å ha som skremsel - for i kritiske situasjoner (støtte til statsbudsjettet eller krigen i Tsjetsjenia) kommer han likevel til unnsetning. Inntil videre trekker han også oppmerksomhet bort fra den karismatiske general Aleksandr Lebed. (Blaserte utlendinger som har vanskelig for å koble denne manns lavintelektuelle voldsforbryteransikt til muligheten for karismatisk lederskap, får bare akseptere at det russiske folkedyb har en annen mening om saken.) Nå arbeider man intenst for å amputere Lebeds mulige kandidatur, og først når den jobben er gjort, kan man konsentrere seg om Zhirinovskij - om det skulle være behov for det.

Topartisystem

Dette er ikke så vilt som det høres ut. Subsidierte massemedier og det øvrige statsapparat smøres for å sikre det nødvendige valgutfall, og om tallene ikke skulle stemme helt, vil en Jeltsin-kontrollert Sentral Valgkomitè kunne sørge for de nødvendige korreksjoner i eftertid. Oppgaven gjøres enklere ved at russisk storkapital - eller monopolkapital, som enkelte kanskje ville si - er så interessert kontiunitet for Jeltsin-linjen, at de vil sørge for mer enn rikelig finansiering. De som derimot står i en eller annen form for opposisjon, vil oppleve at det vil bli uhyre vanskelig å mobilisere midler til en slagkraftig landsdekkende valgkampanje.

Dette vet også Tsjernomyrdin og Rybkin. De har begge potensiale til å vinne et presidentvalg, men ingen av dem tør foreløpig å utfordre Jeltsin. For om presidenten sikkert har helseproblemer, skal man ikke si noe på kraften i nevene når han først slår. Og da kan det jo være bedre å vente til hans tid er omme.

For Russland er ikke forskjellen så stor.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.09 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.