Nigeria:David mot Goliat

AV ANDREAS VIESTAD

I Nigeria har ogonifolket, en urbefolkning som omfatter en halv million av landets over 100 millioner innbyggere, vist seg å representere den største trusselen mot militærregimet.

Nigeria har hatt 82 dager med sivilt styre siden 1983, og siden frigjøringen i 1960 har landet hatt militært styre i 24 år. Oljepumpene er en slags respirator som dag for dag holder kollapset unna for de militære lederne. Etter at valget i 1993 ble annullert, har det militære strammet inn grepet, General Abacha er den hardeste i Nigerias lange rekke av diktatorer, han har gått til en veritabel krig mot all opposisjon, og særlig ogonifolket, som har stått frem som de mest effektive motstanderne av regimet.

Krever egen stat

Ogonifolkets virkelige forbrytelse er at de har krevd en del av overskuddet fra oljeproduksjonen på jorden deres. Siden 1958 har det blitt pumpet opp olje for over tretti milliarder dollar i området, men samtidig har ogonifolket fått det stadig verre. Forurensningen har tvunget mange til å flytte fra hjemmene sine, staten har nektet å ansette ogonifolk på boreriggene og flere ganger har det vært meldt om at de militære brenner ned landsbyer for å tvinge folk til å flytte. I 1993 gikk ogonifolkets leder, forfatteren Ken Saro-Wiwa til FN og krevde en egen stat for ogonifolket. Han ble snart arrestert, og sitter fortsatt fengslet.

Og det er Saro-Wiwa som er hjørnesteinen i den nye motstandskampen mot militær-diktaturet til general Abacha. Fra sin plass i fengselet har han klart å mobilisere en rekke forfattere og andre opposisjonelle. Ogonifolkets kamp har blitt en kamp for hele Nigeria, hvis regimet fortsetter å ture frem slik de har gjort i Ogoniland er det en frykt for at hele landet taper. Enorme mengder ressurser overføres fra de forskjellige regionene i landet til en liten, korrupt klikk i hæren, som for tiden har nesten all makt, etter at det sivile samfunnet har falt fra hverandre under tiår med militærstyre. Mange frykter nå at landet har nådd et vendepunkt: fortsetter militærstyret vil general Abacha kunne ødelegge Nigeria fullstendig. Det er derfor ogonifolket har fått så bred støtte.

Denne Samson-pysen

«Den virkelige fare er at Abacha, denne siste fakkelbærer for militært demagogi, denne Samson-pysen, har armene rundt pillarene og er klar til å rive med seg hele byggverket på sin vei ned til helvete. Dette helvete eksisterer allerede i Ogoniland, det er skapt av Abacha …Det som ikke passer inn i hans stormannsgale drømmer, må bli undertrykt». Dette skriver nobelprisvinneren i litteratur, Wole Soyinka. Han har selv måttet reise i landflyktighet etter mange angrep på militærdiktaturet i Abuja.

Men kampen mot militærdiktaturet synes nesten umulig, nær sagt alle opposisjonelle er arresert eller truet til taushet. Dessuten har mangeårig vanstyre ført til en forverring av landets økonomi og flere etniske konfliker. Og når det er over ti år siden landet hadde sivilt styre, er det lite igjen av de vanlige politiske organisasjonene. Folk flest har blitt politisk passive. Da presidentvalget i 1993 ble annullert, var det bare spake protester. Tross alt var det ikke mer enn 35 prosent som hadde brydd seg med å stemme.

Politikken ikke gravlagt

Ogonifolkets kamp var derimot et eksempel på at politikken ikke var helt gravlagt i Nigeria, og det er derfor denne bevegelsen det siste året har samlet så mye støtte. Ken Saro-Wiwa er fremdeles i fengsel, men i steden for å kneble bevegelsen, har arrestasjonen ført til et slags martyrium rundt lederen. Saro-Wiwa er siktet for mordet på fire ogoni-ledere. Den absurde anklagen har fått betraktelig oppmerksomhet, og regimet har spent ben på seg selv: nå blir det vanskeligere for andre land å stilltiende akseptere landets politikk. Stadig flere protester strømmer på, selv fra det for tiden innoverskuende USA, dit brorparten av landets olje selges. Og i fjor vant Saro Wiwa den alternative nobelprisen «The Right Livelihood Award».

General Abacha har ikke myknet sin linje på grunn av den internasjonale oppmerksomheten behandlingen av ogonifolket har fått. Absolutismen i hans styre understrekes gang på gang, sist ved at han sparket de fleste av ministrene i regjeringen. Disse hadde aldri hatt mye makt, men skulle være et sivilt innslag i en ellers militært dominert stat. Abach har kommet til et punkt der han ikke lengre bryr seg om å gi inntrykk av å representere folket. Den eneste legitimeringen for posisjonen han innehar, er at han han har makten. Forsøkene på å vinne popularitet blir sjeldnere og mer halvhjertede. Selv innen det militære er han nokså upopulær, og nylig måtte han slå ned et kuppforsøk.

Nigeria er et av de rikeste landene i Afrika, med store olje- og mineralforekomster. Men store deler av verdiene blir spist opp av ineffektivitet og korrupsjon. Idag anses det som legitimt at man benytter seg av posisjoner i statsapparatet til å karre til seg goder. Korrupsjonen strekker seg helt til topps. De pensjonerte generalene er landets rikeste og fremste forretningsfolk, posisjoner de har opparbeidet seg mens de satt på toppen. Abacha er kongen av dette spillet, men når han ikke lengre er i stand til å tilfredsstille sine egne, er hans posisjon truet. Forige måneds kuppforsøk utrettet ikke annet enn å øke hans allerede betydelige paranoia.

Nytt Biafra?

Imens sitter Ken Saro Wiwa og venter på sin dom, og det er lite sannsynelig at ogonifolkets situasjon vil forbedres noe videre så lenge det ikke finner sted et maktskifte i Nigeria. Hva som vil skje med ogonifolket er derimot viktig for hele Nigeria med sine over 100 millioner innbyggere: situasjonen med ogonifolket i dag er ikke ulik den i Biafra for 25 år siden. Spørsmål som berører ressursfordeling og konfliktløsning er svært viktige for de fleste multi-etniske stater, men når regimet i Nigeria i tillegg har så liten legitimitet blir situasjonen enda mer prekær.

«Nigeria er ikke «denne store nasjonen». Det er et av de mest uregjerlige landene i verden. Det er er av de mest korrupte, insensitive og ineffektive stedene under solen. Det er et av de dyreste landene, og et av de som gir minst tilbake for pengene. Det er skittent, ufølsomt, bråkete, pretensiøst, uærlig og vulgært. Kort sagt, det er blandt de mest uvennlige stedene i verden!"

Chinua Achebe, nigeriansk forfatter


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]