Sort, sexy og dum?

AV ØYVIND JæGER

Femti år er gått siden raseideologienes klimaks og kulminasjon. Allikevel møtes nye legitimeringsfremstøt bare med halvhjertet og forvirret motstand.

Revisjonistenes rabiate gnål om den angivelige fabrikasjonen av Hitler-regimets uhyrligheter er ennå betraktet som marginalekstremisme. Men The Spectator minnet nylig om andre faremomenter som nå øynes i tilknytning til publiseringen av The Bell Curve. Denne typen mer kamuflert fremføring av rasehygienisk tankegods, hvis statistikk, teser og terminologi foregir vitenskapelig etterrettelighet, er ikke lenger utelukkende avskrevet som tøv og vist bort fra den offentlige diskurs. Det vil si; det gjøres forsøk i den retning også, men samtidig har The Bell Curve solgt opp i mot

500.000 eksemplarer og det er ryddet betydelig tumleplass i det offentlige rom for Charles Murray, den ene av de to forfatterne som ennå lever.

Fy-rop ikke nok

Den todelte mottagelsen - avskyerklæringer og fy-rop eller stilltiende underbygging i media-hype - bidrar i sum til å etterlate et inntrykk av at konklusjonene muligens er riktige, men for kontroversielle til å kunne kanoniseres som politisk korrekte. Slik blir statistikkene, konklusjonene og de vitenskapelige bevis stående urørt for kritikk, mens debatten (i høyden) dreier seg om teorienes politiske aspekter og om den slags bør publiseres eller ikke. I mangel av kritisk etterprøving av bevisene tjener debatten til indirekte å legitimere mytemakeriet.

Det er flere enn Charles Murray på dette beitet, og mye av den kvasi-vitenskapelige aktiviteten har forbindelser til institusjonaliseringen av rasehygienisk tenkning fra før 1945. The Pioneer Fund ble etablert i England i 1937 og har søkt å videreføre denne 'akademisk disiplinen' også etter atortodoksien falt med kampen mot nazismen. The Pioneer Fund finansierer publikasjoner og rase-vitenskapelige prosjekter som tar sikte på å forklare, kategorisere og rangere forskjellene mellom mennesker på biologisk og genetisk grunnlag. Professor Richard Lynn ved Universitetet i Ulster kan slik føre bevis for at kvinner er mer stupide enn menn, at skotter er mer stupide enn engelskmenn og at irer er mer stupide enn begge. Professor Lynn fremholder at The Bell Curve er gammelt nytt og at den ikke presenterer forsøk på vitenskapelig forklaring, noe derimot Phillippe Rushton, ifølge professor Lynn, har levert betydelige bidrag til gjennom sin forskning.

Mer sort enn rosa sex

Professor Rushton har sitt virke ved University of Western Ontario i Canada, og burde etter Lynns mening ha mottatt Nobelprisen for sin bok Race, Evolution and Behavior. Boken det dreier seg om består imidlertid i det alt vesentlige av vidløftige konklusjoner utledet av allehånde seksual-statistisk materiale. Om man for et øyeblikk ser bort fra det sviktende metodiske grunnlag hvorpå Rushton selv har tilveiebragt statistikken, viser den med tilsiktet tydelighet at alt hva angår sex har svarte mennesker mer av enn rosa, som igjen har litt mer enn gule. Så kan man da spørre seg hva denne pubertale sex-fikseringen har med angivelige sammenhenger mellom hudfarge og intelligens å gjøre. Jo, den geniale slutningen Rushton gjør, og som da etter sigende burde ha innbragt ham Nobelprisen, er å påvise den omvendt proporsjonale sammenhengen mellom genital-seksuelle attributter og intelligens. Punktum. Det er den samme gamle leksen - for 2000 år siden anså romerne tyskerne for å være stupide, usiviliserte og overvirile, med britene bare et hakkbedre.

Gjør kun sin plikt?

Ingen av disse proponentene for et menneskehetens intellektuelle hierarki anser seg selv som rasister. Langt ifra - de er seriøse vitenskapsfolk som kun gjør sin plikt i å avdekke fakta - virkeligheten slik den rent faktisk er. Andre for stå for de politiske implikasjonene. Det reneste vås, naturligvis, i en tid der det er økende forståelse for at enhver beskrivelse av virkeligheten i essens - og uvegerlig - er en politisk handling.

The Bell Curve mottok ikke støtte av The Pioneer Fund, men forfatterne krediterer professor Lynn som en av sine fremste inspirasjonskilder. Forfatterne vedgår også at boken ikke bringer nytt materiale til torgs, men fremhever at den snarere er å regne for en ny syntese av gammelt stoff - som nettopp ikke er uten institusjonelle forbindelser til den eklatante rasehygiene. Når Charles Murray benekter sin rasisme lyder det da også hult mot bokens tendens. Medfører tesene riktighet, er det ikke lenger uttrykk for rasistiske fordommer å hevde at hvite er intellektuelt overlegne mennesker med en mørkere hudfarge - det er bare rett og slett sant.

Faller sammen som korthus

Imidlertid faller de vitenskapelige bevisene sammen som korthus ved det minste kritiske pust. Altså: Tesen er at svarte mennesker er mindre intelligente enn hvite; at dette er en genetisk betinget forskjell og at det derfor kan være grunn til å la funnene få følger for sosial og politisk organisering (f.eks. ved avblåse sosiale utjevningsprogrammer fordi de ikke hjelper det minste all den stund den sosiale nøden henger sammen med de nødstiltes intelligens). Tesen er underbygget med statistisk materiale som viser at svarte scorer gjennomsnittlig lavere i amerikanske IQ-tester enn hvite, et allerede velkjent statistisk faktum. Det springende punkt er hvorfor svarte scorer lavere? Skyldes det genkombinasjonen som resulterer i mørk snarere enn lys hudfarge, eller er det andre årsaker? Forfatterne av The Bell Curve mener det bevist at det skyldes genetisk underlegenhet og hevder at den farvede befolkningens høyere reproduksjonsrate følgelig bidrar til å senke den amerikanske befolkningens intelligens.

Økning av IQ

Forfatterne nevner - men velger å overse betydningen av - et annet velkjent statistisk faktum, nemlig det at intelligenskvotienten har økt for alle grupper over de seneste 30 år. Endog i et forbløffende tempo på opptil 4 poeng for hvert tiår - slik at man har måttet gjøre testene vanskeligere for ikke å ende opp med et alment gjennomsnitt på over 100. Det råder enighet om at farvede barn har den samme gjennomsnittlige IQ-score som hvite barn hadde for 30 år siden. Dette er fakta av avgjørende betydning. Tempoet i IQ-endringen er simpelthen for høyt til det kan være tale om noen genetisk endring - det rett og slett ikke tid nok for en genetisk utvikling. Dermed står vi overfor følgende dilemma: Enten er IQ-testene uegnet for måling av intelligens, hvilke tbetyr at Murrays tese er uten statistisk fundament og The Bell Curve er nonsens; eller intelligenskvotienten kan økes betraktelig som resultat av faktorer som ikke har noe med genene å gjøre - hvilket også betyr at The Bell Curve er nonsens.

Vanskeligere er de logiske slutninger ikke. Derimot er den sosiale virkeligheten menneskelige kollektiver konstituerer - som enkeltmennesket inngår i, influeres av og selv påvirker - betydelig mer komplisert. Fortolkningen av den bør alene av den grunn ikke overlates til dilettantene.

BT1: Rosa: Slapp, men smart?

BT2: Sort: Viril, men dum?


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]