Sort, sexy og dum?
AV ØYVIND JæGER
Femti år er gått siden raseideologienes klimaks og kulminasjon. Allikevel møtes
nye legitimeringsfremstøt bare med halvhjertet og forvirret
motstand.
Revisjonistenes rabiate gnål om den angivelige fabrikasjonen av Hitler-regimets
uhyrligheter er ennå betraktet som marginalekstremisme. Men The
Spectator minnet nylig om andre faremomenter som nå øynes i tilknytning til
publiseringen av The Bell Curve. Denne typen mer kamuflert fremføring av
rasehygienisk tankegods, hvis statistikk, teser og terminologi foregir
vitenskapelig etterrettelighet, er ikke lenger utelukkende avskrevet som tøv og
vist bort fra den offentlige diskurs. Det vil si; det gjøres forsøk i den
retning også, men samtidig har The Bell Curve solgt opp i mot
500.000 eksemplarer og det er ryddet betydelig tumleplass i det offentlige rom
for Charles Murray, den ene av de to forfatterne som ennå lever.
Fy-rop ikke nok
Den todelte mottagelsen - avskyerklæringer og fy-rop eller stilltiende
underbygging i media-hype - bidrar i sum til å etterlate et inntrykk av at
konklusjonene muligens er riktige, men for kontroversielle til å kunne
kanoniseres som politisk korrekte. Slik blir statistikkene, konklusjonene og de
vitenskapelige bevis stående urørt for kritikk, mens debatten (i høyden) dreier
seg om teorienes politiske aspekter og om den slags bør publiseres eller ikke.
I mangel av kritisk etterprøving av bevisene tjener debatten til indirekte å
legitimere mytemakeriet.
Det er flere enn Charles Murray på dette beitet, og mye av den
kvasi-vitenskapelige aktiviteten har forbindelser til institusjonaliseringen av
rasehygienisk tenkning fra før 1945. The Pioneer Fund ble etablert i
England i 1937 og har søkt å videreføre denne 'akademisk disiplinen' også etter
atortodoksien falt med kampen mot nazismen. The Pioneer Fund finansierer
publikasjoner og rase-vitenskapelige prosjekter som tar sikte på å forklare,
kategorisere og rangere forskjellene mellom mennesker på biologisk og genetisk
grunnlag. Professor Richard Lynn ved Universitetet i Ulster kan slik føre bevis
for at kvinner er mer stupide enn menn, at skotter er mer stupide enn
engelskmenn og at irer er mer stupide enn begge. Professor Lynn fremholder at
The Bell Curve er gammelt nytt og at den ikke presenterer forsøk på
vitenskapelig forklaring, noe derimot Phillippe Rushton, ifølge professor Lynn,
har levert betydelige bidrag til gjennom sin forskning.
Mer sort enn rosa sex
Professor Rushton har sitt virke ved University of Western Ontario i Canada, og
burde etter Lynns mening ha mottatt Nobelprisen for sin bok Race, Evolution
and Behavior. Boken det dreier seg om består imidlertid i det alt
vesentlige av vidløftige konklusjoner utledet av allehånde seksual-statistisk
materiale. Om man for et øyeblikk ser bort fra det sviktende metodiske grunnlag
hvorpå Rushton selv har tilveiebragt statistikken, viser den med tilsiktet
tydelighet at alt hva angår sex har svarte mennesker mer av enn rosa, som igjen
har litt mer enn gule. Så kan man da spørre seg hva denne pubertale
sex-fikseringen har med angivelige sammenhenger mellom hudfarge og intelligens
å gjøre. Jo, den geniale slutningen Rushton gjør, og som da etter sigende burde
ha innbragt ham Nobelprisen, er å påvise den omvendt proporsjonale sammenhengen
mellom genital-seksuelle attributter og intelligens. Punktum. Det er den samme
gamle leksen - for 2000 år siden anså romerne tyskerne for å være stupide,
usiviliserte og overvirile, med britene bare et hakkbedre.
