Skammen i Bosnia

Serbisk-bosniske opprørere mot det tyrkisk-muslimske herredømmet på 1500-tallet blir spiddet levende på påler som føres opp fra mellom bena - på en slik måte at pålene bare sent penetrerer livsviktige organer, og slik at døden først etter timer komme som en befrielse.

Denne scenen er redselsfull.

Enda sterkere, følelsesmessig, virker en annen scene, hvor osmanene tar med seg hvert femte kristne guttebarn til Istanbul, oppdrar dem som muslimer og tar dem i sin tjeneste.

Uffe Østergård beskriver samme begivenhet i Samtiden nr. 2/95.

Østergård ser godt «de positive sidene» med ordningen - kalt devsirme, blodtoll.

Det ga barna en mulighet for sosial mobilitet, skriver han. Ikke helt idyllisk, kanskje, men det var jo heller ikke Europa på 1500-tallet... Han gjengir derpå en solskinnshistorie om en av guttene som ble en høyt respektert pasja.

I Broen over Drina beskrives altså også blodtollen - og det er som om hjertet skulle rives ut av kroppen på den serbiske befolkningen i Bosnia. For hadde tyrkerne enda drept barna, så de var kommet til himmelen som martyrer, men å oppdra dem som muslimer, til hedninger, og dermed helvetes flammer...

Bildet av mødrene som løper etter de tyrkiske vognene til de faller sammen i utmattelse blir stående som et sinnbilde på hva mennesker kan gjøre mot mennesker. Ivo Andric får, som alle forfattere i verdensklasse, fortiden til å bli samtid - det er som om barna rives bort fra sine mødre nå. Og her.

Uffe Østergårds beskrivelse i forhold viser dramatisk hvorfor den vestlige rasjonalisme og fornuft er kommet så sørgelig til kort i ex-Jugoslavia. For vi kan jo svært enkelt avfeie at de bosniske serberne skulle ha noe å hevne eller ett eller annet.

Det er konvensjonell visdom i Vesteuropa å avvise ethvert forsøk på historisk analyse av følelsene i Bosnia-konflikten. Vi er, femti år etter annen verdenskrig, tydeligvis ikke lenger i stand til å forstå nasjonalisme.

Nasjonalisme er «a state of mind» hvor nasjonens historie, dens symbolikk, drømmer, mytologi, innbilt og reell urett går sammen i en måte å tenke på.

Hadde det ikke vært slik, kunne Nordahl Griegs flaggstang stått naken hvor som helst. Det er i en nasjonalistisk referanseramme at den må stå naken på Eidsvoll.

Når det sies at tyrkernes fremferd i Bosnia på 1500-tallet ikke kan være relevant for hendelsene i dag, er det å si at det ikke er relevant for oss. Men er det som hendte «nedpå Fredrikshald» relevant for oss? Vel, det står i nasjonalsangen. Er den aktuell?

Det finnes overhodet ingen unnskyldning for den serbiske fremferd mot Bosnias muslimer. Den kan ikke rettferdiggjøres. Men det finnes forskjellige forståelsesvarianter. Å forstå er ikke å akseptere.

I Bosnia-konflikten synes det å være en massiv vestlig motvilje mot å tilkjenne serberne noen motiver for sine handlinger. Karadzic og hans folk er skurkene i historien, det er det ingen tvil om, men som Torvald Stoltenberg og lord Owen ikke blir lei av å poengtere: Skal det være den eneste innfallsvinkelen, er det heller ingen vits i megling.

Enten må Bosnia-konflikten behandles som en konflikt mellom - ved forhandlingsbordet - likeverdige parter, ellers så må man slutte å late som og heller si: Verden har bestemt hvor grensene skal gå, verden er beredt til å forsvare dem.

Ved å desperat forsøke å gjøre begge deler på en gang, som nå, kommer verdenssamfunnet ingen vei. Det ville ha kunnet gå, hvis også serberne i Bosnia var statsvitenskapelige analytikere. Men konflikten er for lengst hinsides slike letthåndterlige proporsjoner.

Utviklingen viser med all mulig tydelighet at kompromissløsninger; av typen å sende inn tusener av soldater som ikke har lov til å forsvare seg bare forverrer situasjonen.

Valg er ubehagelige, men ofte uomgjengelige. Det må bli FN eller NATO. Begge deler er dessverre mer umulig for hver time som går.

lm

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.