![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Forhandlinger og ord er erstattet av granater og maskingevær i det tidligere Jugoslavia. Men kun forhandlede løsninger kan føre til varig fred.
Situasjonen er så dårlig som den kan bli. I stedet for å sørge for stabilitet og legge grunnlag for forhandlingsløsninger er FN blitt trukket direkte inn i krigen. Verdensorganisasjonen har holdt stand mot utidige utfordringer i flere år. Den har funnet seg i trakassering, blitt forhindret i sitt arbeide og frastjålet materiell. Grensen er nådd. Drap og gisseltaking er totalt uakseptabelt. Samtidig er rammene for hva FN kan gjøre så snevre at det er nærmest snakk om en fastlåst situasjon. Dersom FN slår tilbake, blir den en krigførende part i Bosnia og setter hele FN-operasjonen i ex-Jugoslavia på spill. Det vil ikke bare ramme Bosnia, men også Kroatia og de potensielle konfliktområdene Kosovo, Sanjack og Makedonia - med fare for at Hellas, Albania og Russland blander seg inn. Ved et slikt scenario er det heller ikke mulig å se for seg forhandlede løsninger ettersom ingen kan påberope seg nøytralitet.
I tillegg: Hvem vil kjempe for FN? Bildene av FN-gisler som subbet bena etter seg og hang motløst med hodet uten tegn til motstand, viste at den som ikke har en religion, kampsak eller nasjon å kjempe for, resignerer fremfor å våge sitt liv. Iran, Tyrkia og Malaysia er de eneste statene som er villige til å bidra med kampstyrker. Vi kan tenke oss hva slags krig det vil bli snakk om. En religionskrig med Islam som mål og hellig middel. Det er lite sannsynlig at Vesten vil utfordre den skjebnen.
FNs generalsekretær Boutros Boutros-Ghali balanserer på slak line når han i disse dager legger frem forslag til nytt UNPROFOR-mandat og rapport om situasjonen i Bosnia. Onsdag ettermiddag var utsiktene til at FN skulle få flere og tyngre våpen positive. Fredmegler Thorvald Stoltenberg har advart om at FNs dager er talte dersom styrkene begynner å slå tilbake i selvforsvar. Det har han helt rett i. Verdensorganisasjonen kan med tanke på fremtiden ikke havne i en slik krise.
Stoltenberg er også inne på et viktig spor når han maner til logisk og veloverveid tenkning. Verdens statsledere må holde hodet kaldt og hjertet varmt for å berge FN ut av konflikten og opprettholde mulighetene for forhandlede løsninger.
De siste ord kan ikke være sagt i denne sak. En militær «løsning» vil bety utmattelseskrig og ofre ingen kan begripe omfanget og konsekvensene av. Krig avler ikke varige løsninger. Det har de aldri gjort for Jugoslavias vedkommende. Området var stabilt under diktaturer, og utfordringen er å skape fred under et demokratisk styresett. En forhandlingsløsning ser på nåværende tidspunkt ut som en utopi. Men i det tidligere Jugoslavia, der serbiske kvinner fremdeles bærer sorte klær for å uttrykke sin sorg over serbernes tap på Kosovo-sletten 28. juni 1389, kan man ikke tillate seg å tenke kortsiktig. En forhandlingsløsning må finne sted til slutt, om det så tar 5, 20 eller 40 år. «Middelalderens diplomati» kan få sin renessanse. Dengang trådte diplomatene frem fra troppenes bakerste rekker etter at soldatene hadde kjempet, og de fikk som regel det siste ordet. Ordet var det sterkeste våpen.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]