Norsk Dolkehjelp

NIELS CHR. GEELMUYDEN

Det kan ikke fortsette på denne måten. I tusenvis av år har man forsøkt å fortelle mennesker at de ikke må drepe hverandre. Vi vet alle sammen at de gjør det allikevel. Gang på gang har man tydelig sagt fra at det er ulovlig, ja, strengt forbudt å oppføre seg slik at hjerteaktiviteten til et annet menneske opphører. Det hjelper ikke. Man har forsøkt å ta friheten fra mennesker som dreper for å vise hvor galt man synes det er. Heller ikke det har noen virkning. Absolutt ikke. Folk dreper hverandre oftere enn før, tildels på grueligere vis enn noengang. Det synes ganske enkelt som om folks behov for å drepe er tiltagende og upåvirket av alle foreliggende sanksjoner.

Det kan ikke fortsette på denne måten. Nye såvel som gamle landsmenn blir lemlestet i gater og skogholt. Barn i alle aldersgrupper kveler hverandre på vei til skolen. Eller de blåser mavene til hverandre fulle av bly. Noen skytes bakfra i hodet på åpen gate. Andre parteres i terninger og anbringes slik at det nedsetter trivselen blant i de ansatte i Renholdsverket. Jeg våger å fremsette den påstand at det tærer på lykkefølelsen til oss alle å komme hjem fra en vellykket operaforestilling med hjernemasse på lakkskoene.

Det kan ikke fortsette på denne måten. På mellomlang sikt kan vi installere metalldetektorer i skoleporten, slik man har gjort i USA. Men det er i likhet med skuddsikre folkevester ingen fullgod permanent løsning. Vi må tenke i nye baner. Vi må låne øre til vår tids humane foregangsmenn- og kvinner. Vi må ta deres resonnementer på alvor. Ett av de sentrale er som følger: Hvis man forbyr kvalifiserte leger å avlive barn under en viss størrelse ved våre offentlige sykehus, vil det ikke ha andre virkninger enn at barna avlives av ukvalifisert og dårlig teknisk utrustet personell i tildels lite hygieniske omgivelser. Det utsetter alle parter for unødig lidelse, og representerer en belastning for fellesskapet idet det sjelden leveres lønns- og trekkoppgave for slike ydelser. Følgelig er det høy grad av enighet om at man like godt kan tillate leger utføre arbeidet. Da skjer det i det minste på effektivt og hygienisk i ordnede former, med profesjonell anestesi.

Det er ikke mulig for humanister i moderne forpakning å reise vesentlige innvendinger mot denne argumentasjonsrekken. Tvert i mot påhviler det oss en humanitær plikt til å følge tanken videre. Det burde være mulig å etablere human-etisk forståelse for at folk som likevel skal bli drept, bør ha rett til å drepes på en rask og smertefri måte. Det er ingen mening skapt i at folk bare skal drepes halvveis eller utånde av blodtap efter flere timer i en bylt på fortauet. Det er ikke vårt samfunn verdig at ukvalifiserte livsavbrytere skal prege bybildet på denne måten. La gå at erfarne kabelkunder følelsesmessig vil ha marginale problemer med å håndtere ufaglærd massakrering i drosjekøen. Men hva med barna og de eldre? Hva med livssynsmessige minoritetsgrupper, så som de kristne? All den tid det foreligger statistisk visshet om at sytti nordmenn skal avlives hvert år, må det kunne reises berettiget krav om å få det hele inn i bærekraftige, ordnede former.

Ærede President. Vi snakker her om mennesker som har uttenkt og forvoldt langt større skade enn de enogfemti smårollingene som i gjennomsnitt avlives hver dag ved norske sykehus. Vi snakker om hjerter som har fått virke i langt mer av sin tilmålte tid enn den gruppen som idag legalt og ganske uomstridt saneres. Ofte vil det være tale om mennesker som faktisk skulle vært avlivet på lovformelig måte tidlig i livssyklusen. I lys av dette vil det samfunnsgavneligste ventelig være å legalisere alle former for livsavbrytelse. Dernest bør det formodentlig opprettes autoriserte avlukker eller leire på de steder hvor behovet er mest påtrengende. En kundebehandlingstid på fem minutter med tilhørende bortbringelse, spyling og desinfisering burde med dagens teknologi kunne la seg realisere. Et samarbeid med sistehjelpsgruppene ved våre alders- og sykehjem bør antagelig utredes. Til å begynne med er det grunn til å forvente en moderat oppgang i det nominelle antall livsavbrytelser. Kanskje vil det i en overgangsfase være nødvendig med lisens og en viss kvotering. Tentativt kan man tenke seg at det ved inngangen forevises tre uavhengige planer eller ønsker om at personen avlives, gjerne attestert av populasjonsmyndighetene i vedkommendes hjemkommune.

Økonomisk sett bør virksomheten, som jeg har vært så frimodig å gi arbeidstittelen Norsk Dolkehjelp, kunne bli selvfinansierende. Lønn og sosiale utgifter til den operative stab i selskapet bør langt på vei kunne dekkes inn gjennom de aktiva som den enkelte kunde efterlater seg. På sikt er det ikke utenkelig at virksomheten vil bli så innbringende for fellesskapet og Fastlands-Norge at de fallende inntekter fra petroleumsvirksomheten sosioøkonomisk vil bli lettere å håndtere. Det primære må imidlertid være å sette en stopper for de lovløse og tildels barbariske tilstander som idag råder innenfor området privat livsavbrytelse.

Takk.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.09 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.