Gjør kun sin plikt?
Ingen av disse proponentene for et menneskehetens intellektuelle hierarki anser
seg selv som rasister. Langt ifra - de er seriøse vitenskapsfolk som kun gjør
sin plikt i å avdekke fakta - virkeligheten slik den rent faktisk er.
Andre for stå for de politiske implikasjonene. Det reneste vås, naturligvis, i
en tid der det er økende forståelse for at enhver beskrivelse av virkeligheten
i essens - og uvegerlig - er en politisk handling.
The Bell Curve mottok ikke støtte av The Pioneer Fund, men
forfatterne krediterer professor Lynn som en av sine fremste
inspirasjonskilder. Forfatterne vedgår også at boken ikke bringer nytt
materiale til torgs, men fremhever at den snarere er å regne for en ny syntese
av gammelt stoff - som nettopp ikke er uten institusjonelle forbindelser til
den eklatante rasehygiene. Når Charles Murray benekter sin rasisme lyder det da
også hult mot bokens tendens. Medfører tesene riktighet, er det ikke lenger
uttrykk for rasistiske fordommer å hevde at hvite er intellektuelt overlegne
mennesker med en mørkere hudfarge - det er bare rett og slett sant.
Faller sammen som korthus
Imidlertid faller de vitenskapelige bevisene sammen som korthus ved det minste
kritiske pust. Altså: Tesen er at svarte mennesker er mindre intelligente enn
hvite; at dette er en genetisk betinget forskjell og at det derfor kan være
grunn til å la funnene få følger for sosial og politisk organisering (f.eks.
ved avblåse sosiale utjevningsprogrammer fordi de ikke hjelper det minste all
den stund den sosiale nøden henger sammen med de nødstiltes intelligens). Tesen
er underbygget med statistisk materiale som viser at svarte scorer
gjennomsnittlig lavere i amerikanske IQ-tester enn hvite, et allerede velkjent
statistisk faktum. Det springende punkt er hvorfor svarte scorer lavere?
Skyldes det genkombinasjonen som resulterer i mørk snarere enn lys hudfarge,
eller er det andre årsaker? Forfatterne av The Bell Curve mener det
bevist at det skyldes genetisk underlegenhet og hevder at den farvede
befolkningens høyere reproduksjonsrate følgelig bidrar til å senke den
amerikanske befolkningens intelligens.
Økning av IQ
Forfatterne nevner - men velger å overse betydningen av - et annet velkjent
statistisk faktum, nemlig det at intelligenskvotienten har økt for alle
grupper over de seneste 30 år. Endog i et forbløffende tempo på opptil 4
poeng for hvert tiår - slik at man har måttet gjøre testene vanskeligere for
ikke å ende opp med et alment gjennomsnitt på over 100. Det råder enighet om at
farvede barn har den samme gjennomsnittlige IQ-score som hvite barn hadde for
30 år siden. Dette er fakta av avgjørende betydning. Tempoet i IQ-endringen er
simpelthen for høyt til det kan være tale om noen genetisk endring - det rett
og slett ikke tid nok for en genetisk utvikling. Dermed står vi overfor
følgende dilemma: Enten er IQ-testene uegnet for måling av intelligens, hvilke
tbetyr at Murrays tese er uten statistisk fundament og The Bell Curve er
nonsens; eller intelligenskvotienten kan økes betraktelig som resultat av
faktorer som ikke har noe med genene å gjøre - hvilket også betyr at The
Bell Curve er nonsens.
Vanskeligere er de logiske slutninger ikke. Derimot er den sosiale
virkeligheten menneskelige kollektiver konstituerer - som enkeltmennesket
inngår i, influeres av og selv påvirker - betydelig mer komplisert.
Fortolkningen av den bør alene av den grunn ikke overlates til dilettantene.
BT1: Rosa: Slapp, men smart?
BT2: Sort: Viril, men dum?
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.09
redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.