[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

musikkFestspill fra utsiden

Det er ikke sikkert at det er nødvendig å dra til Festspillene i Bergen lenger, i hvert fall behøver du ikke det under forutsetning at at du allerede kjenner konsertsalene i byen, og utelukkende er interessert i musikken denne festivalen presenterer. For mye av den får du faktisk bragt klingende hjem til deg via radio.
MUSIKK

ESPEN MINEUR SÆTRE

Slik kunne jeg tirsdag skru meg rett inn i Mozarts «Sinfonia concertante i Ess-Dur» med Kringkastingsorkesteret og solistene Stephan Barrat-Due og Soon Mi Chung. De spiller henholdsvis fiolin og bratsj, og du skulle ikke langt ut i det direktesendte verket før det begynte å spøke for intonasjonen i samspillet mellom solister og orkester. Dirigenten Raasilainen drar det han kan av romantikk ut av Mozarts verk, og stiller seg derved i en tradisjon som de fleste oppegående europeere forlengst har brutt med til fordel for den historisk stilriktige varianten. Men ettersom dette Mozart-verket var programmert for å bygge grunnmur under uroppførelsen av festspillkomponist Ragnar Søderlinds femte symfoni, får det nå så være at Mozart klang ullent og tidvis matt. Fordelen ved slike radiokonserter er utvilsomt den informasjonen du får underveis, intervjuer med utøvere eller komponister, og overraskelser som et nytt verk for ti menn og ett åpent klaver, som bød på forbausende romantiske, nesten orgelaktige klanger. Søderlind har for første gang skrevet en gjennomført modal symfoni der han bruker syv-toneskalaer, i pakt med trenden å restaurere syv-toneskalaen fremfor tolv-toneskalaen.

Og komponistens femte symfoni dundrer i gang som skulle den understreke det dramatiske høydepunktet i en storfilm, før han setter inn med truende bassblåsere og harde messingstøt over fiolinbruset som stadig tiltar i styrke. Dette er dramatisk musikk av høy temperatur, og her kaster orkesteret seg inn i klangmassene med friskt pågangsmot og utmerket resultat. Små blåserepisoder løser de tilsynelatende massive klangblokkene opp, før verket legger seg inn i den elegiske filen og lar romantiske klangbilder dominere. Söderlinds veksling mellom melodisk patos og fullt orkesterkjør gjør symfonien til et verk jeg gjerne hører, så med den bestillingen traff Festspillene blink.

Det gjorde de langt fra med blokkfløytespillende Michaela Petri og gitaristen Göran Söllscher, som nesten unnskyldte seg for at han bare såvidt rakk frem til Håkonshallen i tide. Programmet bød på nerveslitende arrangementer der Petri virkelig gjorde sitt beste for å la sopranblokkfløyten fremstå som det den er - et instrument svært uegnet til konsertfremførelser av musikk i dette formatet. Ta en gambestemme fra Ortiz' verk og arranger den for sopranblokkfløyte og ti-strengers gitar, så har du et begrep om hva jeg mener. Gitaristen kompet pliktskyldig i vei, uten mulighet til å redde denne fullstendig avlegse formen for tidlig-musiering.

Konserten med fiolinisten Arve Tellefsen fra Grieghallen ble derimot en musikalsk opplevelse i Festspillenes ånd. For her var musikken velkjent, selv det nyoppdagete verket fra Ole Bulls hånd, og Tellefsen turnerte denne forholdsvis idiomatisk skrevne musikken. Sammen med et opplagt Kringkastingsorkester fikk fiolinisten boltre seg i Bulls Polakka guierra, før interessen festet seg om «nye» Cantabile doloroso - et verk som sikkert vil forsvare sin plass på festspillprogram hvert eneste år fremover, for her har du musikken festivalen bygger sin profil på. Verket høres ut som en slags ungdommelig sigøynerfantasi, så kanskje noen av orkestermedlemmene kunne ta det til i format og sørge for å underholde gjestene på Theatercafeen med verket. Fiolinstemmen er selvsagt virtuos, og ligger lett i hendene på Tellefsen som høstet fortjent applaus. Hans versjon av Valens fiolinkonsert ble likevel høydepunktet i denne nasjonalromantiske konserten. Og her var det snakk om en ekte og interessant romantisk klangverden, en musikalsk verden ikke uten sine skarpe kanter, og noe helt annet enn den totale floppen fra åpningskonserten, nemlig festspillenes egenproduksjon av Elgars stort anlagte og subbende romantiserte King Olaf. Dette historiske oriatoriet er overhodet ikke blitt forløst musikalsk, og bare ved å sette det op har festspilledelsen demonstrert sin egenevne til nytenkning.

BT1: SØDERLIND: Høy temperatur.

BT2: TELLEFSEN: Virtuos romantikk.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.